Siden jeg fikk kyssesjuka i sommer så har jeg egentlig aldri blitt helt frisk igjen. Jeg var vel egentlig frisk i den perioden hvor jeg opererte vekk mandlene, men da hadde jeg så vondt at det ikke spilte noen rolle om jeg var frisk eller ikke.
Jeg er lei av den konstante snufsingen, hostingen og nysingen, vil det ingen ende ta?
Jeg spiser sunn mat, er over middels aktiv, tar kosttilskudd og kler meg godt når jeg går ut og likevel blir jeg syk gang etter gang (Eller rettelse, blir aldri frisk).
Jeg er også blitt veldig flink til å spise mer feit fisk og skifter tannbørste og sengklær etter jeg har vert syk. Så hvorfor jeg ikke blir frisk er et mysterium, men alle tips til hvordan å bli frisk; mottas med stor takk! Antibac i baklomma, eller konstant munnbind? Jeg gjør hva som helst!
En av de merkene som Treningshop.no distribuerer er Babalù. Jeg har sett en del på klærne deres og la merke til at modellene har helt rå kropp! For en gangs skyld er det ikke syltynne utsultede kvinner som viser frem klærne; Men veltrente damer med litt kjøtt på beina.
Dette bildet er jo forferdelig overredigert, men de ser jo veltrente ut!
Jeg kan aldri få en slik kropp som disse, rett og slett fordi at jeg er for kraftig bygd (Og faktum er at de faktisk er modeller, dream big liksom..), men det er uten tvil bedre kropper for yngre jenter å drømme om, enn foreksempel Victoria Secret modeller (som liksom er “sunne”).
Idag nådde jeg mitt første mål i 2015; å “holde ut” en hel gruppetime med 16kg! Jeg har tidligere klart å stå med 16kg gjennom en powertime; men powertimen er for min del lettest; Så der skal jeg klare å stå med 18kg iløpet av året!
Det er et lite minus for egen trening å være coach, for jeg kan ikke ta meg like hardt ut. Jeg må jo kunne vise frem neste øvelse i pausen, i tillegg til å motivere de som er der. Så neste mål som skal nås; er å stå en av Stig sine timer med 16kg! Han er i tillegg langt fra like generøs på pausene som meg! 😉
På fredag skrev Stig et innlegg på sin blogg, “Trening, bra for mental helse”. I innlegget skriver han;
“Et annet eksempel er min gode venn, treningspartner og coach Gunnhild, når hun begynte med kettlebell så var det omogjort og stå så langt bak som mulig, se ned i gulvet og gjøre det som skulle gjøres for så og komme seg hjem igjen. Idag, holder hun egene kettlbell og tabata timer, er med og arrangere bootcamps, stå fremst under oppvisningen i amfishowet, deltatt på NM i kettlebell sport osv osv. Selvtilitten har vokst, og det vises godt. På alle måter. Nå er hun tilogmed leder i Lockout Kettlebell Club. Og alt dette kommer ifra trening, og mestringsfølelsen som har blitt skapt der.”
Dette hadde jeg da ikke tenkt noe spesielt over før han skrev det, hvor “Fælt” jeg egentlig hadde det med meg selv. Før jeg begynte å trene klarte jeg ikke ringe til den lokale pizzasjappa og bestille mat, fordi jeg var for folkestygg og sjenert. De grå joggebuksene fra Cubus i størrelse XL var mine beste venner, og egentlig de eneste klærne jeg orket å ta på om morgenen (Tragisk nok mine eneste venner også..). På butikken gikk jeg gjerne og stirret på beina mine, i håp om å unngå å få øyekontakt med kjentfolk.
Dagene besto av jobb, dra på bunnpris eller expressen og kjøpe den feiteste maten som var og finne og gomle den i meg før det ble 5 timer sofasliting med filmer, serier eller fotball (Ikke mitt valg). Jeg hadde fremdeles venner som inviterte meg til å finne på ting, men jeg orket ikke. Hadde liksom ingen interesse av å finne på noe som helst med noen andre enn daværende samboer. Energinivået var lavt og temperamentet høyt (PMS kunne vert mellomnavnet mitt).
Jeg prøvde etter ei stund å være litt aktiv. Det ble en og annen fjelltur, og etter Marion dro meg med på Kettlebell så begynte jeg der også to ganger i uka. Da jeg først begynte med kettlebell sto jeg helt bakerst. De gangene jeg kom litt sent og måtte stå en annen plass fikk jeg hjerteklapp og ble småkvalm. Men jeg var sta, så å være der selv når Marion ikke kunne, eller jeg måtte stå bak, var et must. Etter ei stund ble jeg flyttet lengre og lengre frem av Stig. Deretter ba han meg om å være med på oppvisning i senteret. Jeg ville absolutt ikke, men jeg ville heller ikke skuffe han så jeg sa ja. Ikke lenge etter ba han meg med på konkurranse i Trondheim (IKFF open), og jeg sa at så fremt jeg ikke svimte av i senteret; Så skulle jeg bli med. Jeg svimte ikke av, og måtte begynne å forberede meg til konkurransen.
