Egoisme.

Idag var vi i skibakken på Oppdal, og det gikk jo fint det med klar himmel, sol og nydelig føre. Dessverre gjennom hele dagen, og spesielt på siste turen, fikk jeg bekrefta at folk generelt er egoistiske og tankeløse.

Vi satt i stolheisen og nærmet oss avstigningspunktet. Foran oss i heisen var en jentegjeng på fire. Tre av de kjørte til venstre, èi kjørte til høyre. Da hun merka at de andre hadde valgt ei anna løype så begynte hun å kjøre inn mot heisen og stilte seg midt i veien. Jeg som kom med brettet bare festa i ene foten hadde to valg; Skjær brettet nedi snøen og gå på snørra selv eller kjør på idioten som plasserte seg midt i løypa. Så jeg gikk på trynet, ca 30cm unna skituppene til frøken “Me, myself and I”.

“JAMEN FOR I HELLVETE DA” skriker jeg ut, og for å si det sånn venta hun ikke på at jeg skulle komme meg på beina. Er litt glad hun “tok skiene fatt” og kom seg unna, for er virkelig ikke sikker på hva jeg hadde gjort om hun hadde blitt stående.

Jeg sørget i det minste for å prate høyt nok til at hun forsto hva jeg mente om “Idioter som står i veien!” og kanskje hun tenker to ganger før hun stiller seg på en så idiotisk plass igjen. Likevel hadde det føltes godt om jeg hadde fått tak i henne og gitt henne en skikkelig snøbask, bare for å være helt sikker på at beskjeden nådde frem.
Jeg hadde prestert å stilt inn Go-Pro’en til å ta bilder hvert tiende sekund istedenfor å slå det av, så fikk jo et bilde ganske nøyaktig 10 sekunder før jeg gikk på trynet. Har også plassert ei nydelig pil (Tegna med Paint) hvor hun stilte seg opp.

Som et resultat av at jeg gikk på snørra fikk jeg en hellvetes whiplash i nakken og siden jeg prøvde å ta meg for med hendene fikk håndleddet en skikkelig kakk. Heldigvis går jeg såpass ofte til Kiropraktor at jeg fikk “løsnet opp” i håndleddet, men nakken føles forferdelig og uansett hvilken stilling jeg prøver å ligge i så knyter det seg fra venstre skulder og opp.

Jeg skulle egentlig bare kjørt henne ned.

Men nok syting! Det her var ment litt mer generelt når det kommer til alle dere egoistiske folk, i skiløypa og ellers.

Løypene er for alle, og selv om du tror at det betyr at du kan gjøre akkurat som du vil, krysse hvor du vil og ta så stor plass som du vil, så er det lov å ta LITT hensyn. Det gjelder egentlig overalt. Folk som blokkerer halve butikken med vogner som står på tvers mellom krydder- og saushylla. Dere som har kjøpt en alt for stor SUV og bruker 2 parkeringsplasser fordi dere ikke kan avstandsberegning (Og nei, enkelte menn er faen ikke ett gram bedre enn damene til å parkere, men hurra for stereotyper).

Nå skal ikke jeg si at jeg alltid parkerer perfekt, men når det står 3 biler på en parkeringsplass som rommer 12 og jeg skal inn og hente meg en brus så gidder jeg ikke legge sjela mi i å parkere verken beint eller med nøyaktig like mange cm mellom bil og strek på begge sider. Likevel er det en gjennomtenkt prosess hvor jeg bruker det jævla huet som vi har fått for å vurdere konsekvensen! Samme i skibakken, klart jeg kan stoppe opp eller sette meg ned i løypa, men da kjører jeg til siden, jeg stiller meg ikke opp midt i løypa eller rett under en bakketopp så folk som kommer ovenfra ikke ser meg.

Det er lov å tenke på andre enn seg selv.

Hvorfor DU gjør at jeg ikke vil ha barn.

For 10år siden var mammablogging noe som nettop hadde blitt poppis. Noen ganger virket det faktisk som at enkelte opprettet bloggene sine før graviditetstesten var tørr, fordi alle ville dele om det fantastiske mammalivet. De postet fine bilder av babyklær, interiør på barnerommet og de svindyre designervognene som de måtte ta opp lån for å ha råd til.

Trenden har snudd seg de siste fem årene og både bloggere og andre influencere (instagram, youtube osv). Ærlighet varer vist lengst, og jeg får fler og fler overdrevent ærlige grunner til å droppe å bli mor.

