Hvorfor DU gjør at jeg ikke vil ha barn.

For 10år siden var mammablogging noe som nettop hadde blitt poppis. Noen ganger virket det faktisk som at enkelte opprettet bloggene sine før graviditetstesten var tørr, fordi alle ville dele om det fantastiske mammalivet. De postet fine bilder av babyklær, interiør på barnerommet og de svindyre designervognene som de måtte ta opp lån for å ha råd til.

Trenden har snudd seg de siste fem årene og både bloggere og andre influencere (instagram, youtube osv). Ærlighet varer vist lengst, og jeg får fler og fler overdrevent ærlige grunner til å droppe å bli mor.

Her er noen av de;

1. “Jeg har ikke sovet godt siden 2010”
Masseprodusenter av barn får mange søvnløse år og de prøver ikke å skjule det. De tror de eier det å være trøtt, og får null sympati fra meg fordi du har selv valgt å få barn. Personlig blir jeg sur om jeg får mer eller mindre enn 7.5 timer. Jeg må ha nøyaktig 7.5 timer søvn, pluss/minus 15 minutter. Noe som stjeler søvn fra meg i flere år er noe jeg ikke har interesse av å produsere.

2. De bæsjer over alt og alltid.
Jeg vet ikke om jeg trenger å forklare hvorfor dette ikke appelerer til meg? Noen presterer å komme med kommentarer som “Jamen du har hund og han bæsjer jo også!” Ja, en hund bæsjer utendørs. Jeg må ikke tørke han i rumpa, og jeg kommer aldri i nærkontakt med skiten hans.

3. Tantrums, hissy-fit og generell trass oppførsel.
Jeg gidder ikke!! Jeg har faen ikke tålmodighet til noen som setter seg ned og hylgriner fordi de ikke få ta på sine egne sko selv. 

4. Grining. Sånn generelt.
Jeg er følsom for høye lyder. Hvis bikkja bjeffer så kan jeg holde over snuten hans i 3 sekunder så blir han stille (funker ikke når vi får gjester, dessverre), men om man kniper igjen kjeften på en unge så vil ikke bare barnet grine høyere, men man blir også meldt til barnevernet.

5. Barnebursdager.
Minimum en gang i året må man slite seg gjennom en barnebursdag hvor man plutselig må takle 10 ville barn som er høye på sukker. Det i seg selv er nok til å ha lyst til å klippe eggstokkene.

6. Mamma-mafiaen.
Alt du gjør er feil, og mamma-mafiaen står alltid klar for å poengtere det. Selv om jeg ikke har barn har jeg fått terget på meg disse løvemødrene flere ganger, og jeg er faktisk litt usikker hvordan det går an. De veit alt, du kan ingenting.

7. Barn er et jævla pengesluk!
Bare det første året blir sikkert 70.000 brukt på den nyfødte. Trillevogn, krybbe, klær, baby-badekar, bleier, bilsete, brystpumpe, vugge, lekegrind osv. De påfølgende årene etter er det barnehage, vaksiner, sko, leker, mer leker, tv-spill, iPad og mobil (for det er tydeligvis noe barn i 2-3årsalderen trenger). Jo eldre de blir, jo dyrere er de i drift, og selv om det er sagt at de koster foreldrene 1mill på 18år så tror jeg nok de koster mye mer i det samfunnet vi lever i nå.

8. Tidsklemma.
Jeg veit dette får meg til å høres gammel ut, men jeg mener det har en verdi at barna er utendørs og leker, gjerne sammen med mor og far. Dessverre er foreldra blitt stadig mindre interessert i å faktisk være foreldre. Det er jo ikke foreldra sin feil helt egentlig, for mødrene forventes å være i full stilling igjen etter ett år, og hjemmeværende mødre hører man jo knapt nok noe om lengre.

Poenget er uansett det at mamma og pappa ikke gidder sure/vrange unger, eller for den del en unge som løper i hælene på seg når de prøver å lage mat o.l, så “værsågod” her har du en iPad å leke deg med.

Min mening er den;
Har du ikke tid eller ork til å ta deg av ungen din så trenger du heller ikke lage barn. Med mindre jeg sier opp minst en av mine to jobber og slutter med 3 av mine 10 hobbyer så har jeg ikke tid til barn, og bare det i seg selv er grunn nok til å ikke få barn.

(Oversettelse; har jeg ikke tid til å være verdens beste mamma så gidder jeg ikke være det i det heletatt. Det har jeg for høyt konkurranseinnstinkt til)

9. Hva om barnet blir mobba?
Hvis det er sant det folk sier at man aldri elsker noen så høyt som barna sine så er det ikke godt å si hva som ville skjedd med de som hadde mobbet mitt hypotetiske framtidige barn.

Altså, hadde jeg sett noen være slem mot hunden min hadde jeg nok kakka de i bakhodet og kasta de på elva, så da kan man jo bare forestille seg hva som hadde skjedd med noen som hadde mobbet mitt barn.

10. Hva om barnet blir en drittsekk?
Sett at jeg faktisk bestemte meg for å få barn og de hadde blitt mobberne? Den skammen hadde jeg ikke klart å leve med. Eller hva om de blir 13år og begynner å ruse seg? Hva om de i 17åra dropper ut fra vgs for å bli modell eller rockestjerne (og de hverken er pene eller talentfulle)? Eller hva om de blir en “player/tøs” som er kronisk utro mot partneren sin, får fullt av løsunger og bringer skam over familien?

Så mye kan gå galt under en oppdragelse, man kan aldri vite helt sikkert hvordan de ender opp. Ser jo mange fæle folk som har hærlige foreldre og man tenker “hva i hellvete skjedde?”, man har ikke alltid kontroll eller mulighet til å forme barna til eget ønske, så da tenker jeg det beste er å gi faen.

Ja jeg kan ende opp med å lage det barnet som i 30åra kurerer kreft for godt, men jeg kan også ende opp med det barnet som i 30åra har 3 bastardbarn, går på heroin og koster skattebetalerne millioner av kroner.

Mitt valg er å bare la være å lage barn, på den måten er jeg sikker. Så til alle dere som maser om at jeg skal lage barn; ryk og reis. Eller prøv å komme med 10 like gode grunner som meg til hborfor jeg burde få barn. Klarer jeg ikke motargumentere de? Vel da skal jeg likevel ikke få barn.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg