Jeg har ikke hatt mulighet til å få ta noen bra bilder selv den siste uka på grunn av sykdom og dårlig vær, derfor ble jeg veldig glad da jeg så at en av de virkelig “store” innen reise og naturfotografi hadde en 200k-konkurranse hvor alle som ville delta fikk laste ned og redigere RAW-filene av hans bilder.
Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med redigeringen min på disse tre bildene. Her er før og etter redigering;
Stilen min skinner vel godt igjennom, som kanskje er hele poenget! Jeg elsker farger, men liker ikke når det glir over til å se unaturlig ut. Jeg håper virkelig jeg får èn av de ti mulige premiene. Jeg kunne selvfølgelig tenkt meg Go Pro Hero 6, men jeg bruker aldri å vinne, og ihvertfall ikke topp-premier, så jeg satser på en 10’ndplass og en preset-pack fra selveste “Evolumina”!
I dag satt jeg og scrolla litt på instagram. Min egen vel og merke. Jeg har en app hvor jeg kan slette 1000 bilder med ett trykk om jeg vil.
Jeg vurderte det siden jeg har fokusert instragrammen 100% mot fjelltur og naturbilder, men så tenkte jeg «Fuck that»! Instagrammen min er jo hele livshistorien min omtrent! Som jeg har sagt ble jeg på en måte gjenfødt i 2014, og der inne ligger alle oppturer og nedturer jeg har hatt de fire siste årene ? jeg vil bare ikke kvitte meg med de.
Her har jeg bilde fra første gang jeg mestret å klatre i tau. Før denne dagen hadde det vert helt umulig for meg å komme høyere enn akkurat dit jeg traff idet jeg hoppet.
Jeg kjøpte en kjole i str. Small i trass, fordi jeg ble så forelska i den og det bare var èn størrelse igjen. Jeg sverget på at jeg skulle komme meg inn I kjolen til bursdagen min, og her er bildet av meg i den kjolen – på bursdagen min.
Dette var en utrolig opplevelse for meg, for jeg husket at jeg var deprimert og helt i kjelleren i tidsrommet bildet til venstre er tatt, men jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg trives ikke med stor mage og dobbelthake. Jeg sier ikke at folk ikke kan se bra ut med ?litt ekstra? på kroppen, men for meg var det sjeleknusende å se sånn ut så å sammenligne meg var en ufattelig boost.
Det siste bildet er kanskje ikke så utrolig big deal, eller det burde ikke være det, men dette var første gang jeg innså hvor mye jeg hadde gått ned. Jeg vet ikke hvorfor jeg innså det i nøyaktig dette øyeblikket, tror jeg så at hofteleddet var blitt smalere enn låra (?) men jeg var ihvertfall kjapp til å dokumentere det med et stort smil om munnen!
Så ja, dette er jo bare noen få av mange store øyeblikk for meg som jeg har dokumentert der inne (blant en shitload fjas-bilder som jeg kan vurdere å fjerne etter hvert). Jeg klarer bare ikke å skilles fra de, for selv om jeg fint kan lagre alle bildene så er det ikke det samme som å scrolle gjennom og få frem datoene og å se hva jeg skrev i det øyeblikket disse nydelige tingene har hendt.
Noen som forstår hva jeg mener og kan ?relate? eller?
Dagen i går var ganske magisk! Jeg, Tora og Joakim dro for å finne ett sted jeg har vert rett og slett litt “obsessed” med å finne siste tiden. Plassen kalles bare “kulpan”, og det er mange som bader der, til tross for at det er en del av ei elv = kaldt.
Det ble en liten klatretur for å finne plassen, men gud så fornøyd jeg var da vi fant det, til tross for at jeg protesterte på at vi var på riktig sted i starten. Jeg mente det nemlig at det absolutt var feil plass fordi det var for grunt vann (dette stemte heller ikke).
