I dag brukte jeg et par timer på å få til en vlog. Jeg har utsatt det så lenge i frykt for å lage noe krisedårlig og fullstendig uinteressant.
I dag bestemte jeg meg for at NÅ skal jeg bare få det gjort slik at den første videoen er ut av veien! Den ble helt sikkert både krisedårlig og fullstendig uinteressant, men jeg måtte komme i gang siden jeg hadde ett par timer for meg selv for første gang siden jeg ble ferdig med frusterte fruer (all min alenetid de siste månedene har gått med på enten fotografi eller den serien).
Jeg håper jeg etter hvert klarer å bli komfortabel rundt et kamera, slik at jeg mer eller mindre kan kutte ut bloggingen helt til fordel for vlogging.
Det er ikke uten grunn at jeg til slutt måtte lage en egen kategori på bloggen som heter “skader og sjukdom”, for surprise, jeg er skadet igjen.
På mandag var jeg jo på jobb som normalt, og hadde et særdeles unikt uhell. Jeg skulle dytte på plass et deksel (enkelt forklart ei stor stålplate) da det reiv i albuen. Det var ikke veldig tungt eller en dum vinkel, bare veldig typisk meg. Jeg tok heldigvis til fornuften og dro til bedriftshelsetjenesten som sendte meg rett til legen. Han kom frem til at jeg hadde ei sene/leddbånd i albuen som var delvis avrevet. Jeg måtte jo egentlig bare se på det positive; den var ikke helt avrevet.
Nå må jeg da bruke armen minimalt de neste ti dagene, minimum. Jeg har laget putefort i sofaen for å avlaste når jeg ser på TV, bruker støttebandasje hele tiden utenom når jeg sover, og har fått oppgaver på jobb med pc, så jeg styrer egentlig bare datamusa med høyre armen.
Det er håpløst å bruke mobilen noe særlig siden alt jeg gjør må gjøres med venstre hånd, noe som jeg ikke er vant med. Hele greia ender sikkert med at skulderbetennelsen kommer tilbake siden jeg må bruke venstre arm til absolutt alt.
Alternativt kan jeg bli bedre til å bruke venstre hånd til vanlig. Kanskje styrken jevnes ut litt mer, og skuldra blir bedre av å brukes mer, men jeg tviler sterkt. Så heldig er jeg jo ikke.
Men jeg gidder ikke ha en pity-party, livet byr på mye rart og en av de tingene er jo skader og vondter. Jeg skal fortsette å trene de tingene som jeg kan uten at det går utover armen, som beinøvelser uten vekt og tur.
På onsdag i 13-tiden gikk turen til Trondheim. Jeg og mamma pakket bagger med sorte klær og tok oss god tid på turen med mange små stopp og gode samtaler.
Siden jeg alltid har bodd i Sunndal er jeg veldig lite komfortabel i bytrafikk, men vi kom oss velberget til hotellet på Tiller, og videre gikk turen på besøk til storebror.
Jeg klipte håret hans, og så gikk turen opp i høyden og inn i mørket.
Jeg er ikke helt sikker på hvor vi var eller om turen i det heletatt har ett navn, men det var overraskende fin utsikt til å være i en by. Det var så flott med det varme lyset fra husene som ga gjenskinn i skyene over byen, det føltes godt å legge alt fokus og all min energi i kameraet.
Etter en pizza og et glass rødt dro vi til hotellet og la oss for å sove, og for første gang på fire uker sovnet jeg uten timer med tankespinn, eller å sloss med dyna.
11.10.2018
12:00
Vi møtte resten av familien på parkeringsplassen utenfor Kolstad kirke. Håndtrykk, klemmer, beskjedne tårer og tomme ord om sorg.
13:00
Presten sier noen ord om guds kjærlighet, sanger blir sunget og familien deler noen ord fra hjertet.
Trondheimsnatt spilles på orgelet samtidig som jeg og fem andre familiemedlemmer bærer kista ut, og vi tar et siste farvel med morfar.
Det har vert noen særdeles tunge uker, og jeg har ikke ønsket å delt noe om det. Jeg har kun snakket med noen få om det som har hendt, og gjerne bare de aller nærmeste. Jeg har ikke følt for å annonsere det til verden.
Når man allerede har det vondt gjør det ikke ting bedre å alltid få blikk av medynk, og et ukomfortabelt “går det bra med deg”. Enda værre når folk ser på deg som en bombe som er i ferd å detonere, og de unngår temaet fullstendig.
Allerede for en måned siden viste vi jo at morfar var syk, og vi dro på besøk. Det er ei helg jeg alltid kommer til å holde kjært. Et siste minne hvor han var seg selv. Han var oppe og gikk, pratet og lo. Han virket som seg selv, slik jeg alltid har kjent han. Dessverre var det desto mer sjokkerende når vi tre uker senere fikk beskjed om å komme hvis vi ville se han en siste gang. Det var vondt å se han så svak, men det var godt å kunne holde han i hånda og ta farvel.
Dere har kanskje hørt om de syv stegene av tap/sorg, og jeg var igjennom alle de seks første stegene, allerede før vi fikk beskjeden om at det var ‘over’. Jeg har full tro på at hvis man er klar over stegene og tillater seg føle på de, så vil man takle slike situasjoner bedre. Sjokk, fornektelse, sinne, trygling, skyldfølelse, depresjon – og til slutt, når man er klar, aksept og håp.
Idag føler jeg meg bedre. Jeg forstår hva som har skjedd. Jeg har innsett at jeg ikke kommer til å få møte han igjen. Jeg veit at han blir et savn. Likevel føler jeg at det kommer til å gå bra med oss alle, på ett eller annet vis går livet videre og det ville morfar helt sikkert at vi skulle gjort også. En mer generøs og omtenksom person må man lete lenge etter, så jeg skal ikke sette meg ned og gråte. Jeg ønsker å hedre han ved å være så bra et menneske som jeg kan. Hvor jeg skal begynne er jeg ikke sikker på, men jeg skal gjøre små steg for å bli bedre enn det jeg er, for han.
“Verden den viske god natt og sov godt, og deinn gamle dom’en hoill vakt. Over hjerta som banke, over store og små, over ei tronheimsnatt.”
I dag var det for første gang på lenge oppholdsvær, og selv om jeg egentlig ikke var kjempemotivert klarte vi å dra oss ut på tur!
Vi gikk opp til Synnåhaugen, og helt ærlig var det fantastisk! Ja greit, jeg var kald og ganske så gretten, men det føltes så godt å bruke den irritasjonen til noe godt. Jeg tror seriøst ikke jeg har gått så raskt på tur noen gang før, så noe må vel irritasjonen være godt for!
Jeg sliter med humøret for tiden, jeg er rett og slett deprimert, og det er ganske normalt på denne tiden av året. Det har utrolig mye å si at vi ikke har sol mer enn maks et par timer i døgnet, og selv når vi har sol er det jo alt for kaldt til å sitte ute å nyte den. Jeg blir alltid deppa i vinterhalvåret, og det er så alt for lite jeg får gjort med det. Noen ganger hjelper det å ta sol eller trappe innpå vitaminer, andre ganger må jeg bare “ride it out”.
Jeg veit ikke egentlig om jeg kan legge skylden på vinteren og mørket heller, for ting har skjedd i det siste i familien som ikke akkurat er hyggelig. Jeg vil ikke engang skrive om det, ikke akkurat nå i hvert fall, men det har helt sikkert en innvirkning på humøret mitt. Jeg bare håper at jeg kommer meg ut av denne bobla av sinne og depresjon før jeg lar det gå utover andre folk (Jeg er ikke den beste til å skjule følelsene mine, så det går fort utover andre når jeg føler meg som dette). Likevel føler jeg det er greit at folk skjønner at jeg ikke ønsker å være sur eller ‘snappy’ mot noen, men det kan skje og da vil jeg bare beklage på forhånd.
På mandag jobba jeg overtid, og etter jeg kom hjem var det blitt helt mørkt ute. Det var en ting jeg ikke viste/ikke husket at jeg savnet fra vinteren; Mørket.
Det er jo egentlig ikke så hyggelig at det er mørkt ute allerede I 8tiden om kvelden, men det er så utrolig vakkert når man får sett stjernene, og det får man jo omtrent ikke til hele sommeren.
Jeg har jo egentlig Ganske nylig begynt å lære meg triks med kameraet, og på mandag fikk jeg for første gang tatt bilde av melkeveien!
Jeg er faktisk utrolig fornøyd med dette bildet, det er ikke enkelt å få riktig fokus på bilder som det her da autofokusen ikke finner noe å fokusere på og du egentlig ikke ser en dritt gjennom viewfinderen, men jeg klarte det (At long last!).
En ting som bekymrer meg litt er de to stripene på himmelen der, for jeg tror ikke det er stjerneskudd. Har sett de same stripene på andre bilder som jeg har tatt med denne linsa og jeg frykter det er to mikroskopiske riper, selv om jeg ikke skjønner hvordan det kunne skjedd.
Jeg får satse på at det faktisk er helt tilfeldig at disse stripene fortsetter å dukke opp i bildene mine, og at en liten linse og sensorvask kan hjelpe! Gleder meg skikkelig til å få ta flere stjernebilder etterhvert, og kanskje jeg får møte på Aurora Borealis iløpet av vinteren også!