Her er noen av de;

1. “Jeg har ikke sovet godt siden 2010”
Masseprodusenter av barn får mange søvnløse år og de prøver ikke å skjule det. De tror de eier det å være trøtt, og får null sympati fra meg fordi du har selv valgt å få barn. Personlig blir jeg sur om jeg får mer eller mindre enn 7.5 timer. Jeg må ha nøyaktig 7.5 timer søvn, pluss/minus 15 minutter. Noe som stjeler søvn fra meg i flere år er noe jeg ikke har interesse av å produsere.

2. De bæsjer over alt og alltid.
Jeg vet ikke om jeg trenger å forklare hvorfor dette ikke appelerer til meg? Noen presterer å komme med kommentarer som “Jamen du har hund og han bæsjer jo også!” Ja, en hund bæsjer utendørs. Jeg må ikke tørke han i rumpa, og jeg kommer aldri i nærkontakt med skiten hans.

3. Tantrums, hissy-fit og generell trass oppførsel.
Jeg gidder ikke!! Jeg har faen ikke tålmodighet til noen som setter seg ned og hylgriner fordi de ikke få ta på sine egne sko selv. 

4. Grining. Sånn generelt.
Jeg er følsom for høye lyder. Hvis bikkja bjeffer så kan jeg holde over snuten hans i 3 sekunder så blir han stille (funker ikke når vi får gjester, dessverre), men om man kniper igjen kjeften på en unge så vil ikke bare barnet grine høyere, men man blir også meldt til barnevernet.

5. Barnebursdager.
Minimum en gang i året må man slite seg gjennom en barnebursdag hvor man plutselig må takle 10 ville barn som er høye på sukker. Det i seg selv er nok til å ha lyst til å klippe eggstokkene.

6. Mamma-mafiaen.
Alt du gjør er feil, og mamma-mafiaen står alltid klar for å poengtere det. Selv om jeg ikke har barn har jeg fått terget på meg disse løvemødrene flere ganger, og jeg er faktisk litt usikker hvordan det går an. De veit alt, du kan ingenting.

7. Barn er et jævla pengesluk!
Bare det første året blir sikkert 70.000 brukt på den nyfødte. Trillevogn, krybbe, klær, baby-badekar, bleier, bilsete, brystpumpe, vugge, lekegrind osv. De påfølgende årene etter er det barnehage, vaksiner, sko, leker, mer leker, tv-spill, iPad og mobil (for det er tydeligvis noe barn i 2-3årsalderen trenger). Jo eldre de blir, jo dyrere er de i drift, og selv om det er sagt at de koster foreldrene 1mill på 18år så tror jeg nok de koster mye mer i det samfunnet vi lever i nå.

8. Tidsklemma.
Jeg veit dette får meg til å høres gammel ut, men jeg mener det har en verdi at barna er utendørs og leker, gjerne sammen med mor og far. Dessverre er foreldra blitt stadig mindre interessert i å faktisk være foreldre. Det er jo ikke foreldra sin feil helt egentlig, for mødrene forventes å være i full stilling igjen etter ett år, og hjemmeværende mødre hører man jo knapt nok noe om lengre.

Poenget er uansett det at mamma og pappa ikke gidder sure/vrange unger, eller for den del en unge som løper i hælene på seg når de prøver å lage mat o.l, så “værsågod” her har du en iPad å leke deg med.

Min mening er den;
Har du ikke tid eller ork til å ta deg av ungen din så trenger du heller ikke lage barn. Med mindre jeg sier opp minst en av mine to jobber og slutter med 3 av mine 10 hobbyer så har jeg ikke tid til barn, og bare det i seg selv er grunn nok til å ikke få barn.

(Oversettelse; har jeg ikke tid til å være verdens beste mamma så gidder jeg ikke være det i det heletatt. Det har jeg for høyt konkurranseinnstinkt til)

9. Hva om barnet blir mobba?
Hvis det er sant det folk sier at man aldri elsker noen så høyt som barna sine så er det ikke godt å si hva som ville skjedd med de som hadde mobbet mitt hypotetiske framtidige barn.

Altså, hadde jeg sett noen være slem mot hunden min hadde jeg nok kakka de i bakhodet og kasta de på elva, så da kan man jo bare forestille seg hva som hadde skjedd med noen som hadde mobbet mitt barn.