Jeg brukte sikkert 20min på å bli vant med kulden før jeg tok en kort svømmetur. Jeg er jo en forferdelig dårlig svømmer, så jeg tok ikke noen sjangse med understrømmene.
Vannet var jo sjukt kaldt, men det var så verdt det! Føler jeg brøt nok en barriere for min egen del, da jeg egentlig er veldig feig når det kommer til vann. Vet ikke om det er fordi man på en måte aldri kan vite hva som er i vannet (Hai og slik, veldig normalt i Norge) eller om det er fordi jeg rett og slett er for dårlig til å svømme. Ikke tørr jeg å stupe eller hoppe fra noe mer enn maks 2m heller, og det er noe jeg må jobbe med.
Det ser kanskje ut som jeg er livredd, men egentlig var jeg veldig fornøyd med at jeg ikke feiga ut, for det er det jeg normalt ville gjort!
I går må ha vert en av årets tyngste turer. Vi skulle gå til steinhytta som er på vettafjellet, og etter vi var kommet dit gikk vi også til toppen av Vettafjellet som var greit langt unna og avaluttet med å passere viksætra. Jeg tror vi var i fjellet 4-5 timer totalt, og beina mine ga opp ca en gang i timen.
Det var jo utrolig koselig å være på tur, men været var veldig ustabilt. I ene øyeblikket regnet det, i det neste var det strålende sol. Ganske fornøyd med bildene jeg endte opp med, men når jeg allerede i utgangspunktet ble fragått fordi jeg var sliten så var det vanskelig å finne tid til å ta alle bildene jeg ville uten at de andre måtte vente for mye.
Jeg fikk faktisk overaskende mange fine bilder av hundene også! Jeg forsto ikke helt hvorfor hundene stilte seg opp for å bli tatt bilde av før de begynte å sikle (jeg hadde kameraet i ei hånd og brødskiva mi i den andre).
Usikker på om jeg vil eller i det heletatt klarer noen form for tur eller trening idag, men tror jeg har godt av god oppvarming og litt tøying, for hamstringen min er som en fiolinstreng akkurat nå.
Siden jeg var 7år har jeg hatt interesse for russen og russefeiring. Russen var som helter for oss da jeg og de på min alder var barn.
Å sanle russekort var omtrent sommerens store “event”, men det varte bare i 17dager.
Hva som egentlig har skjedd videre er en uting, i mine øyne. Da jeg var russ så vi at folk begynte å gå med russeklærne sine ei uke i forveien. “Okei, sært” tenkte vi. Russetiden skal jo ikke begynne før Mai?
Idag så jeg på snapchat (som er min eneste nyhetskilde) at man kunne stemme over russetiden, og dette var svaralternativene;
Dere ser jo hva jeg svarte, og med god grunn, for hvis 17dager ikke er et alternativ så kan man bare avlyse hele feiringen, tenker jeg!
Ja tidene utvikler seg, og det er greit, men man kan ikke strekke ut tidene i det uendelige! Kunne gjerne tenkt meg lengre julaften jeg også men det betyr ikke at jeg kan ha julaften hber dag i ei uke likevel – det handler om tradisjon og fornuft!
To uker hvor avgangselevene får “blow off some steam”, oppføre seg som barn/drittunger en siste gang før voksenlivet begynner for alvor, og det synes jeg er greit.
Man jobber jo hardt i 2-3år for gode karakterer og lite fravær og da er det utrolig godt å kunne slå ut håret i to uker – men det har ho tatt helt av!
De tar opp forbrukslån for å fikse buss, egne russelåter, svære logoer med mer. Hvorfor kan ikke russetiden skrues tilbake 10-15år til da det handlet om å “let loose” istedenfor månedsvis med vill herjing og unødvendig pengebruk? Alternativet er jo faktisk å avlyse hele dritten, og det er nok den veien det går på grunn av de priviligerte drittungene som tar seg rettigheter de ikke skulle hatt.
Jeg veit jeg høres ut som ei gammel sur dame, men jeg hadde hatt den samme meningen når jeg var 18 som nå, om det hadde vert et tema på den tiden.
La russetiden vare fra 1-17mai eller avlys hele opplegget!
Idag kjenner jeg på en ny form for motivasjon til å gjøre en endring i livsstilen min! Jeg har jo hatt en dårlig periode lenge, hvor spesielt kostholdet har vert elendig. De to siste ukene har også alt som heter trening og bevegelse vert nedprioritert som følge av ‘feriemodus’.
Jeg har egentlig vert mest fokusert på å utforske med kameraet og finne gode plasser å ta bilder, og det er ikke alltid de største og mest krevende turene som gir de flotteste bildene, så da har jeg jo også prioritert fjellturene annerledes.
Heldigvis som jeg skrev har jeg fått tilbake motivasjonen!
Jeg har ei plan om å trene styrke 3 ganger i uka hvor jeg to av dagene fokuserer på baseløft og acessory-work, og at jeg har èn dag til litt røffere trening som f.eks teamwod/gruppetrening. Kostholdet må jeg bare gradvis forbedre for å hoppe på en streng diett har ikke funka for meg det siste året – så jeg skal spise husmannskost og gjøre smartere valg i hverdagen, enkelt og greit!
Jeg kommer til å fortsette å gå tur så fremt det er vær til det også, men nå kommer høstværet sakte men sikkert, og da gidder jeg ikke på tur når det regner (Slik som det gjorde på turen hvor jeg tok dette bildet).
Målet mitt er å ned 8kg før jula, og å bli sterkere i overkroppen, og mer utholden i beina! Fler mål kommer!
Idag lå tåken langt nedover fjellsiden, så istedenfor å gå en tre-timers tur og muligens ende opp på toppen av ett fjell helt uten utsikt – så kjørte vi opp på fjellet!
Torbudalen er et ganske populært sted å ha hytte, og det skjønner jeg godt med tanke på hbor vakkert det var der – selv med tåke!
Jeg var litt irritert, faktisk. Ikke bare kostet det 100,- å kjøre gjennom bommen, men på en av de første bildene jeg tok så gikk jeg på trynet og slo både lår, legger og klemte fingeren i tripoden.
Jeg tenkte “skal jeg seriøst bli blakk (ok alt er relativt) og skadet uten å få noe ut av det!?” Fordi jeg følte alle bildene ble skikkelig kjedelige, men jeg synes de endte opp ganske bra likevel!
Etter turen spiste vi middag til svigers og trente. Vi fant 10RM i markløft hvor jeg stoppet på 80kg, og vi kjørte en 12min EMOM med
10cal row, 10cal Assault bike og 10 burpee. Bare 3 runder med bare 60sek å få unna reps og cal var ganske ille sammenligna med 40min emom hvor man kjører eget tempo. Jeg velger ALLTID lange økter i eget tempo ovenfor korte økter med høyt press, og det er kanskje derfor jeg ikke presterer så godt når jeg må jobbe raskt også.
I går dro jeg på den første skikkelige turen siden før Osloturen. Det var den tyngste fjellturen siden vi hadde fjellmaraton i Eikesdalen siden jeg hadde med meg en sekk med msse kamerautstyr på sikkert 10kg.
Litt overrasket over at jeg kom meg opp i det heletatt egentlig, men det var utrolig fint der, så helt klart verdt det!
Haremdalen er mellom de to fjellene i bildet og ligger på 650m.
Jeg elsker å leke med lukkertid når det kommer til fosser/bekker og egentlig vann generelt, men det var så utrolig sterkt lys at det var vanskelig å få riktig effekt.
Nå har crossfit games begynt, så jeg kjenner jeg er bare mer og mer gira på å sakte bygge opp igjen styrken jeg hadde før open i Februar. Jeg tror jeg er klar for å pushe meg litt mer igjen, så lenge jeg er forsiktig.
