Folk spør til stadighet hvorfor jeg gidder å gå på diett. “hvorfor kan du ikke spise normalt?”. Vel for å si det sånn er ‘normalt’ subjektivt, og for meg funker ikke et såkalt normalt kosthold når jeg vil ned i vekt. Det handler mindre om at jeg må få noen andre til å lage ei plan til meg, og mer om at jeg trenger psykisk støtte fra en Coach som kan verbalt skjelle meg ut når jeg går utenfor plana.

Jeg er egentlig godt i gang med den nye dietten og liker den godt, til tross for cravings ut av ville helvete. Neida, det er faktisk ikke så ille, men jeg har en tendens til å komme opp med unnskyldninger til å unne meg ting som smaker godt. Sånn som at jeg bare skal ha rent og magert kjøtt, men lurte i meg pølser til middag fordi “Det var jo ganske bra kjøttinnhold”.

I går orket jeg ikke å spise kveldsmat, så i dag brukte jeg melk i frokostshaken min og drakk en kaffelatte (og jeg skal ikke ha meieriprodukt). Nå gidder jeg ikke gå inn på hvorfor jeg ikke skal ha meieriprodukt for selv jeg er ikke helt overbevist om hvorfor eller om det er en reell grunn (Noe med laktose), men jeg tenkte “hey, jeg gikk godt i minus på kcal i går, da koser jeg meg ekstra i dag”. Slik lurer jeg da meg selv, og da er det greit å ha en Coach hvor jeg bevisst sender snap til slik at han kan si “Det der er IKKE en del av planen”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har til og med bedt han være ekstra streng med meg denne gangen, for jeg har “konsentrasjonsproblemer”, så jeg har lett for å gi meg selv tillatelse til å spise utenfor planen eller unne meg ting jeg egentlig ikke trenger eller bør få i meg.

Første uka nå har jeg gått ned omtrent en kilo (vekta hopper jo opp og ned) men jeg skal ikke fokusere for mye på kroppsvekten etter de 10 første dagene. Nå i starten er det bare for å kunne fastslå at dietten fungerer for meg, etter det skal jeg prøve å ikke bruke vekten så mye for å måle fremgang.

Målet er å få tilbake ca samme kroppsfasong som jeg hadde i slutten av dietten min i 2017, men jeg kan ikke forvente å veie det samme som da. Jeg har jo mest sannsynlig (ganske garantert) økt muskelmassen en del på 1.5år, så skal jobbe hardt med huet for å godta at jeg ikke kommer til å bli så lett som jeg egentlig forventer.

Over til hvorfor jeg vil ned i vekt. Jeg føler jeg må forklare dette etter “bra nok” bevegelsen startet og etter oppstyret rundt Sophie Elises kroppshysteri, for det er jo nesten ikke lov å si at man ønsker å endre fysikken sin lengre. Jeg vil ned i vekt fordi jeg er blitt så tung at alt jeg gjør er slitsomt. Som mekaniker på en stor fabrikk må man over, under rundt om kring, opp og ned trapper med mer. Etter jeg la på meg drøye 15-20kg er hver eneste dag et jævla slit, og det er heller ikke greit å måtte bestille ny arbeidsuniform fordi den bokstavlig talt revner i sømmene rundt låra mine.

Dette speiler seg også over i den mer personlige grunnen; Jeg følte meg fresh. Jeg hadde god selvtillit og følte jeg kunne kle meg omtrent akkurat som jeg ville uten at det var sjenerende for verken meg eller andre. Nå synes dere kanskje jeg er en dømmende dritt, men det ser faktisk ikke like bra ut når “muffin-topen” henger utenfor buksekanten.

Akkurat dette bildet er jo kjent, og litt ekstremt siden shortsen er 14 størrelser for liten, men et poeng skal poengteres her. Som sagt, de som leser dette synes nok jeg er en dømmende dritt, men ingen kan si annet enn at hun har bomma litt på dette antrekket, for det finnes mange flotte og fyldige damer som virkelig kan å kle seg etter kroppsformen. Jeg har bare ikke lyst å være en av de. Jeg har ikke lyst å måtte grave etter størrelse XL når jeg er på butikker som f.eks New Yorker som er litt små i størrelsene (og har xl som største størrelse, forresten). Jeg har ikke lyst til å ikke finne størrelsen jeg ønsker meg i den perfekte kjolen/buksa. Jeg har ikke lyst å finne DEN lekre overdelen som jeg rett og slett ikke føler jeg kan bruke fordi da henger magen ut.

Mange damer ser mye bedre ut når de er fyldige, jeg er ikke en av de. Kanskje det er huet mitt det er noe feil med, men det får være mitt problem. Jeg unner ingen ei unnskyldning for hvorfor jeg går på diett, eller hvorfor jeg har lyst å bli slankere, men er her den. Jeg ønsker å se bra ut i mine egne øyne. Det gjør jeg ikke nå.

Da har bloggen blitt flytta fra èn plattform til den neste, og det er ingenting annet jeg heller kunne tenkt meg å skrive som første innlegg.

Når livet omhandler trening i så stor grad som det gjør i mitt liv (Forklaring; Jeg trener, tenker på trening, prater om trening, leser om trening, skriver om trening og ser filmer om trening) så opplever man utrolig mange ulike personligheter, om det er treningsbloggere, noen på gymmet eller for den del noen på Instagram. Du har de sykt spreke, ekstremt sterke eller de som bare er flinke til alt eller ser fantastisk ut, og jeg lar meg imponere av alle.

Vel, helt til mange av de åpner kjeften sin privat eller klyser seg til på DM’s. Uansett hvor fit du ser ut har du ingen rett til å stå å le av hun overvektige jenta som jobber ræva av seg på spinningssykkelen. Uansett hvor sprek du er finnes det ingen unnskyldning for å himle med øya til han som holder på å dø når han løper 3k på 25minutter. Uansett hvor sterk du er, så er det ondsinnet å le av han som gir alt for å få opp den vekta du varmet opp med.

Du veit ikke en dritt om livssituasjonen til den personen du hetser for at hun eller han er “dårligere” enn deg på den respektive treningsformen. Han som løper “sakte” kan ha astma, hun overvektige på spinningssykkelen kan ha problemer med stoffskiftet og han som ikke klarer å løfte oppvarmingsvekta di kan ha kne/skulder/ryggplager – eller kanskje de nylig har begynt å trene og rett og slett ikke får til å prestere på det nivået som du tydeligvis forventer at alle burde prestere.

Det finnes ingen unnskyldning du kan komme med som rettferdiggjør det å hetse andre fordi de er tykkere, tregere eller svakere enn deg.

Jeg er så sykt takknemlig for alle de plagene jeg har hatt etter jeg begynte å trene. De har ødelagt muligheten min til å bli skikkelig god i noe som helst. Etter jeg har sett hva som skjer med oppførselen til enkelte av de som faktisk gjør det utrolig bra i sin spesifikke treningsform, så foretrekker jeg faktisk å være middels grei på alt.

Det verste jeg veit er faktisk når folk prøver å rettferdiggjøre de unødvendige kommentarene de kommer med. “Jamen han har jo trent masse, han burde jo være sterkere”. Well fuck you and that horse you rode in on, jeg er også en av de som har trent masse men fremdeles er halvfeit, løper treigt og ikke får til ting som pull-up (for det er tydeligvis noe alle får til.)

Jeg tror alle har godt av å bli “gruset” av andre av og til for å faktisk få jekket ned egoet. Å ha selvtillit er en fin ting jeg gjerne skulle hatt litt mer av, men ikke la det gå på bekostning av andre folk som presterer litt “dårligere” enn deg.

Jeg skal ikke sitte her å late som jeg aldri har rakket ned på noen i hele mitt liv jeg heller, det har jeg så absolutt, men noen folk må jo faktisk vokse opp – og jeg har faktisk fått endra mentaliteten min til det bedre på denne biten og det synes jeg absolutt alle andre burde også.