Notre Dame.

Notre Dame er kanskje slukket, men resten av verden står i brann.

Nå har jeg ikke lagt så mye av sjela mi i denne saken før i dag.

Et landemerke brenner? Ok,.. var det noen som brann inne? Ingen? Så bra!

Jeg er litt rar sånn. Jeg verdsetter liv ovenfor bygninger og gjenstander, uansett hvor historiske de er. Det er jo i grunn litt godt gjort, at bare èn person ble skadet, og ingen døde i en så stor brann.

Selv om det selvfølgelig er et sjokk for verden at en av verdens mest kjente katedraler står i fyr og flamme, så var jeg egentlig ferdig med hele saken idet brannen var slukket. Vel, helt til jeg så hvor mye penger som hadde blitt donert for å redde Notre Dame.

Så langt er 950millioner dollar samlet inn for gjenoppbyggingen. 8.06855726 milliarder Norske kroner (Kilde: The New York Times). Hvor jævla sjukt er ikke det!?

Dette er penger store selskaper og rike privatpersoner har gitt for å redde ei bygning i Frankrike. Uansett hvor mye man vil kalle det et historisk landemerke så er det fremdeles bare en bygning.

Jeg satt og lekte litt med matematikk, for det er overraskende nok noe jeg synes er litt gøy i disse situasjonene. Hvis hvert eneste menneske i Norge, fra nyfødte til de som ligger for døden, hadde gitt 114,- hver mnd – så ville det tatt et år for oss å komme opp i den summen.

Et annet morsomt regnestykke (for meg) er at disse pengene kunne holdt 231 481 voksne nordmenn (fra 18-60år) med mat i ett helt år. 3858 personer ville hatt mat i 60år med disse pengene. Dette er regna ut ifra Klikk.no sitt matbudsjett så det er jo regna fra Norske priser, og bare akkurat de pengene som trengs for å leve et mett liv, men det er uansett mye mer enn veldig mange får.

Ifølge Redd Barna dør ett barn hvert fjerde sekund som kunne vert reddet hvis midlene var der. Nå veit ikke jeg hva medisiner og mat koster for å holde liv i et spedbarn, men jeg tror de kunne kommet ganske langt med 8milliarder kroner.

Å redde ett og ett liv er jo for øvrig et kortsiktig mål (Missforstå meg riktig her, man kan ikke sette en prislapp på et liv) men hvis miljøkrisa er så alvorlig som den virker så er det ikke poeng i å redde liv, hvis vi ikke redder jorden først.

Jeg er et naturmenneske. Ikke ‘et sove i telt når det snør’- type naturmenneske. Ikke et teltmenneske i det heletatt, egentlig, men jeg elsker naturen og trives med å ha valget om å bevege seg inn i naturen. En frisk natur.

Så la oss ta et siste regnestykke. For 20 dollar fjerner 4ocean ett pund med søppel fra havet, ca en halvkilo. Med disse pengene kan da 47millioner pound med søppel, ca 23 millioner kilo. Nå veit ikke jeg hvor mye søppel som finnes i havet men det skal nok være ganske så rent om man får fjernet disse mengdene.

Dette er jo bare teoretiske ca ish omtrentlige utregninger gjort av noen med litt for mye tid foran pc’n en onsdagskveld, men jeg ville egentlig bare gjøre det klart hvor mye godt disse pengene kunne gjort i riktige hender, med et noe mer langsiktig mål enn å redde ‘et gammelt bygg’.

Styggen på ryggen.

Jeg har siden tenåra prøvd mitt beste å være ærlig. Jeg har jobba mye for å ikke lyve, og å alltid si ting som de er. Dessverre blir ikke all ærlighet mottatt like positivt.

