Trondheimsnatt.

På onsdag i 13-tiden gikk turen til Trondheim. Jeg og mamma pakket bagger med sorte klær og tok oss god tid på turen med mange små stopp og gode samtaler. 

Siden jeg alltid har bodd i Sunndal er jeg veldig lite komfortabel i bytrafikk, men vi kom oss velberget til hotellet på Tiller, og videre gikk turen på besøk til storebror. 

Jeg klipte håret hans, og så gikk turen opp i høyden og inn i mørket. 

Jeg er ikke helt sikker på hvor vi var eller om turen i det heletatt har ett navn, men det var overraskende fin utsikt til å være i en by. Det var så flott med det varme lyset fra husene som ga gjenskinn i skyene over byen, det føltes godt å legge alt fokus og all min energi i kameraet.

Etter en pizza og et glass rødt dro vi til hotellet og la oss for å sove, og for første gang på fire uker sovnet jeg uten timer med tankespinn, eller å sloss med dyna. 

11.10.2018
12:00

Vi møtte resten av familien på parkeringsplassen utenfor Kolstad kirke. Håndtrykk, klemmer, beskjedne tårer og tomme ord om sorg. 

13:00
Presten sier noen ord om guds kjærlighet, sanger blir sunget og familien deler noen ord fra hjertet.
Trondheimsnatt spilles på orgelet samtidig som jeg og fem andre familiemedlemmer bærer kista ut, og vi tar et siste farvel med morfar.

Det har vert noen særdeles tunge uker, og jeg har ikke ønsket å delt noe om det. Jeg har kun snakket med noen få om det som har hendt, og gjerne bare de aller nærmeste. Jeg har ikke følt for å annonsere det til verden.

Når man allerede har det vondt gjør det ikke ting bedre å alltid få blikk av medynk, og et ukomfortabelt “går det bra med deg”. Enda værre når folk ser på deg som en bombe som er i ferd å detonere, og de unngår temaet fullstendig.

Allerede for en måned siden viste vi jo at morfar var syk, og vi dro på besøk. Det er ei helg jeg alltid kommer til å holde kjært. Et siste minne hvor han var seg selv. Han var oppe og gikk, pratet og lo. Han virket som seg selv, slik jeg alltid har kjent han. Dessverre var det desto mer sjokkerende når vi tre uker senere fikk beskjed om å komme hvis vi ville se han en siste gang. Det var vondt å se han så svak, men det var godt å kunne holde han i hånda og ta farvel. 

Dere har kanskje hørt om de syv stegene av tap/sorg, og jeg var igjennom alle de seks første stegene, allerede før vi fikk beskjeden om at det var ‘over’. Jeg har full tro på at hvis man er klar over stegene og tillater seg føle på de, så vil man takle slike situasjoner bedre. Sjokk, fornektelse, sinne, trygling, skyldfølelse, depresjon – og til slutt, når man er klar, aksept og håp. 

Idag føler jeg meg bedre. Jeg forstår hva som har skjedd. Jeg har innsett at jeg ikke kommer til å få møte han igjen. Jeg veit at han blir et savn. Likevel føler jeg at det kommer til å gå bra med oss alle, på ett eller annet vis går livet videre og det ville morfar helt sikkert at vi skulle gjort også. En mer generøs og omtenksom person må man lete lenge etter, så jeg skal ikke sette meg ned og gråte. Jeg ønsker å hedre han ved å være så bra et menneske som jeg kan. Hvor jeg skal begynne er jeg ikke sikker på, men jeg skal gjøre små steg for å bli bedre enn det jeg er, for han. 


“Verden den viske god natt og sov godt, og deinn gamle dom’en hoill vakt. Over hjerta som banke, over store og små, over ei tronheimsnatt.”

Hvil i fred.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg