3000m er noe jeg har hatt fokus på fra start av, og jeg prøvde å løpe den en gang i uka i desember-februar. 8mnd senere (11 august) løp jeg 3000m på 17min og 28sekund (tror jeg) som betyr nesten 1 minutt forbedring per mnd.
Dette er vel det nærmeste jeg har til et “håndfast bevis” på at jeg faktisk har blitt i bedre løpeform, så jeg måtte bare dele! Det er selvfølgelig gøy å se forbedringene i form av tid, men det som er enda mer morsomt er å føle forbedringene.
Det eneste som mangler nå er at utseendet må matche formen. Jeg føler meg så fantastisk bra, så da er det ganske kjipt å se en “Chubby” person i speilet. Jeg er supermotivert for å trene, så da må bare kostholdetpå plass! Jeg har blitt svært fristet av Frank og Marianne til å prøve Paleo. Jeg har full tillit til at de to vet hva de prater om, for alt annet de har anbefalt har funket! Blir spennende å se hva jeg ender opp med å gjøre/prøve!
Akkurat nå sitter jeg i halsvime og ber til høyere makter om at forkjølelsen jeg voknet med går over raskt. Jeg synes virkelig ikke jeg fortjener å bli skikkelig syk igjen. I tillegg er jo kroppen et vrak etter gårsdagens aktiviteter, så det forsterker jo bare følelsen av å være litt syk.
Hva mener du om Paleo/steinalderkost i forhold til karbohydrat-basert kosthold?
Idag jogget jeg og Frank HELE Kaptein Dreyers løpet! Jeg hadde knappe 3% tro på at det skulle gå, fordi jeg var så rar i kroppen!
Jeg er veldig fornøyd med å ha fullført, og det er på sånne løp man virkelig kjenner hvordan den fysiske formen har forbedret seg, selv på forholdsvis kort tid. Jeg forbedret den gamle tiden min med 8min, som jeg går ut ifra er ganske bra!
Etter løpet kjørte jeg rett hjem og hentet 10kilos kula mi. Da var det tid for første KB-time hvor jeg skulle stå foran! Skummelt, tungt og helt fantastisk på samme tid!
I helga var jeg og min bror på Jugendfest i Ålesund, og det endte opp med å bli en av de sykeste opplevelsene noen gang!
Fredag 22:
Søsknene Rød på tur. Det er ikke vanskelig å se hvem av oss som var høyest på adrenalin. I motsetning til min bror som har vert på 3 festivaler og 2 konserter i år, så har jeg aldri vert på noe lignende. Plattdans på Meisingset kan ikke akkurat sammenlignes med dette. Selv fergeturen fra Molde til Vestnes var for meg en fascinerende “event”.
Første opptreden vi var på var med Kvelertak; Til tross for at Cradle of Filth og Inflames var nattamusikk for meg da jeg var 15år, så ble dette litt for hardt for meg. Det at vokalisten spyttet over alt inkludert på publikum var noe jeg også hadde greid meg fint uten. Heldigvis sto vi så langt til venstre at vi ikke var i sprutesonen. Eneste stage-diven jeg så under hele festivalen.
Neste vi så på var Dj Broiler! Der orket vi ikke å prøve å nærme oss scenen engang på grunn av hvor sykt “store” de gutta er blitt. De spilte heldigvis noen av de gamle klassikerne sine, og ikke bare de seriøse greiene de har kommet med i senere tid. “En gang til” og den sangen som gjorde meg vill i trusa; “The buzz” fikk det virkelig til å koke på stadion!
Da det var igjen 20min av konserten deres løp jeg på do, for da var det snart tid for det beste; Klingande. Hele grunnen til at jeg bestilte biletter i første omgang! Jeg er faktisk utrolig glad for at Broiler spilte rett før, for da var det en enkel sak for meg å komme meg fremst! Helt i front, og bare litt til høyre for dj-boothen sto jeg og hylte, smilte, hoppet og sang med! Jeg må ærlig innrømme at jeg felte en tåre allerede lengefør Cèdric trådte på scenen.
En ting som var utrolig moro var at ene journalisten som var der kom opp til meg og ville ha info om bandet. Jeg viste frem tattoveringen min og det førte til at han kom bort og vred armen min under konserten, slik at den skulle vises på bildene! Jeg fikk sett ene bildet han tok av meg, og det var dødskult! Synd jeg ikke aner hva han heter, eller hvor bildene blir publisert.
