Det er ikke uten grunn at jeg til slutt måtte lage en egen kategori på bloggen som heter “skader og sjukdom”, for surprise, jeg er skadet igjen.
På mandag var jeg jo på jobb som normalt, og hadde et særdeles unikt uhell. Jeg skulle dytte på plass et deksel (enkelt forklart ei stor stålplate) da det reiv i albuen. Det var ikke veldig tungt eller en dum vinkel, bare veldig typisk meg. Jeg tok heldigvis til fornuften og dro til bedriftshelsetjenesten som sendte meg rett til legen. Han kom frem til at jeg hadde ei sene/leddbånd i albuen som var delvis avrevet. Jeg måtte jo egentlig bare se på det positive; den var ikke helt avrevet.
Nå må jeg da bruke armen minimalt de neste ti dagene, minimum. Jeg har laget putefort i sofaen for å avlaste når jeg ser på TV, bruker støttebandasje hele tiden utenom når jeg sover, og har fått oppgaver på jobb med pc, så jeg styrer egentlig bare datamusa med høyre armen.
Det er håpløst å bruke mobilen noe særlig siden alt jeg gjør må gjøres med venstre hånd, noe som jeg ikke er vant med. Hele greia ender sikkert med at skulderbetennelsen kommer tilbake siden jeg må bruke venstre arm til absolutt alt.
Alternativt kan jeg bli bedre til å bruke venstre hånd til vanlig. Kanskje styrken jevnes ut litt mer, og skuldra blir bedre av å brukes mer, men jeg tviler sterkt. Så heldig er jeg jo ikke.
Men jeg gidder ikke ha en pity-party, livet byr på mye rart og en av de tingene er jo skader og vondter. Jeg skal fortsette å trene de tingene som jeg kan uten at det går utover armen, som beinøvelser uten vekt og tur.
På onsdag i 13-tiden gikk turen til Trondheim. Jeg og mamma pakket bagger med sorte klær og tok oss god tid på turen med mange små stopp og gode samtaler.
Siden jeg alltid har bodd i Sunndal er jeg veldig lite komfortabel i bytrafikk, men vi kom oss velberget til hotellet på Tiller, og videre gikk turen på besøk til storebror.
Jeg klipte håret hans, og så gikk turen opp i høyden og inn i mørket.
Jeg er ikke helt sikker på hvor vi var eller om turen i det heletatt har ett navn, men det var overraskende fin utsikt til å være i en by. Det var så flott med det varme lyset fra husene som ga gjenskinn i skyene over byen, det føltes godt å legge alt fokus og all min energi i kameraet.
Etter en pizza og et glass rødt dro vi til hotellet og la oss for å sove, og for første gang på fire uker sovnet jeg uten timer med tankespinn, eller å sloss med dyna.
11.10.2018
12:00
Vi møtte resten av familien på parkeringsplassen utenfor Kolstad kirke. Håndtrykk, klemmer, beskjedne tårer og tomme ord om sorg.
13:00
Presten sier noen ord om guds kjærlighet, sanger blir sunget og familien deler noen ord fra hjertet.
Trondheimsnatt spilles på orgelet samtidig som jeg og fem andre familiemedlemmer bærer kista ut, og vi tar et siste farvel med morfar.
Det har vert noen særdeles tunge uker, og jeg har ikke ønsket å delt noe om det. Jeg har kun snakket med noen få om det som har hendt, og gjerne bare de aller nærmeste. Jeg har ikke følt for å annonsere det til verden.
Når man allerede har det vondt gjør det ikke ting bedre å alltid få blikk av medynk, og et ukomfortabelt “går det bra med deg”. Enda værre når folk ser på deg som en bombe som er i ferd å detonere, og de unngår temaet fullstendig.