På denne tiden var jeg også med på flere og flere “Privat-treninger” i garasjen til Stig, som var favoritt-treningene mine. Jeg trivdes så utrolig godt sammen med den gjengen. Dessverre da det begynte å nærme seg slo panikken inn, og jeg løy på meg skulder-plager fordi jeg ville lure meg unna konkurransen, og jeg begynte å skippe flere og flere gruppetimer for å få det til å virke troverdig.
Uten å gå for mye inn på detaljer så forandret alt seg på ei helg. Ei helg hvor jeg gjorde noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre, hvor jeg tok en sjangse og hoppet langt ut av min lille trygge boble. Etter det ble ting bare bedre og bedre. Først ble jeg med på konkurransen hvor jeg fikk amatør-rank med 8kg kule, deretter bootcamp i trondheim, Kaptein Dreyers minneløp (12km), Vettafjellet, vikfjellet, “Bokturnè” på sykkel (5mil), og så Norgesmesterskapet i kettlebell sport.
Sommeren 2014 besto av massevis av fjellturer, jogging, deltagelse og arrangering av bootcamps (Og dette i tillegg til at jeg hadde kyssesjuka). Nå idag tørr jeg påstå at de som jeg har trent med ikke bare er treningsvenner, men ekte venner. Jeg holder også egne timer med sirkeltrening, tabata eller kettlebell. Jeg går fremdeles inn i hver time med klump i magen og klamme hender, men det er også utrolig morsomt når jeg først er i gang!
Livet mitt har blitt helt snudd på hodet på et år, med ny jobb, nye hobbyer og ny vennekrets. Selv om jeg har vert igjennom mye vondt og tungt det siste året, så er det verdt det. Det jeg vil si til alle der ute som er bare middels tilfredstilt med livet; Ta en sjangse. Bryt dere ut av vanen og gjør noe du ellers ikke ville gjort. Ikke minst; Begynn å trene, og finn ditt eget “treningscrew”. For ingen venner er bedre enn de som er sterke nok til å holde deg oppe (Bokstavlig talt).
Til tross for ganske laber form idag klarte jeg å slite meg gjennom 10 tunge minutter med TALC (Two arm long cycle). Jeg sto med 2x12kg, og jeg tror det er første gang jeg har kommet meg igjennom 10min med to 12ere! Jeg tror nok ikke alle 43 repetisjonene hadde blitt godkjent i en konkurranse, men så var det bare en liten test for min egen del uansett!
I tillegg til 10minutteren tok jeg 30sek planke, deretter 40sek planke, 65 knebøy og 50 sit-up (Som en del av Februar-challengen).
Alle har rett til sin egen mening, og ikke minst å ytre den (Noe jeg er glad for siden det er det jeg er best til). Men idag da jeg bladde over den lokale nettavisen måtte jeg fnyse av den ene overskriften;
“Vi er lei treningsmaset”
“Tre av fire nordmenn synes det er et altfor stort fokus på kropp.”
Altså, jeg ville sagt at minst to av fire nordmenn har blitt bitt av treningsbasillen og er aktive på ihvertfall ukentlig basis, så ikke bare er matematikken feil, men det blir for dumt! Det har endelig blitt en trend å gjøre noe positivt med kroppen. Å bli sunnere, friskere og ikke minst mer lykkelig er noen få positive ting som skjer når man trener regelmessig; i tillegg blir kroppen seende bedre ut. Så hva er problemet? For 5-10år siden var det om og gjøre for alle kvinner å ned i s/xs, og for å si det sånn var det ikke akkurat reklamert for så veldig sunne metoder å få den kroppen på.
Kroppspresset har ikke blitt større, det er bare hvilken kropp folk flest vil ha som har endret seg. Jeg husker at jeg hadde venninner som levde på kun et par knekkebrød om dagen og vann for å få “Tigh gap” og “bikini bridge”, er det liksom bedre enn treningspress? Vil dere heller sulte dere enn å måtte trene 3-4timer i uken for å møte “kroppspresset” vi har idag?
Jeg sier ikke at det er riktig å måtte forandre seg for å møte andres forventninger, men de forventningene som er blitt satt av samfunnet idag er i det minste et sunnere mål en de som var før, og bare det burde være en liten seier i mine øyne! Jeg er jo over middels interessert i trening, men det er jo fordi jeg vet hvor godt det gjør for kropp og sinn. Hvis de “3 av 4” som er lei av kroppspresset bare prøver å trene og kjenner hvor deilig det er, så er det kanskje lettere å skjønne hvorfor det er så mye mas om det.
Poenget mitt er at det finnes så mye negativt vi heller kan bruke energi på å endre, så hvorfor klage på noe som faktisk er positivt? Til syvende og sist sitter mesteparten i hver enkelt sitt hode; for hvis du klarer å bli glad i den kroppen du allerede har, så vil du ikke bry deg noe om kroppspresset.