Det er jo en ganske så elendig video, men jeg brukte rett og slett ikke noe ekstra tid på å stå med telefonen. Jeg tror den var oppe 3-4 ganger under hele konserten bare for å forevige et par øyeblikk, sånn i tilfelle jeg skulle besvime og få hukommelsestap. Haha.
Jeg vet helt ærlig ikke hvem mannen med Saksofonen er. Det er ikke Edgar ihvertfall, for han er nemlig like gammel som Cèdric. Denne mannen var minimum 35 år etter utsendet å dømme. Jeg antar det bare er en som er innleid, siden (ifølge wikipedia) Cèdric styrer Klingande helt alene nå. Søte, nydelige, flinke, hærlige mannen! Kjendiscrush sa du? Så definitivt. Herregud!
Eneste negative med konserten var ei lita drittkjærring som kom og prøvde å presse seg opp på siden min. Det var ikke snakk om at hun prøvde å være diskrè heller, neida. Hun kjørte den spisse albuen sin inn i ribbenene mine omtrent 200 ganger iløpet av konserten. På rad. Heldigvis er jeg nesten 180cm høy, nermere 80 kilo, og staere enn et esel. Sjøbein med et kne “ankret” fast i gjerdet og sterke hender gjorde at hun ikke klarte å rikke på meg, så hun ga til slutt opp i et minutt. Da kom hun opp på andre siden av meg og presset seg inn. Helt i orden for meg, hun presset meg bare nærmere midten uansett. Jeg må ærlig innrømme at hadde det ikke vert for vaktene; Så hadde den jenta vert på sykehus nå. Makan til uakseptabel oppførsel har jeg aldri vert borti.
//Blåflekk på størrelsen med et eple på kneet etter all knuffingen.
Etter konserten møtte jeg min bror igjen, og Marianne som akkurat hadde kommet for å se Guetta. Jeg sto og pratet litt med de da jeg snudde meg og så Cèdric stå nede ved gjerdet og ta bilder med noen folk. Jeg vet ikke helt hvor logisk min reaksjon var, men jeg kastet ølen min i bakken og spurtet bort til gjerdet hvor han var. Han rakk såvidt å snu seg vekk fra de andre og se meg før jeg klarte å stotre frem “Hi!” og ga han en mega bamseklem. Stakkars mannen trodde sikkert jeg var tilbakestående. Eller at jeg kom til å slenge han over skuldra og ta han med meg hjem (If only the fence was not there..)! Jeg går ut ifra at jeg bablet ivei over hvor rå han var, og hvor fantastisk konserten var før Marianne og broren min kom bort. Jeg som var “up and above” og lettere ustabil glemte alt om tattoveringen min. Heldigvis var min bror mer oppegående, og pekte på for meg slik at Cèdric fikk sett den. “Oh my god, that is amazing!” var reaksjonen hans, så fikk jeg enda en klem! Han ville også ta bilde av den med sin mobil; Han hadde litt tekniske problemer, som passet meg perfekt. Jo mer problemer han hadde med telefonen, jo lengre fikk vi stå i hans nærvær! Nei, jeg prøver ikke engang å høres voksen ut! Han fikk tilslutt til å ta bilde, han ga meg en tredje klem, og jeg ba om å få en skikkelig selfie sammen med han!
SE DA! Vi er jo det ultimate par. Våre barn ville vert blonde, blåøyde og hatt fantastisk god musikksmak. En dag sier jeg.. en dag..
Etter vi hadde “Tatt farvel” klarte jeg ikke å prate. Det kom bare hulkende pipelyder fra meg, og et par tårer mer enn jeg liker å innrømme. Dette er da fjerde gangen jeg har grått av glede i mitt liv, som sier litt om hvor stort dette var for meg.
Allerede nå kunne jeg dratt hjem, bedre kunne det jo tross alt ikke bli for min del. Men jeg ble med inn i midten av mengden for å se Guetta. Han var jo utrolig rå, med et helt sykt lysshow og feilfri miksing. Det ble over 1,5timer med synging, hopping og fist-bumps. Siden Marianne er knappe 1.60 høy gikk jeg ned på huk sånn at hun fikk sitte på skuldrene mine. Det var nå jeg virkelig kjente jeg har blitt sterkere. Jeg var redd det ville bli veldig tungt til både bein og rygg, men det var ingen problem! Jeg sto faktisk og hoppet med henne på skuldrene!
Lørdag 23:
På lørdagen voknet jeg tidlig. Det er ikke akkurat særlig deilig å sove i forsetet på en bil, så å ligge å dra seg var ikke engang et alternativ. Vi kjørte inn til Moa og shoppet, spiste mat og prøvde å få ladet mobilene våres før kvelden.
Vi dro inn til stadion rundt 18tiden. Det første (og egentlig eneste) som vi var interessert i å se var Skambankt. Siden jeg ikke er noen særlig stor fan av de heller valgte jeg å trekke meg stille tilbake etter ca 15 minutter for å gi noen andre front-plassen. Da gikk jeg inn i lade-teltet og slappet av med en pils frem til min bror kom. Jeg synes direkte synd i han siden noen småjenter ødela hele konserten for han. De presset seg foran, hylte, hoppet og skreik. Han holdt ut helt til hun ene dultet bort i han for å spørre hva bandets navn var. Synes det er utrolig respektløst når folk presser seg foran bare fordi de kan. Broren min er jo skikkelig fan av de, men ble presset ut av ei jente som ikke viste navnet på bandet engang.
Etter dette ble jeg bare sittende i teltet for å unngå regnet. Jeg hadde ikke en stor trang til å se hverken Åge og sambandet eller de andre artistene. Rundt 10tiden dukket Anette opp, ei jeg gikk skole sammen med i Molde. Jeg ble med henne for å se CLMD (en dj-duo jeg hverken hadde hørt eller sett før) og ble gledelig overrasket!
Det var full fres under hele konserten, og vi var heldige som kom oss nesten helt frem, uten å måtte presse eller noe. Jeg ble så sykt overrasket over hvor bra de var, i tillegg var jeg litt fascinert over at han ene minte meg om Leonard fra TBBT! De var også helt ville på scenen og spylte oss ned med røykkanon, konfetti og et rått lysshow!
Det var tydelig at alt begynte å ta på litt mot slutten. Det var like før jeg segnet om da de var ferdige på scenen. Jeg kom meg bort til gjerdet hvor jeg fikk holdt meg fast, og en vakt kom med vann til meg. Etter to munnfuller vann følte jeg meg mye bedre igjen og klarte å “opptre” normalt. Jeg så at lengre nede sto duoen og pratet med fans, så jeg gikk jo bort og fortalte akkurat hva jeg mente. Jeg ble glad da jeg så at han ene genuint ble “takknemlig” for all rosen. Det ble ikke noen bilder, men jeg fikk tatt begge i hånden før jeg begynte letingen etter broren min.
Jeg fant han i ei trapp med pizza i en hånd og pils i den andre. Resten av kvelden gikk vi bare rundt og danset, tullet, tråkket på ølbokser slik at de satt fast i skoene våre og ellers slike ting man gjør på festival. Da Icona Pop spilte sin siste sang (I love it) dro vi fra stadion for å unngå kø. Vi hadde nachspiel i bilen med mat og snacks!
Nå skal jeg ironisk nok ivei på helsesjekk med jobben. Dette inkluderer hørselstest, og jeg skal ikke påstå at hørselen min akkurat er feilfri etter ei helg med høy musikk, så det blir moro å se/høre(?)
På Tirsdag ble jeg oppringt fra Sunndal videregående skole. Der ble jeg tilbydd plass på Kjemi og Prosesslinjen. Siden jeg hadde slått fra meg tanken om skole på grunn av ventelisten kom det som litt av et sjokk. Jeg har jo søkt på en av de utlyste plassene her på Hydro som Industrimekaniker/Reparatør. Dessverre har også ganske mange andre søkt, og de kunne ikke si noe om hvor godt eller dårlig jeg lå an, selv om de mente jeg var en sterk kandidat. Så jeg takket ja til skoleplassen.
På denne måten er jeg jo sikret å ha noe å gjøre på i vinter, i tillegg til at det blir litt mer akademisk “bling” på CV’en.