Allerede for en måned siden viste vi jo at morfar var syk, og vi dro på besøk. Det er ei helg jeg alltid kommer til å holde kjært. Et siste minne hvor han var seg selv. Han var oppe og gikk, pratet og lo. Han virket som seg selv, slik jeg alltid har kjent han. Dessverre var det desto mer sjokkerende når vi tre uker senere fikk beskjed om å komme hvis vi ville se han en siste gang. Det var vondt å se han så svak, men det var godt å kunne holde han i hånda og ta farvel.
Dere har kanskje hørt om de syv stegene av tap/sorg, og jeg var igjennom alle de seks første stegene, allerede før vi fikk beskjeden om at det var ‘over’. Jeg har full tro på at hvis man er klar over stegene og tillater seg føle på de, så vil man takle slike situasjoner bedre. Sjokk, fornektelse, sinne, trygling, skyldfølelse, depresjon – og til slutt, når man er klar, aksept og håp.
Idag føler jeg meg bedre. Jeg forstår hva som har skjedd. Jeg har innsett at jeg ikke kommer til å få møte han igjen. Jeg veit at han blir et savn. Likevel føler jeg at det kommer til å gå bra med oss alle, på ett eller annet vis går livet videre og det ville morfar helt sikkert at vi skulle gjort også. En mer generøs og omtenksom person må man lete lenge etter, så jeg skal ikke sette meg ned og gråte. Jeg ønsker å hedre han ved å være så bra et menneske som jeg kan. Hvor jeg skal begynne er jeg ikke sikker på, men jeg skal gjøre små steg for å bli bedre enn det jeg er, for han.
“Verden den viske god natt og sov godt, og deinn gamle dom’en hoill vakt. Over hjerta som banke, over store og små, over ei tronheimsnatt.”
I dag var det for første gang på lenge oppholdsvær, og selv om jeg egentlig ikke var kjempemotivert klarte vi å dra oss ut på tur!
Vi gikk opp til Synnåhaugen, og helt ærlig var det fantastisk! Ja greit, jeg var kald og ganske så gretten, men det føltes så godt å bruke den irritasjonen til noe godt. Jeg tror seriøst ikke jeg har gått så raskt på tur noen gang før, så noe må vel irritasjonen være godt for!
Jeg sliter med humøret for tiden, jeg er rett og slett deprimert, og det er ganske normalt på denne tiden av året. Det har utrolig mye å si at vi ikke har sol mer enn maks et par timer i døgnet, og selv når vi har sol er det jo alt for kaldt til å sitte ute å nyte den. Jeg blir alltid deppa i vinterhalvåret, og det er så alt for lite jeg får gjort med det. Noen ganger hjelper det å ta sol eller trappe innpå vitaminer, andre ganger må jeg bare “ride it out”.
Jeg veit ikke egentlig om jeg kan legge skylden på vinteren og mørket heller, for ting har skjedd i det siste i familien som ikke akkurat er hyggelig. Jeg vil ikke engang skrive om det, ikke akkurat nå i hvert fall, men det har helt sikkert en innvirkning på humøret mitt. Jeg bare håper at jeg kommer meg ut av denne bobla av sinne og depresjon før jeg lar det gå utover andre folk (Jeg er ikke den beste til å skjule følelsene mine, så det går fort utover andre når jeg føler meg som dette). Likevel føler jeg det er greit at folk skjønner at jeg ikke ønsker å være sur eller ‘snappy’ mot noen, men det kan skje og da vil jeg bare beklage på forhånd.
På mandag jobba jeg overtid, og etter jeg kom hjem var det blitt helt mørkt ute. Det var en ting jeg ikke viste/ikke husket at jeg savnet fra vinteren; Mørket.
Det er jo egentlig ikke så hyggelig at det er mørkt ute allerede I 8tiden om kvelden, men det er så utrolig vakkert når man får sett stjernene, og det får man jo omtrent ikke til hele sommeren.
Jeg har jo egentlig Ganske nylig begynt å lære meg triks med kameraet, og på mandag fikk jeg for første gang tatt bilde av melkeveien!
Jeg er faktisk utrolig fornøyd med dette bildet, det er ikke enkelt å få riktig fokus på bilder som det her da autofokusen ikke finner noe å fokusere på og du egentlig ikke ser en dritt gjennom viewfinderen, men jeg klarte det (At long last!).
En ting som bekymrer meg litt er de to stripene på himmelen der, for jeg tror ikke det er stjerneskudd. Har sett de same stripene på andre bilder som jeg har tatt med denne linsa og jeg frykter det er to mikroskopiske riper, selv om jeg ikke skjønner hvordan det kunne skjedd.
Jeg får satse på at det faktisk er helt tilfeldig at disse stripene fortsetter å dukke opp i bildene mine, og at en liten linse og sensorvask kan hjelpe! Gleder meg skikkelig til å få ta flere stjernebilder etterhvert, og kanskje jeg får møte på Aurora Borealis iløpet av vinteren også!
Som jeg nevnte i forrige innlegg er jeg rett og slett deprimert for tiden, og jeg har prøvd å grave litt dypt i hvorfor jeg har blitt deppa – for jeg kan ikke klage over livet mitt!
Problemet er nok at jeg ikke har ett “oppdrag” på lenge. Det høres teit ut, men jeg er mer lykkelig når jeg utfordrer meg selv, og som dere vet har jeg ikke hatt verken treningsplan eller kostholdsplan på lenge. Jeg har knapt nok trent siste halvår. Jeg har hatt to runder med sjukdom, vert generelt utslitt og egentlig deprimert så og si hele perioden.
Energinivået mitt har endelig bedra seg, jeg sover svært sjeldent på sofaen etter jobb noe jeg var avhengig tidligere for å fungere. Nå har jeg jo sovet sikkert 14 timer om dagen for å bli frisk igjen men det synes jeg ikke burde være en del av beregningen.
ANYHORSE!
Jeg har lyst å gi meg selv ei utfordring/oppdrag for å se om det hjelper på humøret. Målet er å gå ned til ei viss vekt før desember. Nå vil jeg ikke dele hvor mye jeg veier, ønsket vekt osv for uansett hvor mange ganger jeg skriver “Dette er passende vekt for meg og min kropp” blablabla så hjelper det sårt lite hvis noen veier det samme eller mer enn meg og blir krenket fordi jeg synes selv jeg er ‘for tung’.
Men målet vil være å gå ned 9kg på 9 uker, som er hundre prosent gjennomførbart og ikke egentlig veldig vanskelig hvis jeg er veldig streng med meg selv. Jeg hadde ei plan om å spise vanlig husmannskost og bare telle macroene mine, men problemet er bare at det er så utrolig lite spesifikt og det kan ta flere uker før jeg får noen resultater, derfor skal jeg gå tilbake til min gamle kostholdsplan disse ni ukene bare for å sikre at jeg når dette målet.
Jeg bladde nettopp gjennom bildene mine fra diett-tiden. Selv slik jeg så ut på det absolutt første formbildet gir meg nesten tårer i øynene. Hvordan kunne jeg la meg selv gå opp så mye i vekt igjen etter all den harde innsatsen jeg la ned for å bli kvitt de ekstra kiloene? I HAD ABS FOR GODS SAKE. Jeg blir så irritert fordi jeg sier alltid til alle andre at jojo-slanking ikke er bra, men så gjør jeg det selv omtrent hvert år.. Dette er jo fullstendig ‘besides the point’ men jeg måtte bare få litt utløp.
Poenget er ihvertfall at jeg har funnet et prosjekt. Jeg tror det blir bra, for jeg har egentlig sjukt mye tid til overs om dagene, og de kaster jeg uansett bort på frustrerte fruer binge-watching. Da kan jeg heller bruke de 1.5 timene på å lage mat. Så nå skal jeg finne den hersens kostholdsplanen og skrive opp den ukentlige handlelisten, så blir lørdag fast handledag, søndag fast mealprep dag.
Jeg har jo prøvd og feila på de diettgreiene hele året, så jeg tror at ved å gjøre det til et prosjekt med spesifikke mål og en “finish-line” så kan jeg klare det. Men igjen så er det ikke første gang jeg har skrevet et langt innlegg om at jeg skal begynne på diett og at jeg endelig har “en grunn” til å klare det bare for å drite meg ut 2 sekunder senere og drukne sorgene i en ostepop-pose. Vi får se. Nei vi får ikke se jeg SKAL klare dette. Fast bestemt. Basta bom, tankens kraft og slik. Ugh, jeg må begynne med den listen nå. Kommer tilbake neste uke for å fortelle hvordan det har gått! (Flere andre urelaterte innlegg kommer før den tid)
Været er sørgelig, jeg er syk – og nå kjenner jeg egentlig på at jeg blir deprimert av hele høsten.
I går gikk jeg, Elin og Neo en lett og fin tur ned til båthavna. Jeg hadde et håp om at frisklufta skulle få fortgang på ting siden jeg har gått småsjuk i to uker nå. Håpet var egentlig at friskluften skulle kurere meg, men det skjedde jo ikke. Klokka ni i dag innså jeg at jeg var ferdig og sa fra at jeg kom til å dra hjem til lunch, deretter sov jeg mer eller mindre til klokka 15. Men nok om forkjølelsen min! I går gikk vi som sagt på tur, og jeg prøvde som vanlig å få noen bilder på veien.
Jeg lekte en del med kameraet, og siden det var mørkt så tok jeg frem 50mm linsen, da den har størst åpning og slipper inn mer lys enn alle de andre linsene mine. Den linsen overrasker meg gang på gang egentlig, og den begynner å bli en av favorittene mine – til tross for at den er relativt ubrukelig på fjelltur på grunn av at det er så kraftig zoom.
Jeg fikk også klar beskjed om at bildene mine var “Oversaturated Garbage” i dag, men istedenfor å bli sint så skal jeg prøve å gjøre noe med det. For dere som ikke vet hva det betyr så har jeg for mye metning i bildet, altså, for mye farger. What can I say, jeg elsker fargerike bilder, men kanskje jeg fremdeles drar den for langt. Uansett så prøver jeg å minne meg selv på at det er en prosess som vil ta lang tid. Det er stor forskjell på et bilde av høy kvalitet med alle de riktige innstillinger og et bilde som gjør det bra på Instagram, for å si det sånn, så jeg vil fortsette å prøve og feile, så blir jeg forhåpentligvis bedre underveis.
Når det kommer til den vloggingen som jeg skulle begynne med så har jeg laget flere filmer allerede, men å trykke på “upload” knappen er skremmende. Jeg som nesten alle andre hater å høre meg selv prate, så jeg føler video og redigering på den biten er noe jeg må jobbe enda mye mer på før jeg klarer å publisere.
Vi var der i all hovedsak for å hilse på besteforeldrene mine, men tok det som en skikkelig shopping og fototur!
Jeg hadde med alt av fotoutstyr pluss at jeg kjøpte ei ny Canon vidvinkel-linse!
Dagene gikk på å spise mest mulig og ta flest mulig bilder. For ei deilig helg det var!
Nidarosdomen
Nidelv
Munkholmen
Vår frues kirke (tror jeg)
Var ei nydelig helg med fantastisk sommervær!
I går lekte vi oss i pirbadet (fordi vi er 8år i hodet) og etter to timer var vi helt kjørt. Jeg sovna i 9-tiden i går liksom, det er ikke hverdagskost!
Var virkelig ei helg vi trengte sårt, og jeg føler meg fantastisk!
Jeg vurderer faktisk å kutte ut hele blogg-greia og erstatte det med vlogging på youtube. Folk i det tjueførste århundre gidder jo faen ikke lese med mindre det handler om dåsa mi og hvem som befinner seg inni den, så da vurderer jeg faktisk å bytte bloggplattform. (Vlogplattform?). Jeg tror ihvertfall at til tross for at vlogging ikke kan gjøres hvor som helst, så er det noe jeg vil trives mer med.
For det første blir 90% av alt jeg skriver missforstått. Jeg skrev en gang at jeg mislikte navsnyltere og alle i hele norge som er hjemme på permisjon kom til unnsetning for å fortelle meg at jeg ikke viste en dritt – dette var naturligvis en stor missforståelse som jeg ikke engang gidder å forklare.
Alt blir enklere når jeg kan bruke språket, toner, sarkasme og ironi for å forklare hva jeg mener, og det går ikke an på en skriftlig blogg.
Jeg jobber for tiden med en såkalt “kjenningsmelodi” og hva jeg evt skal poste, og jeg tipper det blir bra når jeg kommer i gang, men det kan jo bare tiden vise.
Jeg har ikke hatt mulighet til å få ta noen bra bilder selv den siste uka på grunn av sykdom og dårlig vær, derfor ble jeg veldig glad da jeg så at en av de virkelig “store” innen reise og naturfotografi hadde en 200k-konkurranse hvor alle som ville delta fikk laste ned og redigere RAW-filene av hans bilder.
Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med redigeringen min på disse tre bildene. Her er før og etter redigering;
Stilen min skinner vel godt igjennom, som kanskje er hele poenget! Jeg elsker farger, men liker ikke når det glir over til å se unaturlig ut. Jeg håper virkelig jeg får èn av de ti mulige premiene. Jeg kunne selvfølgelig tenkt meg Go Pro Hero 6, men jeg bruker aldri å vinne, og ihvertfall ikke topp-premier, så jeg satser på en 10’ndplass og en preset-pack fra selveste “Evolumina”!
I dag satt jeg og scrolla litt på instagram. Min egen vel og merke. Jeg har en app hvor jeg kan slette 1000 bilder med ett trykk om jeg vil.
Jeg vurderte det siden jeg har fokusert instragrammen 100% mot fjelltur og naturbilder, men så tenkte jeg «Fuck that»! Instagrammen min er jo hele livshistorien min omtrent! Som jeg har sagt ble jeg på en måte gjenfødt i 2014, og der inne ligger alle oppturer og nedturer jeg har hatt de fire siste årene ? jeg vil bare ikke kvitte meg med de.
Her har jeg bilde fra første gang jeg mestret å klatre i tau. Før denne dagen hadde det vert helt umulig for meg å komme høyere enn akkurat dit jeg traff idet jeg hoppet.
Jeg kjøpte en kjole i str. Small i trass, fordi jeg ble så forelska i den og det bare var èn størrelse igjen. Jeg sverget på at jeg skulle komme meg inn I kjolen til bursdagen min, og her er bildet av meg i den kjolen – på bursdagen min.
Dette var en utrolig opplevelse for meg, for jeg husket at jeg var deprimert og helt i kjelleren i tidsrommet bildet til venstre er tatt, men jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg trives ikke med stor mage og dobbelthake. Jeg sier ikke at folk ikke kan se bra ut med ?litt ekstra? på kroppen, men for meg var det sjeleknusende å se sånn ut så å sammenligne meg var en ufattelig boost.
Det siste bildet er kanskje ikke så utrolig big deal, eller det burde ikke være det, men dette var første gang jeg innså hvor mye jeg hadde gått ned. Jeg vet ikke hvorfor jeg innså det i nøyaktig dette øyeblikket, tror jeg så at hofteleddet var blitt smalere enn låra (?) men jeg var ihvertfall kjapp til å dokumentere det med et stort smil om munnen!
Så ja, dette er jo bare noen få av mange store øyeblikk for meg som jeg har dokumentert der inne (blant en shitload fjas-bilder som jeg kan vurdere å fjerne etter hvert). Jeg klarer bare ikke å skilles fra de, for selv om jeg fint kan lagre alle bildene så er det ikke det samme som å scrolle gjennom og få frem datoene og å se hva jeg skrev i det øyeblikket disse nydelige tingene har hendt.
Noen som forstår hva jeg mener og kan ?relate? eller?
