Idag var vi i skibakken på Oppdal, og det gikk jo fint det med klar himmel, sol og nydelig føre. Dessverre gjennom hele dagen, og spesielt på siste turen, fikk jeg bekrefta at folk generelt er egoistiske og tankeløse.

Vi satt i stolheisen og nærmet oss avstigningspunktet. Foran oss i heisen var en jentegjeng på fire. Tre av de kjørte til venstre, èi kjørte til høyre. Da hun merka at de andre hadde valgt ei anna løype så begynte hun å kjøre inn mot heisen og stilte seg midt i veien. Jeg som kom med brettet bare festa i ene foten hadde to valg; Skjær brettet nedi snøen og gå på snørra selv eller kjør på idioten som plasserte seg midt i løypa. Så jeg gikk på trynet, ca 30cm unna skituppene til frøken “Me, myself and I”.

“JAMEN FOR I HELLVETE DA” skriker jeg ut, og for å si det sånn venta hun ikke på at jeg skulle komme meg på beina. Er litt glad hun “tok skiene fatt” og kom seg unna, for er virkelig ikke sikker på hva jeg hadde gjort om hun hadde blitt stående.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg sørget i det minste for å prate høyt nok til at hun forsto hva jeg mente om “Idioter som står i veien!” og kanskje hun tenker to ganger før hun stiller seg på en så idiotisk plass igjen. Likevel hadde det føltes godt om jeg hadde fått tak i henne og gitt henne en skikkelig snøbask, bare for å være helt sikker på at beskjeden nådde frem.
Jeg hadde prestert å stilt inn Go-Pro’en til å ta bilder hvert tiende sekund istedenfor å slå det av, så fikk jo et bilde ganske nøyaktig 10 sekunder før jeg gikk på trynet. Har også plassert ei nydelig pil (Tegna med Paint) hvor hun stilte seg opp.

Som et resultat av at jeg gikk på snørra fikk jeg en hellvetes whiplash i nakken og siden jeg prøvde å ta meg for med hendene fikk håndleddet en skikkelig kakk. Heldigvis går jeg såpass ofte til Kiropraktor at jeg fikk “løsnet opp” i håndleddet, men nakken føles forferdelig og uansett hvilken stilling jeg prøver å ligge i så knyter det seg fra venstre skulder og opp.

Jeg skulle egentlig bare kjørt henne ned.

Men nok syting! Det her var ment litt mer generelt når det kommer til alle dere egoistiske folk, i skiløypa og ellers.

Løypene er for alle, og selv om du tror at det betyr at du kan gjøre akkurat som du vil, krysse hvor du vil og ta så stor plass som du vil, så er det lov å ta LITT hensyn. Det gjelder egentlig overalt. Folk som blokkerer halve butikken med vogner som står på tvers mellom krydder- og saushylla. Dere som har kjøpt en alt for stor SUV og bruker 2 parkeringsplasser fordi dere ikke kan avstandsberegning (Og nei, enkelte menn er faen ikke ett gram bedre enn damene til å parkere, men hurra for stereotyper).

Nå skal ikke jeg si at jeg alltid parkerer perfekt, men når det står 3 biler på en parkeringsplass som rommer 12 og jeg skal inn og hente meg en brus så gidder jeg ikke legge sjela mi i å parkere verken beint eller med nøyaktig like mange cm mellom bil og strek på begge sider. Likevel er det en gjennomtenkt prosess hvor jeg bruker det jævla huet som vi har fått for å vurdere konsekvensen! Samme i skibakken, klart jeg kan stoppe opp eller sette meg ned i løypa, men da kjører jeg til siden, jeg stiller meg ikke opp midt i løypa eller rett under en bakketopp så folk som kommer ovenfra ikke ser meg.

Det er lov å tenke på andre enn seg selv.

For 10år siden var mammablogging noe som nettop hadde blitt poppis. Noen ganger virket det faktisk som at enkelte opprettet bloggene sine før graviditetstesten var tørr, fordi alle ville dele om det fantastiske mammalivet. De postet fine bilder av babyklær, interiør på barnerommet og de svindyre designervognene som de måtte ta opp lån for å ha råd til.

Trenden har snudd seg de siste fem årene og både bloggere og andre influencere (instagram, youtube osv). Ærlighet varer vist lengst, og jeg får fler og fler overdrevent ærlige grunner til å droppe å bli mor.

Her er noen av de;

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

1. “Jeg har ikke sovet godt siden 2010”
Masseprodusenter av barn får mange søvnløse år og de prøver ikke å skjule det. De tror de eier det å være trøtt, og får null sympati fra meg fordi du har selv valgt å få barn. Personlig blir jeg sur om jeg får mer eller mindre enn 7.5 timer. Jeg må ha nøyaktig 7.5 timer søvn, pluss/minus 15 minutter. Noe som stjeler søvn fra meg i flere år er noe jeg ikke har interesse av å produsere.

2. De bæsjer over alt og alltid.
Jeg vet ikke om jeg trenger å forklare hvorfor dette ikke appelerer til meg? Noen presterer å komme med kommentarer som “Jamen du har hund og han bæsjer jo også!” Ja, en hund bæsjer utendørs. Jeg må ikke tørke han i rumpa, og jeg kommer aldri i nærkontakt med skiten hans.

3. Tantrums, hissy-fit og generell trass oppførsel.
Jeg gidder ikke!! Jeg har faen ikke tålmodighet til noen som setter seg ned og hylgriner fordi de ikke få ta på sine egne sko selv. 

4. Grining. Sånn generelt.
Jeg er følsom for høye lyder. Hvis bikkja bjeffer så kan jeg holde over snuten hans i 3 sekunder så blir han stille (funker ikke når vi får gjester, dessverre), men om man kniper igjen kjeften på en unge så vil ikke bare barnet grine høyere, men man blir også meldt til barnevernet.

5. Barnebursdager.
Minimum en gang i året må man slite seg gjennom en barnebursdag hvor man plutselig må takle 10 ville barn som er høye på sukker. Det i seg selv er nok til å ha lyst til å klippe eggstokkene.

6. Mamma-mafiaen.
Alt du gjør er feil, og mamma-mafiaen står alltid klar for å poengtere det. Selv om jeg ikke har barn har jeg fått terget på meg disse løvemødrene flere ganger, og jeg er faktisk litt usikker hvordan det går an. De veit alt, du kan ingenting.

7. Barn er et jævla pengesluk!
Bare det første året blir sikkert 70.000 brukt på den nyfødte. Trillevogn, krybbe, klær, baby-badekar, bleier, bilsete, brystpumpe, vugge, lekegrind osv. De påfølgende årene etter er det barnehage, vaksiner, sko, leker, mer leker, tv-spill, iPad og mobil (for det er tydeligvis noe barn i 2-3årsalderen trenger). Jo eldre de blir, jo dyrere er de i drift, og selv om det er sagt at de koster foreldrene 1mill på 18år så tror jeg nok de koster mye mer i det samfunnet vi lever i nå.

8. Tidsklemma.
Jeg veit dette får meg til å høres gammel ut, men jeg mener det har en verdi at barna er utendørs og leker, gjerne sammen med mor og far. Dessverre er foreldra blitt stadig mindre interessert i å faktisk være foreldre. Det er jo ikke foreldra sin feil helt egentlig, for mødrene forventes å være i full stilling igjen etter ett år, og hjemmeværende mødre hører man jo knapt nok noe om lengre.

Poenget er uansett det at mamma og pappa ikke gidder sure/vrange unger, eller for den del en unge som løper i hælene på seg når de prøver å lage mat o.l, så “værsågod” her har du en iPad å leke deg med.

Min mening er den;
Har du ikke tid eller ork til å ta deg av ungen din så trenger du heller ikke lage barn. Med mindre jeg sier opp minst en av mine to jobber og slutter med 3 av mine 10 hobbyer så har jeg ikke tid til barn, og bare det i seg selv er grunn nok til å ikke få barn.

(Oversettelse; har jeg ikke tid til å være verdens beste mamma så gidder jeg ikke være det i det heletatt. Det har jeg for høyt konkurranseinnstinkt til)

9. Hva om barnet blir mobba?
Hvis det er sant det folk sier at man aldri elsker noen så høyt som barna sine så er det ikke godt å si hva som ville skjedd med de som hadde mobbet mitt hypotetiske framtidige barn.

Altså, hadde jeg sett noen være slem mot hunden min hadde jeg nok kakka de i bakhodet og kasta de på elva, så da kan man jo bare forestille seg hva som hadde skjedd med noen som hadde mobbet mitt barn.

10. Hva om barnet blir en drittsekk?
Sett at jeg faktisk bestemte meg for å få barn og de hadde blitt mobberne? Den skammen hadde jeg ikke klart å leve med. Eller hva om de blir 13år og begynner å ruse seg? Hva om de i 17åra dropper ut fra vgs for å bli modell eller rockestjerne (og de hverken er pene eller talentfulle)? Eller hva om de blir en “player/tøs” som er kronisk utro mot partneren sin, får fullt av løsunger og bringer skam over familien?

Så mye kan gå galt under en oppdragelse, man kan aldri vite helt sikkert hvordan de ender opp. Ser jo mange fæle folk som har hærlige foreldre og man tenker “hva i hellvete skjedde?”, man har ikke alltid kontroll eller mulighet til å forme barna til eget ønske, så da tenker jeg det beste er å gi faen.

Ja jeg kan ende opp med å lage det barnet som i 30åra kurerer kreft for godt, men jeg kan også ende opp med det barnet som i 30åra har 3 bastardbarn, går på heroin og koster skattebetalerne millioner av kroner.

Mitt valg er å bare la være å lage barn, på den måten er jeg sikker. Så til alle dere som maser om at jeg skal lage barn; ryk og reis. Eller prøv å komme med 10 like gode grunner som meg til hborfor jeg burde få barn. Klarer jeg ikke motargumentere de? Vel da skal jeg likevel ikke få barn.

I fjor og de fleste årene før har nyttårsforsett vert "all the rage". Folk som aldri har sett innsiden av et treningsstudio skulle bli fit på ett år, folk som aldri har satt foten på en sti skulle bestige mount everest og folk som levde på junk food og sukker skulle ha ett år uten godteri.

Målene som ble satt var hårete, uoppnåelige og helt på trynet, men det fikk mange til å prøve nye ting. Disse som aldri har sett et treningsstudio begynte kanskje å trene fast, kanskje de ikke ble fit på det året, men kanskje de kom i bedre form!

De som aldri hadde vert på en sti fikk kanskje sett bygda si fra nye høyder for første gang, og kanskje de som levde på junk food fant ut gulerot ikke var så ille likevel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nei. Man blir nok ikke et helt nytt menneske av å sette seg ett nyttårsforsett, men hvorfor er det plutselig blitt en trend å hate de?

Ja, er det noe du virkelig vil endre på så kan man gjerne begynne en torsdag i Juni og ikke vente helt til 1. Januar, men for de som egentlig ikke vil trene men føler de må på grunn av overvekt, helse eller dårlig form så er kanskje starten på året den eneste gangen de føler noen motivasjon for å prøve å få det til?

Jeg satte meg bare ett typisk nyttårsforsett (pluss mange mål) for året. Hvit måned var forsettet (alkoholfri, godterifri, brusfri), og så langt går det veldig bra. Jeg er klar over at 3 dager ikke er så mye å skryte av, men det er 3 dager mer enn hvis jeg ikke hadde satt forsettet, og jeg har ikke tenkt å gi meg enda.

Kanskje jeg på slutten av måneden ikke lengre føler et behov for å drikke brus som jeg tidligere har vert helt sykt avhengig av. Hva om jeg går 365 dager uten å røre hverken alkohol, brus eller godteri og får bedre hud, hår og helse som resultat?

Nå sier jeg ikke at det vil skje, eller at det i noen form er sannsynlig, men jeg liker tanken på at begynnelsen av et nytt år kan være begynnelsen på et bedre liv for noen.

Jeg er drittlei av folk som svartmaler og gjør ønsket om å gjøre en forbedring i livet til noe negativt og uoppnåelig. Selv har jeg oppnådd så mye jeg ellers kanskje ikke hadde orket på grunn av nyttårsforsett. De forsettene jeg har likt har jeg tatt med meg og jobbet videre med, de jeg ikke har trivdes med har jeg avkastet.

Poenget er at ingen kan sitte å si at nyttårsforsett er bortkastet og aldri blir gjennomført, for selv om kanskje de fleste går i glemmeboka allerede første uka i Januar, så er det mange som gjennomfører de og får et litt bedre liv som resultat.