Å skulle begynne på skole igjen er skremmende. De andre gangene har jeg alltid hatt venner i samme klasse, eller i parallellklasse. I år føler jeg at jeg blir helt alene. De som går i klassen min er 13 gutter og 2 jenter, antageligvis født i 97. Siden jeg omtrent bare har venner født på 80tallet, så blir det en omstilling å skulle være rundt så unge mennesker 7 timer daglig. Jeg frykter en overflod av testosteron, bråk og dårlig humor (bæsj tiss prump… ok det er litt moro da). Føler på en måte jeg kommer til å være en av de snåle elevene som spiser lunchen sin på pauserommet sammen med lærerne.
I går var jeg på skolen for å innrullerte meg og prate med min kommende kontaktlærer. Jeg fikk utdelt bøker, reglemang, diverse skjema og timeplan.
Det eneste jeg gleder meg til er gymtimene. Jeg får tilbake min gamle gymlærer, som ga meg karakterene en, tre, to og to (En karakter per halvår). Det blir utrolig morsomt å se om han husker meg, noe de fleste lærere gjør fordi jeg var litt av en håndfull på den tiden. Jeg så jo faktisk skrekken i øynene på min gamle kontaktlærer da vi “krysset vei” i skolegangene i går. Han gikk og smilte helt til han så meg, og da blikkene våre møttes var alt han klarte å si “Næh..!”. Jeg svarte som dette;
Det største dilemmaet jeg har akkurat nå, er om jeg skal ta opp igjen alle fagene. Jeg hadde tross alt 5 i samfunnsfag, norsk muntlig og engelsk sist gang også, så å få forbedret de skal veldig godt gjøres. Med riktig fokus så vet jeg at jeg har evnene til å få 6’er, men det tar tid, og det er noe jeg ikke har en overflod av akkurat.
Får bare ta det som det kommer. Jeg skal tross alt gå ferdig lærlingtiden min før jeg begynner på skolen for fullt, og da mister jeg to hele uker. Skal ta fri fra jobb på Mandag for å hente inn leksene fra denne uken, så da blir det interessant å se hvor mye jeg klarer å ta unna på egenhånd.
I går gikk turen opp til Øverakselshaugen igjen! Denne gangen var jeg dessverre alene, men det gikk overraskende greit likevel. Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle ha kjangs til å jogge hele veien alene, men det gikk faktisk enda bedre enn sist! Denne gangen jogget jeg helt opp til stien uten stopp, og på stien hvor det gikk an!
Vel oppe ble jeg sittende på kne og hoste, så jeg presset meg greit opp den siste bakken denne gangen også! Jeg tror jeg brukte omtrentlig 26min, men tørr ikke si noe sikkert for jeg glemte å stoppe klokka med en gang.
Jeg hadde en virkelig god dag, men var i tillegg hyperaktiv og hadde ekstremt behov for å være sosial. Derfor tror jeg det ble brukt litt vel mye tid og krefter på å sende snapchats både på turen opp og på toppen. Derfor er jeg ganske sikker på at jeg skal klare å presse ned tiden betraktelig neste gang!
Siden det er første turen jeg har gått alene siden Juni(?) fikk jeg “endelig” prøvd meg litt fram på noe jeg har hatt lyst å gjøre lenge!
//Jeg hadde et Mufasa-øyeblikk.. Dette bildet sendte jeg også på MMS til mamma og bestefaren min, om de forsto humoren vet jeg ikke, men det var gøy for meg. (Jeg er forresten ikke så stygg til vanlig, jeg har faktisk tenner… og hår)
Idag står Tabata/Sirkeltrening for tur og jeg har planer om å slite meg helt ut, og legge meg allerede i 19tiden!
Mandagskvelden var jeg på Mix sammen med broren min frem til stengetid. Da fikk jeg muligheten til å raide snusskapet og se hva de hadde å tilby! Helt nederst fant jeg noen søte bokser med nikotin og tobakksfri snus. De kostet 38,- per, så jeg kjøpte begge! Jeg kjenner endelig at det er på tide å bli ferdig med snusen igjen.