10. Hva om barnet blir en drittsekk?
Sett at jeg faktisk bestemte meg for å få barn og de hadde blitt mobberne? Den skammen hadde jeg ikke klart å leve med. Eller hva om de blir 13år og begynner å ruse seg? Hva om de i 17åra dropper ut fra vgs for å bli modell eller rockestjerne (og de hverken er pene eller talentfulle)? Eller hva om de blir en “player/tøs” som er kronisk utro mot partneren sin, får fullt av løsunger og bringer skam over familien?

Så mye kan gå galt under en oppdragelse, man kan aldri vite helt sikkert hvordan de ender opp. Ser jo mange fæle folk som har hærlige foreldre og man tenker “hva i hellvete skjedde?”, man har ikke alltid kontroll eller mulighet til å forme barna til eget ønske, så da tenker jeg det beste er å gi faen.

Ja jeg kan ende opp med å lage det barnet som i 30åra kurerer kreft for godt, men jeg kan også ende opp med det barnet som i 30åra har 3 bastardbarn, går på heroin og koster skattebetalerne millioner av kroner.

Mitt valg er å bare la være å lage barn, på den måten er jeg sikker. Så til alle dere som maser om at jeg skal lage barn; ryk og reis. Eller prøv å komme med 10 like gode grunner som meg til hborfor jeg burde få barn. Klarer jeg ikke motargumentere de? Vel da skal jeg likevel ikke få barn.

Folk som hater nyttårsforsett.

I fjor og de fleste årene før har nyttårsforsett vert "all the rage". Folk som aldri har sett innsiden av et treningsstudio skulle bli fit på ett år, folk som aldri har satt foten på en sti skulle bestige mount everest og folk som levde på junk food og sukker skulle ha ett år uten godteri.

Målene som ble satt var hårete, uoppnåelige og helt på trynet, men det fikk mange til å prøve nye ting. Disse som aldri har sett et treningsstudio begynte kanskje å trene fast, kanskje de ikke ble fit på det året, men kanskje de kom i bedre form!

De som aldri hadde vert på en sti fikk kanskje sett bygda si fra nye høyder for første gang, og kanskje de som levde på junk food fant ut gulerot ikke var så ille likevel.

Nei. Man blir nok ikke et helt nytt menneske av å sette seg ett nyttårsforsett, men hvorfor er det plutselig blitt en trend å hate de?

Ja, er det noe du virkelig vil endre på så kan man gjerne begynne en torsdag i Juni og ikke vente helt til 1. Januar, men for de som egentlig ikke vil trene men føler de må på grunn av overvekt, helse eller dårlig form så er kanskje starten på året den eneste gangen de føler noen motivasjon for å prøve å få det til?

Jeg satte meg bare ett typisk nyttårsforsett (pluss mange mål) for året. Hvit måned var forsettet (alkoholfri, godterifri, brusfri), og så langt går det veldig bra. Jeg er klar over at 3 dager ikke er så mye å skryte av, men det er 3 dager mer enn hvis jeg ikke hadde satt forsettet, og jeg har ikke tenkt å gi meg enda.

Kanskje jeg på slutten av måneden ikke lengre føler et behov for å drikke brus som jeg tidligere har vert helt sykt avhengig av. Hva om jeg går 365 dager uten å røre hverken alkohol, brus eller godteri og får bedre hud, hår og helse som resultat?

Nå sier jeg ikke at det vil skje, eller at det i noen form er sannsynlig, men jeg liker tanken på at begynnelsen av et nytt år kan være begynnelsen på et bedre liv for noen.

Jeg er drittlei av folk som svartmaler og gjør ønsket om å gjøre en forbedring i livet til noe negativt og uoppnåelig. Selv har jeg oppnådd så mye jeg ellers kanskje ikke hadde orket på grunn av nyttårsforsett. De forsettene jeg har likt har jeg tatt med meg og jobbet videre med, de jeg ikke har trivdes med har jeg avkastet.

Poenget er at ingen kan sitte å si at nyttårsforsett er bortkastet og aldri blir gjennomført, for selv om kanskje de fleste går i glemmeboka allerede første uka i Januar, så er det mange som gjennomfører de og får et litt bedre liv som resultat.

Sharm El Sheikh – Endelig hjemme

JA jeg lovte å blogge så og si hver dag, men på dag to når jeg gikk langs bassengkanten så hekta mobilen i kjolen, den falt ned og ja – trenger jeg å si mer?

