Hvem sin feil er utroskap?

Den som er utro!!

Jeg synes det er en god miks av sørgelig og komisk at noen prøver å skylde på “the other (wo)man” når partneren er utro, men hos de ligger ingen ansvar annet enn det moralske ovenfor seg selv. Kan de leve med å bryte opp et forhold så har de all rett til å gjøre det egentlig! Nå sier jeg ikke at det er snillt gjort, men likevel ligger ikke
ansvaret på de, fordi de ikke har noen å være trofast ovenfor. Hvis de liker en person godt å ønsker å “gå etter” h*n så er det opp til de om de klarer å gjennomføre det.

Dessuten blir de ofte lurt trill rundt, “ja det er slutt mellom oss.” Eller “Jeg er singel altså” evt “Vi har et åpent forhold!”. Du har jo også klassikeren hvor den som er utro bare lar være å si noe som helst, for normale folk tar ikke bakgrunnssjekk på de som de skal ligge med.

Vel, dette ble jo et kort og kanskje usaklig innlegg men jeg måtte bare få det ut, den som er utro har alltid alt ansvar.

Egoisme.

Idag var vi i skibakken på Oppdal, og det gikk jo fint det med klar himmel, sol og nydelig føre. Dessverre gjennom hele dagen, og spesielt på siste turen, fikk jeg bekrefta at folk generelt er egoistiske og tankeløse.

Vi satt i stolheisen og nærmet oss avstigningspunktet. Foran oss i heisen var en jentegjeng på fire. Tre av de kjørte til venstre, èi kjørte til høyre. Da hun merka at de andre hadde valgt ei anna løype så begynte hun å kjøre inn mot heisen og stilte seg midt i veien. Jeg som kom med brettet bare festa i ene foten hadde to valg; Skjær brettet nedi snøen og gå på snørra selv eller kjør på idioten som plasserte seg midt i løypa. Så jeg gikk på trynet, ca 30cm unna skituppene til frøken “Me, myself and I”.

“JAMEN FOR I HELLVETE DA” skriker jeg ut, og for å si det sånn venta hun ikke på at jeg skulle komme meg på beina. Er litt glad hun “tok skiene fatt” og kom seg unna, for er virkelig ikke sikker på hva jeg hadde gjort om hun hadde blitt stående.

Jeg sørget i det minste for å prate høyt nok til at hun forsto hva jeg mente om “Idioter som står i veien!” og kanskje hun tenker to ganger før hun stiller seg på en så idiotisk plass igjen. Likevel hadde det føltes godt om jeg hadde fått tak i henne og gitt henne en skikkelig snøbask, bare for å være helt sikker på at beskjeden nådde frem.
Jeg hadde prestert å stilt inn Go-Pro’en til å ta bilder hvert tiende sekund istedenfor å slå det av, så fikk jo et bilde ganske nøyaktig 10 sekunder før jeg gikk på trynet. Har også plassert ei nydelig pil (Tegna med Paint) hvor hun stilte seg opp.

Som et resultat av at jeg gikk på snørra fikk jeg en hellvetes whiplash i nakken og siden jeg prøvde å ta meg for med hendene fikk håndleddet en skikkelig kakk. Heldigvis går jeg såpass ofte til Kiropraktor at jeg fikk “løsnet opp” i håndleddet, men nakken føles forferdelig og uansett hvilken stilling jeg prøver å ligge i så knyter det seg fra venstre skulder og opp.

Jeg skulle egentlig bare kjørt henne ned.

Men nok syting! Det her var ment litt mer generelt når det kommer til alle dere egoistiske folk, i skiløypa og ellers.

Løypene er for alle, og selv om du tror at det betyr at du kan gjøre akkurat som du vil, krysse hvor du vil og ta så stor plass som du vil, så er det lov å ta LITT hensyn. Det gjelder egentlig overalt. Folk som blokkerer halve butikken med vogner som står på tvers mellom krydder- og saushylla. Dere som har kjøpt en alt for stor SUV og bruker 2 parkeringsplasser fordi dere ikke kan avstandsberegning (Og nei, enkelte menn er faen ikke ett gram bedre enn damene til å parkere, men hurra for stereotyper).