Forrige gang jeg sluttet å snuse så sluttet jeg på dagen. I mange uker hadde jeg snusbokser liggende over alt. Hver gang jeg ble snussjuk stakk jeg nesa ned i boksen og sniffet inn. Lukten hadde meg i sjakk en stund, men jeg må bare nevne at det var rundt denne tiden jeg var desidert ‘tjukkest’. Snussuget ble erstattet med mat, Coca Cola og snickers. De jeg jobbet med ristet bare på hodet da de så de brutale mengdene mat jeg presset i meg. “Du spiser jo hele tiden!” var en kommentar jeg fikk ofte. På et punkt var det så ille at de gjemte snickersen min, og ba meg om å ta et eple istedenfor. Oh the shame..
Det siste tallet jeg så på vekta var rett i underkant av 90kg, og det skremte meg nok til å revurdere kosthold og mengde trening på dagen.
For å unngå å gå opp i vekt igjen har jeg lagt en plan. Planen er som følger; Ekte snus etter måltider og før leggetid frem til det “går bra” med den minskede nikotinmengden. Deretter får jeg kun bruke General etter frokost, middag og kveldsmat. Når kroppen blir vant til det kutter jeg den helt ut. Jeg har et håp om å være 100% snusfri før Oktober, og dette uten å gå opp i vekt eller skeie ut.
På lørdagen var jeg på bootcamp i Trondheim sammen med Stig (Og hundre andre treningsglade mennesker)! Jeg hadde gledet meg siden forrige bootcamp på å dra tilbake! Det er jo vondt og tungt, men man føler seg samtidig ufattelig sterk! Det er denne type organiserte greier som virkelig gjør at jeg føler meg i live og lykkelig.
Det var 16 poster med ulike øvelser som vi skulle igjennom. 5minutter per øvelse, deretter 1min å komme seg til neste øvelse og få igjen pusten. Jeg opplevde på denne dag de desidert korteste; og lengste minuttene noen gang.
Gruppen vår begynte med squat & press med kettlebell.
En grei og ‘behagelig’ øvelse å starte med. Likevel ikke særlig glad i kameramannen som klarte å forevige min minst flatterende stilling.
Derimot “step up” på dumper-dekk? Ikke fullt så behagelig. Det var riktignok en mulighet å være litt sosial, diskutere livet og hvor vondt vi hadde det. På bilturen kommenterte Stig at han angret på skjorte-valget. Forståelig med tanke på at han ble det mest populære motivet å ta bilde av!
“Do the superman!”
Her er Supermann i full fart i det som desidert var den verste øvelsen for meg. Trekking av bildekk. Vi hadde et løftebelte rundt hoftene med tau som var festet rundt dekkene. Disse skulle vi løpe med frem til midtbanen og tilbake. Siden det var bare 3 belter, og 6 personer måtte en person løpe ved siden av mens den andre trakk dekket. Stig var heldig som havnet på gruppe med meg, for jeg klarte nemlig ikke å gå raskt med dekket engang. Jeg sto nærmest i burn-out posisjon under hele øvelsen! Vel, ihvertfall helt til han tok tak i tauet og hjalp meg med å dra.
Siste øvelse; Hoppe over, krype under! Denne øvelsen var en av de morsomste, men også en av de tyngste. Jeg hveste som en slange med astma mot slutten, og det var ikke særlig gøy å være tom for vann!
Jeg tror jeg tørr å påstå at denne bootcampen var enda bedre enn den forrige vi var på. Desidert tyngre, og omtrent bare nye øvelser! Jeg kjenner også at jeg må ha blitt i bedre form (Eller kommer meg raskere)! Forrige gang ble jeg tross alt liggende på gulvet på Dolly’s toalett, og skjelve etter vi var ferdig.
Det er ingen tvil om at jeg ønsker å bli med neste gang også!
(Alle bildene er tjuvlånt fra Training room sin facebookside)
Da vi kom hjem fra bootcampen fant jeg ut at å dra på fest var en fantastisk god idè. Det endte i at jeg klarte å få i meg kanskje halvparten av den mengden drikke jeg bruker, og sovnet 3 (?) ganger iløpet av kvelden. At jeg ikke voknet med sprittusj i hele trynet var rett og slett bare lykketreff.
På søndag ble jeg med på motbakkejoggetur med Frank, som hadde bursdag! Hurra hurra gratulerer med overstått!