Jeg som de fleste andre jenter opplevde depresjon i tenårene. Der er vel ingen hemmelighet at presset fra venner, foreldre og lærere kan tære på ei usikker tenåringssjel. Grunnen til depresjonen man får i de “vanskelige åra” er et virrvarr av hormoner, følelser og et ønske om å prestere over evne, om det er i en sport, på skolen eller blant venner. Jeg klarte alltid å komprimere det ned til at det kun var hormoner som utløste det, for ekte depresjon var tabu og skambelagt, og snakket aldri med noen om hva jeg følte.

Selv om depresjon er svært vanlig i tenåra, så kan depresjonen komme løpende frem igjen i voksen alder. Jeg er 26år nå, og kan ikke lengre gi hormoner skylden. Jeg har ikke lengre presset fra foreldre med store forhåpninger, for jeg veit de er stolte over hvor jeg er idag. Det eneste vennene mine ønsker er at jeg skal være lykkelig, så hvorfor får jeg det ikke helt til?

All logikk tilsier at jeg skal ha det bra og burde være lykkelig, så hvorfor sitter styggen på skuldra mi og hvisker?

Han sier jeg er naiv som tror noen bryr seg om meg. “Alle ler bak ryggen din, og de ønsker å se deg feile”.

Han forteller over og over historiene mine. Alle de pinlige, dumme, teite tingene jeg har sagt eller gjort. Han sitter alltid klar til å fortelle hvor udugelig jeg har vert, og alltid vil være.

Hvis noe som blir sagt kan tydes på mer enn én måte, vil det overanalyseres og bety noe helt annet enn det som var ment.

“Ta ut av oppvaskmaskinen” betyr “du gjør aldri en dritt for å hjelpe til”

“Så fin du ser ut idag” betyr “Oi, du ser mindre stygg ut enn vanlig”

“Flytt deg” betyr “Kom deg ut av livet mitt”

Gud forby at noen avblåser en avtale med deg, for alle veit vel hva det betyr; “Jeg fant noe bedre å gjøre på”

Det er ikke bare ord som får en ny mening når Styggen er på besøk. Hvis noen kjefter betyr det at de hater deg og ønsker at du skal dø, ikke sant? Styggen er ihvertfall enig, og han kan være ganske overbevisende.

Jeg kan sitte her og lese dette, og le litt av meg selv. Normale folk snakker ikke i koder, og det som blir sagt betyr akkurat det som blir sagt, ikke mer eller mindre. Litt kjefting eller oppildet diskusjon betyr ikke mer enn at personen som kjefter/diskuterer føler sterkt om temaet og vil få det frem, eller at man ønsker å bli hørt.

Likevel er følelsen der. Følelsen av at det er du mot verden. Følelsen av å være dårlig likt, missforstått og at ingen setter pris på deg, og den følelsen blir man ikke så enkelt kvitt.

Styggen har vert på besøk nå, på og av i 11 måneder. Han er dårlig på å annonsere sin egen velkomst og kjenner ikke sin besøkstid.

Problemet er egentlig ikke å ha han på besøk, men å skulle forklare noen hva han gjør her, og hvordan han påvirker meg.

Hvordan kan man forklare en person som aldri har møtt styggen hvordan det føles, og hva det gjør med hodet?

“Slutt å tenk så mye” får man som svar. De ønsker å bytte tema så raskt som mulig, for å snakke med noen som har et godt liv men likevel er deprimert, er jo irriterende. “Slutt å tenk, og smil istedenfor”. Vi jenter er jo penere når vi smiler, ikke sant? Det er jo deprimerende å tilbringe tid med noen som er deprimert. Det er jo bare logisk, så da avslutter man samtalen så raskt som mulig, eller unngår å svare. Som et resultat sitter man igjen med en bekreftelse på at man faktisk er alene mot resten av verden, jeg og Styggen.

Ja, jeg har et godt liv. Jeg har en god jobb et godt hjem og gode venner. Jeg har alt jeg trenger.

Jeg har et godt liv, men jeg har også noen på skuldra mi som prøver å overbevise meg om noe annet. Vis litt forståelse, eller i det minste lat som om du gjør det.