Nå skal ikke jeg si at jeg alltid parkerer perfekt, men når det står 3 biler på en parkeringsplass som rommer 12 og jeg skal inn og hente meg en brus så gidder jeg ikke legge sjela mi i å parkere verken beint eller med nøyaktig like mange cm mellom bil og strek på begge sider. Likevel er det en gjennomtenkt prosess hvor jeg bruker det jævla huet som vi har fått for å vurdere konsekvensen! Samme i skibakken, klart jeg kan stoppe opp eller sette meg ned i løypa, men da kjører jeg til siden, jeg stiller meg ikke opp midt i løypa eller rett under en bakketopp så folk som kommer ovenfra ikke ser meg.

Det er lov å tenke på andre enn seg selv.

Hvorfor DU gjør at jeg ikke vil ha barn.

For 10år siden var mammablogging noe som nettop hadde blitt poppis. Noen ganger virket det faktisk som at enkelte opprettet bloggene sine før graviditetstesten var tørr, fordi alle ville dele om det fantastiske mammalivet. De postet fine bilder av babyklær, interiør på barnerommet og de svindyre designervognene som de måtte ta opp lån for å ha råd til.

Trenden har snudd seg de siste fem årene og både bloggere og andre influencere (instagram, youtube osv). Ærlighet varer vist lengst, og jeg får fler og fler overdrevent ærlige grunner til å droppe å bli mor.

Her er noen av de;

1. “Jeg har ikke sovet godt siden 2010”
Masseprodusenter av barn får mange søvnløse år og de prøver ikke å skjule det. De tror de eier det å være trøtt, og får null sympati fra meg fordi du har selv valgt å få barn. Personlig blir jeg sur om jeg får mer eller mindre enn 7.5 timer. Jeg må ha nøyaktig 7.5 timer søvn, pluss/minus 15 minutter. Noe som stjeler søvn fra meg i flere år er noe jeg ikke har interesse av å produsere.

2. De bæsjer over alt og alltid.
Jeg vet ikke om jeg trenger å forklare hvorfor dette ikke appelerer til meg? Noen presterer å komme med kommentarer som “Jamen du har hund og han bæsjer jo også!” Ja, en hund bæsjer utendørs. Jeg må ikke tørke han i rumpa, og jeg kommer aldri i nærkontakt med skiten hans.

3. Tantrums, hissy-fit og generell trass oppførsel.
Jeg gidder ikke!! Jeg har faen ikke tålmodighet til noen som setter seg ned og hylgriner fordi de ikke få ta på sine egne sko selv. 

4. Grining. Sånn generelt.
Jeg er følsom for høye lyder. Hvis bikkja bjeffer så kan jeg holde over snuten hans i 3 sekunder så blir han stille (funker ikke når vi får gjester, dessverre), men om man kniper igjen kjeften på en unge så vil ikke bare barnet grine høyere, men man blir også meldt til barnevernet.

5. Barnebursdager.
Minimum en gang i året må man slite seg gjennom en barnebursdag hvor man plutselig må takle 10 ville barn som er høye på sukker. Det i seg selv er nok til å ha lyst til å klippe eggstokkene.

6. Mamma-mafiaen.
Alt du gjør er feil, og mamma-mafiaen står alltid klar for å poengtere det. Selv om jeg ikke har barn har jeg fått terget på meg disse løvemødrene flere ganger, og jeg er faktisk litt usikker hvordan det går an. De veit alt, du kan ingenting.

7. Barn er et jævla pengesluk!
Bare det første året blir sikkert 70.000 brukt på den nyfødte. Trillevogn, krybbe, klær, baby-badekar, bleier, bilsete, brystpumpe, vugge, lekegrind osv. De påfølgende årene etter er det barnehage, vaksiner, sko, leker, mer leker, tv-spill, iPad og mobil (for det er tydeligvis noe barn i 2-3årsalderen trenger). Jo eldre de blir, jo dyrere er de i drift, og selv om det er sagt at de koster foreldrene 1mill på 18år så tror jeg nok de koster mye mer i det samfunnet vi lever i nå.

8. Tidsklemma.
Jeg veit dette får meg til å høres gammel ut, men jeg mener det har en verdi at barna er utendørs og leker, gjerne sammen med mor og far. Dessverre er foreldra blitt stadig mindre interessert i å faktisk være foreldre. Det er jo ikke foreldra sin feil helt egentlig, for mødrene forventes å være i full stilling igjen etter ett år, og hjemmeværende mødre hører man jo knapt nok noe om lengre.

Poenget er uansett det at mamma og pappa ikke gidder sure/vrange unger, eller for den del en unge som løper i hælene på seg når de prøver å lage mat o.l, så “værsågod” her har du en iPad å leke deg med.