Formen min var elendig og jeg måtte bare gi opp joggingen etter vi var kommet i underkant av halvveis. Sting, kvalme og vond rygg var ganske ugunstig, og det er ingen tvil om at formen blir kraftig redusert av alkohol. Heldigvis vil farten være ganske lav når man jogger i motbakke, så med lange steg klarte jeg å holde følge med Frank! Utsikten var mer enn forventet, og det er absolutt ikke siste gang jeg ønsker å jogge der, helst når jeg ikke er bakfull!
Se så vakker utsikt! Det er jo idioti å vurdere å flytte herfra.
Happy bursdagsbarn!
I går ble det treningsfri, men jeg fikk likevel brukt musklene litt ved å flytte en reol inn hos mamma. Det er også verdt å nevne at muskelkraft “ain’t shit” hvis man ikke får godt tak! Så det så.
Jeg satt nettopp og skrev et blogg innlegg hvor jeg klaget over alt. Vondt her og der, trist og lei av livet, redd for fremtiden blablabla…
Underveis i innlegget begynte jeg å le av meg selv. Jeg har det jo fantastisk bra egentlig. Til tross for at hver en muskel verker, at jeg snart blir arbeidsledig og er ekstremt singel, så har jeg da et godt liv. Det har alt med innstilling å gjøre. Jeg satt og prøvde å dra frem hver minste negative ting, og da klarer man å få alt til å se mørkt ut.
Derfor skal jeg se om det fungerer andre veien også! Her skriver jeg nå ned 5 positive ting om livet mitt, og oppfordrer alle som leser innlegget om å gjøre det samme!
Har gode, ærlige og omtenksomme venner som støtter meg!
Uendelige treningsmuligheter, og flotte folk å trene med!
Veier nå det samme som på ungdomsskolen!
Har råd til alt jeg måtte trenge!
Skal på jugendfest i helgen!
Jeg vet at for de fleste vil dette virke skikkelig teit, men det fungerer! Jeg føler meg ihvertfall bedre og mer positiv enn jeg gjorde tidligere, og jeg håper selvfølgelig det kan fungere for noen andre også!
Arbeidsdagen er straks over og da står nok gulvvasken, klesvasking og rom-rydding på plan. Jeg tar meg ikke tid til hverdagslige sysler for tiden, så da hoper det seg opp, beklageligvis. Satser på at jeg tar meg tid til enda et blogginnlegg ikveld, siden jeg har vert både på en flott fjelltur og bootcamp i helgen! Stay tuned! 🙂
I går skulle vi egentlig ha både Kettlebell og Tabata i sportshallen. Dessverre var vi alt for få påmeldte til kettlebell, så da ble det bare tabata.
Jeg hadde tatt koffeintablett for første gang på utrolig lenge og var helt i hundre da timen startet. Allerede innen øvelse nr.2 som var tautrekking hadde jeg pushet meg til punktet hvor jeg måtte løpe på do for å spy. Heldigvis var det så lenge siden forrige måltid at ingenting faktisk kom “opp”.
Selv om resten av øvelsene ble utført i halvsvime med en og annen breknings-pause, så var det verste da vi skulle ta squats & hoppe-utfall.
Høyre lår var og er mørbanket ! Jeg antar at min fenomenalt gode idè om at jeg burde gi meg selv en lårmassasje med ibux-gel rett og slett hadde “jult opp” låret mitt. Jeg sverger til gud at den masseringen min er roten til alt (v)ondt.
Etter tabataen var ferdig ble jeg invitert til å bli med på volleyball. Jeg var allerede helt ferdig, men jeg klarer bare ikke si nei! Jeg elsker trening og alt treningsrelatert for mye til å takke nei. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg burde blitt hjemme, eller i det minste spist noe først. Etter 2 runder var jeg tom. Innen runde 3 sto jeg omtrent bare og sov, og når runde 5 var omme begynte jeg nesten å grine fordi alle de andre ville ha en ekstrarunde.
Det hjelper ikke hvor gøy det egentlig er å spille når man går på en slik smell. Alt jeg kunne tenke på var senga mi, og da jeg kom hjem hilste jeg på mamma, sparket av skoene og gikk på trynet ned i senga. Fullt påkledd og svett som et uvær. Jeg sovnet nesten umiddelbart. Da jeg voknet klokka 6 i dagtidlig skjønte jeg ikke mye annet enn at jeg virkelig trengte en dusj. For første gang på ufattelig lenge sov jeg mer enn 5 timer og voknet jeg uthvilt. Jeg fikk dusjet, kledd på meg og kommet meg på jobb i rett tid.
