Jeg er et menneske som er utrolig lettbevegelig. Det skal knapt nok noe til for å imponere meg, og idag imponerte jeg meg selv.
Da vi var på Pirbadet var jeg fast bestemt på å teste alt (innenfor rimelighetens grenser), så jeg dro med meg andreas for å teste en av de “store” skliene. Ingen big deal tenkte jeg. Da vi var kommet øverst i trappen husket jeg brått min intense klaustrofobi (og dette var da en lukket rør-sklie for de av dere som ikke har vert der). Forrige gang jeg skulle ta ei slik sklie fikk jeg angstanfall og måtte krype ned igjen fordi jeg feiget ut.
Før jeg viste ordet av det var det min tur, og med 10folk bak i kø måtte jeg bare hoppe i det uten at jeg rakk å tenke meg om. Det gikk mye raskere enn jeg trodde, og idet jeg traff vannet nederst i sklien vrengte mer eller mindre bikinien min seg av. Heldigvis har jeg opplevd lignende nok ganger til at jeg fikk fikset det med en gang (forhåpentligvis før den hårete, halvfeite gamlingen som sto og stirret fikk sett noe interessant).
Jeg var kjempestolt av at jeg tok sklien, men jeg var ganske skremt av den farten og mangelen på kontroll som man har i ei slik sklie, så å skulle ta “storsklien” var på ingen måte noe jeg hadde lyst til; så da måtte jeg jo. Jeg overvant jo frykten for høyder, kanskje jeg kunne overvinne vannsklie-frykten også.
Da jeg gikk opp trappen kjente jeg at pulsen økte for hvert steg, og idet jeg kom på toppen hvor starten på skliene er; så vrengte magen seg. Ikke hjalp det at det var bare to gutter der heller, og begge sto i kø på den andre sklien. Jeg hadde ingen unnskyldning til å somle. Da jeg satte meg på huk foran sklien så jeg at eneste TILLATTE stilling var å ligge flatt med hendene bak hodet (som aldri er et bra tegn), i tillegg så jeg hvor bratt starten på sklien var, og at vanskelighetsgraden var satt til “maks”. Hele kroppen skrek om at jeg skulle gå ned igjen, men heldigvis er jeg så sta at jeg slengte meg ned.
Følelsen var ubeskrivelig. Hjertet banket fortere enn under en sprint, og jeg klemte armene så hardt inntil kroppen at det er rart ingen ribbein bristet; og det hjalp ikke akkurat på at jeg mistet kontrollen i ene svingen og ‘lettet’ i omtrent et nanosekund. Plutselig traff jeg vannet i bunn og jeg skjønte at jeg hadde overlevd (det var touch and go en stund).
Dette var da (however patethic) et stort steg for meg! Å klare å ta en lukket sklie ikke bare en, men to ganger på rad, er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle tore. Nå vet jeg bedre enn noen gang at jeg kan klare alt, for den biten som sier “dette kan du ikke gjøre” eller “det er for farlig” sitter faktisk bare i hodet!
Hvilken frykt skulle du ønske du kunne overkomme?