Min mening er den;
Har du ikke tid eller ork til å ta deg av ungen din så trenger du heller ikke lage barn. Med mindre jeg sier opp minst en av mine to jobber og slutter med 3 av mine 10 hobbyer så har jeg ikke tid til barn, og bare det i seg selv er grunn nok til å ikke få barn.

(Oversettelse; har jeg ikke tid til å være verdens beste mamma så gidder jeg ikke være det i det heletatt. Det har jeg for høyt konkurranseinnstinkt til)

9. Hva om barnet blir mobba?
Hvis det er sant det folk sier at man aldri elsker noen så høyt som barna sine så er det ikke godt å si hva som ville skjedd med de som hadde mobbet mitt hypotetiske framtidige barn.

Altså, hadde jeg sett noen være slem mot hunden min hadde jeg nok kakka de i bakhodet og kasta de på elva, så da kan man jo bare forestille seg hva som hadde skjedd med noen som hadde mobbet mitt barn.

10. Hva om barnet blir en drittsekk?
Sett at jeg faktisk bestemte meg for å få barn og de hadde blitt mobberne? Den skammen hadde jeg ikke klart å leve med. Eller hva om de blir 13år og begynner å ruse seg? Hva om de i 17åra dropper ut fra vgs for å bli modell eller rockestjerne (og de hverken er pene eller talentfulle)? Eller hva om de blir en “player/tøs” som er kronisk utro mot partneren sin, får fullt av løsunger og bringer skam over familien?

Så mye kan gå galt under en oppdragelse, man kan aldri vite helt sikkert hvordan de ender opp. Ser jo mange fæle folk som har hærlige foreldre og man tenker “hva i hellvete skjedde?”, man har ikke alltid kontroll eller mulighet til å forme barna til eget ønske, så da tenker jeg det beste er å gi faen.

Ja jeg kan ende opp med å lage det barnet som i 30åra kurerer kreft for godt, men jeg kan også ende opp med det barnet som i 30åra har 3 bastardbarn, går på heroin og koster skattebetalerne millioner av kroner.

Mitt valg er å bare la være å lage barn, på den måten er jeg sikker. Så til alle dere som maser om at jeg skal lage barn; ryk og reis. Eller prøv å komme med 10 like gode grunner som meg til hborfor jeg burde få barn. Klarer jeg ikke motargumentere de? Vel da skal jeg likevel ikke få barn.

Folk som hater nyttårsforsett.

I fjor og de fleste årene før har nyttårsforsett vert "all the rage". Folk som aldri har sett innsiden av et treningsstudio skulle bli fit på ett år, folk som aldri har satt foten på en sti skulle bestige mount everest og folk som levde på junk food og sukker skulle ha ett år uten godteri.

Målene som ble satt var hårete, uoppnåelige og helt på trynet, men det fikk mange til å prøve nye ting. Disse som aldri har sett et treningsstudio begynte kanskje å trene fast, kanskje de ikke ble fit på det året, men kanskje de kom i bedre form!

De som aldri hadde vert på en sti fikk kanskje sett bygda si fra nye høyder for første gang, og kanskje de som levde på junk food fant ut gulerot ikke var så ille likevel.

Nei. Man blir nok ikke et helt nytt menneske av å sette seg ett nyttårsforsett, men hvorfor er det plutselig blitt en trend å hate de?

Ja, er det noe du virkelig vil endre på så kan man gjerne begynne en torsdag i Juni og ikke vente helt til 1. Januar, men for de som egentlig ikke vil trene men føler de må på grunn av overvekt, helse eller dårlig form så er kanskje starten på året den eneste gangen de føler noen motivasjon for å prøve å få det til?

Jeg satte meg bare ett typisk nyttårsforsett (pluss mange mål) for året. Hvit måned var forsettet (alkoholfri, godterifri, brusfri), og så langt går det veldig bra. Jeg er klar over at 3 dager ikke er så mye å skryte av, men det er 3 dager mer enn hvis jeg ikke hadde satt forsettet, og jeg har ikke tenkt å gi meg enda.

Kanskje jeg på slutten av måneden ikke lengre føler et behov for å drikke brus som jeg tidligere har vert helt sykt avhengig av. Hva om jeg går 365 dager uten å røre hverken alkohol, brus eller godteri og får bedre hud, hår og helse som resultat?

Nå sier jeg ikke at det vil skje, eller at det i noen form er sannsynlig, men jeg liker tanken på at begynnelsen av et nytt år kan være begynnelsen på et bedre liv for noen.

Jeg er drittlei av folk som svartmaler og gjør ønsket om å gjøre en forbedring i livet til noe negativt og uoppnåelig. Selv har jeg oppnådd så mye jeg ellers kanskje ikke hadde orket på grunn av nyttårsforsett. De forsettene jeg har likt har jeg tatt med meg og jobbet videre med, de jeg ikke har trivdes med har jeg avkastet.

Poenget er at ingen kan sitte å si at nyttårsforsett er bortkastet og aldri blir gjennomført, for selv om kanskje de fleste går i glemmeboka allerede første uka i Januar, så er det mange som gjennomfører de og får et litt bedre liv som resultat.

Vinterdepresjon.

Oh Yeah baby, I’ve got it!

Det var vel ‘på tide’ at det skjedde, det er ikke akkurat noe nytt å få det rundt denne tiden, men helt ærlig? Det går greit. Jeg har blitt såpass voksen og godt kjent med meg selv at jeg vet forskjellen på når noe er galt, eller når hormonene og hjernen min krangler med hverandre. Det hjelper jo ikke en ting når det står på, men det går veldig i bølger og jeg vil nesten gå så langt som å kalle det “anfall”.

Jeg hadde ett på jobb her om dagen, og jeg måtte bare gå meg en tur og snakke med Andreas på telefonen, etter et par timer sendte han noe så enkelt som en søt GIF til meg, og det var over. Det skjedde også i gårkveld og det var så rart fordi hodet begynte å rase og jeg så for meg utrolig mange grusomme scenarioer hvor bare alt gikk mot meg – og det er jo nada grusomt som har skjedd med meg så hvor det kom fra aner jeg virkelig ikke.

De vanligste tankene som dukker opp er (Og dette er dødsmorsomt nå som jeg har en opptur) “Jeg fortjener ikke å leve fordi ingen liker meg”, dyster much? “Andreas har funnet noen andre” tja, på de 2-3 minuttene det tar å kjøre fra jobb og hjem da eller? “De jeg jobber med hater meg” What? Hvor kommer den fra egentlig? og selvfølgelig den standard “Jeg kommer aldri til å føle meg lykkelig igjen”.

Nå vil jeg bare presisere en gang for alle, jeg er lykkelig, jeg har få men særdeles gode venner, jeg og Andreas har det kjempebra sammen og jeg trives godt med de på jobb – og jeg tror de trives med meg. Alle kan ikke like alle like mye, da har vi ikke hatt bruk for ord som “bekjent”, men jeg går ikke rundt (til vanlig) og tror at folk har noe mot meg for jeg tror genuint ikke jeg er så fæl mot noen.

Det jeg prøver å komme fram til er jeg også får vinterdepresjon, og jeg har det akkurat nå. Det er både en “Heads up” til de som er nær meg om at jeg fra tid til annen kommer til å være nedfor, sur, grinete og direkte sårbar. Det er også en slags “Hey, jeg veit hva du går gjennom og det suger, men vi kommer oss gjennom det sammen” til de der ute som kanskje går rundt med dette uten å ville si noe om det, og spesielt de som tror de er helt alene om det i verden.

Vinterdepresjon er helt normalt, og skulle jeg gitt deg som kanskje sitter og føler deg skikkelig deprimert så ville jeg sagt; Fortell det til noen du stoler på, noen med empati, eller kanskje noen du vet kan få opp humøret ditt. Å gå å bære på sånn hjelper ingen, og spesielt ikke deg. 

Look at me, skriver blogg som om jeg har tusenvis av lesere som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Anyways, jeg følte for å dele det, for i mitt hode kommer ingenting godt ut av å gå bære på sorgen alene. Husk også at de mest sannsynlig ikke er ekte sorg, men en kjemisk ubalanse i kropp og hjerne som får deg til å tro at alt er like grått og trist som været i Norge for tiden.

Hva feiler det russen?

Siden jeg var 7år har jeg hatt interesse for russen og russefeiring. Russen var som helter for oss da jeg og de på min alder var barn.

Å sanle russekort var omtrent sommerens store “event”, men det varte bare i 17dager.

Hva som egentlig har skjedd videre er en uting, i mine øyne. Da jeg var russ så vi at folk begynte å gå med russeklærne sine ei uke i forveien. “Okei, sært” tenkte vi. Russetiden skal jo ikke begynne før Mai?

Idag så jeg på snapchat (som er min eneste nyhetskilde) at man kunne stemme over russetiden, og dette var svaralternativene;

Dere ser jo hva jeg svarte, og med god grunn, for hvis 17dager ikke er et alternativ så kan man bare avlyse hele feiringen, tenker jeg!

Ja tidene utvikler seg, og det er greit, men man kan ikke strekke ut tidene i det uendelige! Kunne gjerne tenkt meg lengre julaften jeg også men det betyr ikke at jeg kan ha julaften hber dag i ei uke likevel – det handler om tradisjon og fornuft!

To uker hvor avgangselevene får “blow off some steam”, oppføre seg som barn/drittunger en siste gang før voksenlivet begynner for alvor, og det synes jeg er greit.

Man jobber jo hardt i 2-3år for gode karakterer og lite fravær og da er det utrolig godt å kunne slå ut håret i to uker – men det har ho tatt helt av!

De tar opp forbrukslån for å fikse buss, egne russelåter, svære logoer med mer. Hvorfor kan ikke russetiden skrues tilbake 10-15år til da det handlet om å “let loose” istedenfor månedsvis med vill herjing og unødvendig pengebruk? Alternativet er jo faktisk å avlyse hele dritten, og det er nok den veien det går på grunn av de priviligerte drittungene som tar seg rettigheter de ikke skulle hatt.

Jeg veit jeg høres ut som ei gammel sur dame, men jeg hadde hatt den samme meningen når jeg var 18 som nå, om det hadde vert et tema på den tiden.

La russetiden vare fra 1-17mai eller avlys hele opplegget!

Å overkomme frykt.

Alle mennesker i hele verden sliter med en eller annen form for frykt. Uansett hvor fryktløs en person virker så finnes det noe der ute som skremmer vannet av de. I mitt hode finnes det to former frykt, rasjonell og irrasjonell frykt. 

Å frykte brann kan skje med alle uansett hvor forsiktig man er, så denne frykten er rasjonell. Likevel, hvis frykten går til det steget at man ikke tørr å nærme seg et bål så blir det en irrasjonell frykt. 

Jeg tror at alle typer frykt kan regnes ut i om den er rasjonell eller irrasjonell, og så lenge frykten er irrasjonell så kan man kureres!

Jeg har jobbet i mange år for å kurere meg fra frykt, det høres kanskje idiotisk ut, men det er sant. Alt fra vanlige ‘fobier’ som høydeskrekk og vannskrekk, til å frykte forpliktelser. jeg tror jeg har hatt alle typer frykt som eksisterer, og for å bli kvitt de har jeg måtte møtt de. 

Det er veldig mange som kaller meg fryktløs/uredd eller sagt at jeg er gal. Jeg synes det er litt komisk med tanke på at jeg på et eller annet punkt i livet har fryktet alt som kan fryktes, men, jeg har møtt de fleste fryktene og overkommet de.

Da jeg var på mitt aller første intervju på Hydro for å bli lærling på mekanisk fikk jeg spørsmålet “Frykter du høyder”. Jeg ville ikke lyve, og sa at jeg frykter ikke høyder, men jeg frykter å falle ned. Det var jo ikke direkte en løgn, men jeg hadde skjelven allerede i tredje trinn av en stige eller gardintrapp, så jeg hadde nok mer høydeskrekk enn jeg ville innrømme. 

Nå eier jeg ikke frykt når det kommer til høyder. Som alle normale folk får jeg magesug og blir småstressa av å sitte på kanten av et stup eller en fjelltopp, jeg er jo ikke udødelig, jeg er jo klar over at et kraftig vindkast kan sende meg utenfor kanten.
Men jeg gjør det likevel, for jeg har faktisk kontroll på situasjonen, og da blir jeg ikke redd. Hadde det vert kroppstaklende kraftig vind hadde jeg jo droppa det, selvfølgelig.

Idag skal jeg takle nok en frykt, frykten av å ha ansvar. Jeg skal på mitt første skift som skiftreperatør. Det vil si at på hele Hydro vil jeg være den eneste mekanikeren, og idet telefonen ringer må jeg ta ansvar over situasjonen uansett hva det måtte være. Jeg har tenkt at “I beste fall så skjer det ikke noe, og telefonen ringer ikke en eneste gang”, men innerst inne vet jeg at det kan være noe av det verste som kan skje. Hvis jeg ikke får en eneste jobb så får jeg ikke taklet frykten av å måtte ta fullt ansvar og løse en problemstilling. Jeg burde få ei utfordring idag, og jeg skal klare å løse den. 