I dag skal jeg være knallhard og ikke anstrenge meg på noe vis. Sofaen eller senga skal bli godt brukt og restutisjons-mat skal inntaes for i morgen drar jeg og Stig til Trondheim på bootcamp!
“Sunndalsmarsjen går gjennom vill og vakker sunndalsnatur med start fra Vangshaugen Turisthytte, gjennom Grødalen og ned til endestasjonen på Grøa. Marsjen er 25 km lang og tar 6-7 timer i fint turtempo”
Sunndalsmarsjen blir arrangert en gang i året på sensommeren (24 August i år), og har lenge vert en populær “event” for mange. Dessverre har antallet deltagere avtatt de senere årene. Hvorfor aner jeg ikke, men jeg, Frank, Karin, Odd Egil og Hilde ønsket ihvertall å sørge for at de som går der i år får en positiv opplevelse!
Det vil si at vi pakket klyper, sakser, spraybokser med rødmaling og merkebånd i sekkene, og dro ivei!
//Bare “litt” stolt over den fancy ryggsekken min.
Turen startet som nevnt over på Vangshaugen. Da var det 4-5(?) kilometer med grusvei før vi kom frem på Stortæla, hvor jeg fikk sett igjen hytta til pappa for første gang på 5 år! Det var likevel ikke et søtt gjensyn da jeg skulle løfte vekk platen som var foran vinduet, og 20 feite spyfluer som hadde søkt dekning bak der kom og fløy meg i trynet. Dette var da 1 av 3 ganger jeg ble påskremt hjertefeil på turen.
For meg var det de første 4 kilometrene som var de verste fysisk. Skoene som bare har blitt brukt to ganger før var stive, i tillegg til å være en halv størrelse for små. Fotbladet begynte å skrike etter isbad og massasje med en gang! Heldigvis som med alle nye sko, så utvidet de seg etterhvert, og så fort vi kom oss vekk fra grus-stien ble det mye mer behagelig underlag!
Det er ingen som kan påstå at naturen her oppe ikke er vakker ihvertfall! Synd at bildene ikke får frem hvor nydelig det egentlig var! //Fra bakerst og frem; Odd Egil, Frank, Hilde, hunden Sara og Karin! Det var vel (om jeg ikke husker feil) her på sætra vi hadde vår første stopp. Da fikk vi plukket lyng ut av skoene og fylt på med energi og vann.
Blemmer som Karin fikk etter all klippingen langs stien! Man kan si enkelte var mer ivrige med saksa enn andre, men desto bedre resultat ble det også!
På turen møtte jeg til og med noen fjerne slektninger! De var ikke begeistret for å se meg igjen.. Kanskje det er karma for alle gangene jeg har løpt etter sauer som barn, men mine to resterene skrekk-opplevlser var forårsaket av sauer. En brun sau som sto alene midt i skogen og latet som den var en bjørn, og en sau som sto akkurat langt nok unna til at jeg trodde det var en mann (Ikke spør om hvordan synet mitt fungerer, for tingen er nok at det ikke fungerer). Disse to gangene kan jeg heller ikke skylde på at linsen min hadde falt ut, for det skjedde først helt på slutten av turen.
Og over ser dere mitt fotografiske mesterverk; Laddj i fossnedgang! Naturlig reaksjon på første møte med kamera. Heldigvis førte vår naturlige skjønnhet til at trollet som bor under broen var for skremt til å komme frem og spise oss.
Selv om jeg ikke er særlig vant til å gå så langt på tur, gikk det helt fint denne gangen! Stien var unormalt tørr og fin selv i myrområdene, og temperaturen var så høy at jeg gikk i singlet/t-skjorte hele veien!
Jeg vil ihvertfall skryte av alle mann! Stien er ryddet og godt merket slik at alle kommer seg frem, og det er ingenting å si på “Gå-på” spiriten deres ihvertfall! Det var en tur med godt mot, mye humor og minimalt med klaging av noe slag. You rock!
Selv om jeg ikke får vert med da jeg reiser vekk den helgen, håper jeg så mange som mulig ønsker å delta. Det er både tradisjon, god trening og noe nesten alle kan bli med på da turen for det meste er på flat mark!