Sånn får man vekk en frykt! Møt frykten din, bli utfordret på det du er mest redd for og kom ut på den andre siden litt sterkere enn før. 

(Det vil si at hvis du frykter brann; Ikke løp inn i et brennende hus og få en brann- eller røykskade)

 

Hva frykter du, og hvordan tenker du er beste måten å takle frykten?

Hellvetes Kari Traa!

Jeg blir så utrolig skuffet og forbannet av sånne ting som det her! Kari Traa longsen min revna idag, og ikke så rent lite. Eneste jeg gjorde var å dra den på meg, og med en gang den møtte litt motstand så revna den. 


Jeg pleier alltid å si at man får det man betaler for, men i dette tilfellet er det så langt fra sannheten som man kommer. Når man betaler 1600,- for et ullsett burde det for faen tåle at man kler det på seg! 

Det samme skjedde med den helt nye ullskjorta jeg fikk til jula i 2016. Første gang jeg tar den på meg revner den i siden. Tommelen min gikk rett gjennom skjorta som om det var smør istedenfor ull. 

Det er så utrolig råttent gjort å være “kjendis” og lage klær ut av de dårligste, billigste råvarene man kan finne, bare for å tjene mest mulig på det selv! Jeg har ullundertøy av så og si alle de kjente merkene. Devold, Janus, Norheim også videre, og ingen av de har så mye som en løs tråd etter flere års bruk, men Kari Traa klærne revner bare man ser stygt på de. 

Jeg hadde faktisk planer om å kjøpe ei jakke fra Kari Traa, men nå tror jeg at det er best å la være, tenk om det begynner å regne, eller man når borti en kvist på fjelltur? Revner sikkert og går i oppløsning. Det er kanskje å ta litt hardt i, men sånne ting som det her får virkelig blodet til å koke. Skal man ta seg så jævelig godt betalt for klær så burde det vert et krav at de tåler litt også! Det er ihvertfall aller siste gang jeg kaster vekk pengene mine på disse drittklærne. For å toppe det hele så er jo størrelsene tilsvarende asiatiske størrelser, så det er jo faen ikke rart at unge jenter får dårlig selvtillitt når de må ha på seg størrelse large når de normalt bruker small. Litt avsporing, men dette har faktisk irritert meg lenge med alle de norske ‘skidame’ klærne, de er sjukt små i størrelsen, gjelder også Johaug, men der er ihvertfall kvaliteten innafor.

Ugh, dette ødela virkelig det gode humøret jeg hadde tidligere idag. 

Snøfall!

I natt begynte det å snø igjen. Selv er jeg glad i snø, for det kommer jo så mye fint ut av den

Hunden min elsker snøen, og det er få ting som er så morsomt som å se han leke seg i snøen. Man ser han stråler av lykke når han får rullet seg for første gang i sesongen, eller når våren kommer og vi går på fjellet og han finner en snøflekk som enda ikke har smeltet helt.


Jeg elsker også at snøen dekker over alt det som er brunt og grått, for det er så og si de eneste fargene på Sunndal om vinteren.

Brune trær, brunt gress, grå bygninger og grå veier. Med et tynt lag med snø ser alt så mye lysere, renere og finere ut. Dessverre så har det seg også slik at når det snør på gresset, trærne og bygningene – så snør det også på parkeringsplassene våre.

Når det da snør på parkeringsplassene så mister folk hodet, for hvordan i hellvete skal man klare å parkere hvis man ikke kan se disse firkantene som er malt i asfalten!? Det blir jo faenmeg kaos!

Ikke faen om man kan stille seg inntil midtrabattene for å faktisk ha et utgangspunkt til normal parkering, og det er jo IHVERTFALL ikke mulig å parkere paralellt i forhold til de andre bilene som allerede står parkert riktig! Skulle man likevel driste seg til å parkere ‘inntil’ en annen bil (Gjerne fordi man ikke orker å gå 10 meter ekstra for å komme på butikken) så må man ihvertfall sørge for at man parkerer så langt unna bilen at det  NESTEN  er plass til enda en bil mellom din egen bil og den du parkerer “Ved siden av”. Helst skal man også stå så skrått at man opptar et minimum av to normale parkeringsplasser! (Men altså, hvordan skal man vite at man parkerer skjevt når man ikke ser linjene, duh.)

Det er greit nok å kanskje overvurdere hvor god plass man trenger for å komme seg inn og ut av bilen, men bare idag har jeg sett noen av de mest fantastisk imponerende idiotiske parkeringer, som man faktisk ikke kan skylde på snøen for engang! Folk parkerer på gangfelt, HC-parkeringer og gjennomkjøringer, det virker faktisk som om de gjør det i trass fordi de kan skylde sin egen inkompetanse på været.

Det er jo faktisk et lite under at enkelte folk klarer å komme seg velberget til og fra toalettet i eget hjem uten å ha retningspiler på gulvet., når noe så simpelt (Og vanlig i Norge) som et lite snøfall fører til fullstendig kaos i trafikken.

Jeg er faktisk kraftig bekymret for fremtiden til Norske trafikkanter, for nå som bilene blir smartere hvert år – med ryggekamera, nødbrems og parkeringshjelp, så blir folkene bak rattet latere og mindre interessert i å faktisk lære seg å kjøre og parkere selv.

Det som faktisk er det verste med det hele er at jeg idag jobber ettermiddagsskift, som vil si at når jeg kommer på jobb så er alle parkeringsplasser opptatt av de på dagtid og formiddagsskift. Jeg måtte da parkere på den eneste ledige plassen på hele parkeringsplassen, så når alle har dratt hjem står min bil der og lyser opp, helt alene, og garantert skjevparkert takket være de to bilene jeg måtte parkere mellom. Som et resultat ser alle som kommer og går herfra hele resten av dagen til å se min bil og tenke “Djises, for en dårlig parkering”, og de har helt sikkert rett.

Så dette går ut til alle de som “gir faen” i å parkere korrekt; Dere ødelegger for alle andre også

Se på den stakkars lonerbilen min som bare 8 timer tidligere var omringet av dårlige parkeringer..

4 DAGERS MIRAKELKUR!

Det eksisterer faktisk ikke, til tross for utallige bilder på pinterest med mirakelkurer, detox og lignende som “smelter fett”. De bildene ligger jo på utallige plattformer og er veldig populære, for hvem ønsker vel ikke en mirakelkur?

Ja man kan miste ganske mange cm på 4 dager om man går fra et usunt kosthold proppet med feil carbs og over til et sunt og balansert kosthold, eller som jeg gjør “kurer” med sitronvann og eplecider eddikk. Men det er viktig å huske at det kun renser kroppen ved å fjerne bloating (vann og luft). Det eksisterer ikke en eneste kur som gjør at noen går fra ‘chubby’ til skinny på 4 dager. Ikke 14 dager heller!

Hvis man ønsker å redusere fettmengden på kroppen så må man gjøre en endring i kosthold og aktivitetsnivå. Det er en avansert ligning mellom hva du forbrenner, hvor mye du spiser og hvor mye du beveger deg – og alt dette utgjør hvordan man ser ut kroppslig.

Man har jo også disse bildene “Gjør denne øvelsen 5min om dagen og se hvordan kroppen din forandrer seg” og det er piss!

Du kan faktisk ikke punktslanke kroppen! Har du “pondus” som det kalles så fint, så hjelper det ikke å trene mageøvelser med mindre du i tillegg legger om kostholdet.

Derimot hvis du har lav fettprosent men likevel sliter med grevinneheng på armene så kan armtrening hjelpe. Man kan se på det som en ballong, den er slapp helt til du fyller den med luft – ikke sant? Hvis du øker muskelmassen og da størrelsen på armene så vil det fylle ut huden mer slik at det blir strammere, men du kan ikke punktslanke armene fordi.

Jeg bare måtte skrive dette innlegget da jeg så de der idiotiske bildene på pinterest. Det finnes så utrolig mye rart på nett som feilinformerer folk, kanskje spesielt unge jenter som er litt mer naive og enklere å manipulere. Jeg synes det er helt forferdelig at folk bruker tid å energi på å gi feil og dårlig råd, istedenfor gode verdifulle råd. Det har tatt meg mange år å få hjernen til å skjønne at ikke alt man lærer av gymlæreren, iForm eller blogger er korrekt informasjon, derfor skriver jeg dette for ihvertfall å bidra til å drepe denne ene myten!

God tirsdag!