Ferien endte derfor i å være mobilfri sett bort fra at jeg fikk inn på mobilen til Andreas et par ganger om dagen for å legge ut bilde på Instagram og svare på kommentarer.

Er vel ingen som tror på meg når jeg sier at det var utrolig deilig å være mobilfri, spesielt med tanke på hvor mye på nett jeg er, og hvor mange plattformer jeg er aktiv på (Snapchat, Instagram, blogg osv.) Det var egentlig en befrielse, og jeg føler ikke spesielt mye stress rundt det å skulle ordne en ny en, for da hadde jeg jo kjøpt en ny i Egypt.

Uansett, her kommer en utrolig kjapp recap av ferien!

Bading;

DCIM100GOPROGOPR1216.JPGDCIM100GOPROGOPR1221.JPG
Sol(nedganger);

Late dager ved bassenget og masse, masse mat.


Enkelte klarte heller ikke vente til etter bildet ble tatt med å spise (HINT: mamma)

Jeg skal ikke gå mer inn i detalj, i grunn, for det kommer en video etter hvert, jeg veit bare ikke om jeg skal kjøre en “Musikk” video som er litt mer “Tjohei dette er Egypt” og en vlog med litt mer hva vi holdt på med, som var i bunn og grunn ingenting. We’ll see!

 

Egypt dag én – hotellet

Jeg var fast bestemt på å få til å blogge på denne turen, og jeg ville blogge både ofte og med masse bilder!

Vi er i Sharm el Sheikh ei uke fra idag, Andreas, mamma og meg. Idag var reisedagen.

Jeg og Andreas la oss 20:00 i går, sto opp 01:00 idag og var fremme i Egypt rundt 18:00.

Siden dagen gikk med på reise så har jeg ikke så masse å fortelle, så da får dere heller se noen bilder fra hotellrommet!

Det er ikke bare seng, bad og veranda. Vi har WALK-IN closet og et “stillerom” mellom veranda og seng! Jeg har aldri hatt et så stort hotellrom før, og jeg er veldig fornøyd! Men nå er jeg halvdød, så jeg skal prøve å komme sterkere tilbake i morgen!

Vinterdepresjon.

Oh Yeah baby, I’ve got it!

Det var vel ‘på tide’ at det skjedde, det er ikke akkurat noe nytt å få det rundt denne tiden, men helt ærlig? Det går greit. Jeg har blitt såpass voksen og godt kjent med meg selv at jeg vet forskjellen på når noe er galt, eller når hormonene og hjernen min krangler med hverandre. Det hjelper jo ikke en ting når det står på, men det går veldig i bølger og jeg vil nesten gå så langt som å kalle det “anfall”.

Jeg hadde ett på jobb her om dagen, og jeg måtte bare gå meg en tur og snakke med Andreas på telefonen, etter et par timer sendte han noe så enkelt som en søt GIF til meg, og det var over. Det skjedde også i gårkveld og det var så rart fordi hodet begynte å rase og jeg så for meg utrolig mange grusomme scenarioer hvor bare alt gikk mot meg – og det er jo nada grusomt som har skjedd med meg så hvor det kom fra aner jeg virkelig ikke.

De vanligste tankene som dukker opp er (Og dette er dødsmorsomt nå som jeg har en opptur) “Jeg fortjener ikke å leve fordi ingen liker meg”, dyster much? “Andreas har funnet noen andre” tja, på de 2-3 minuttene det tar å kjøre fra jobb og hjem da eller? “De jeg jobber med hater meg” What? Hvor kommer den fra egentlig? og selvfølgelig den standard “Jeg kommer aldri til å føle meg lykkelig igjen”.

Nå vil jeg bare presisere en gang for alle, jeg er lykkelig, jeg har få men særdeles gode venner, jeg og Andreas har det kjempebra sammen og jeg trives godt med de på jobb – og jeg tror de trives med meg. Alle kan ikke like alle like mye, da har vi ikke hatt bruk for ord som “bekjent”, men jeg går ikke rundt (til vanlig) og tror at folk har noe mot meg for jeg tror genuint ikke jeg er så fæl mot noen.

Det jeg prøver å komme fram til er jeg også får vinterdepresjon, og jeg har det akkurat nå. Det er både en “Heads up” til de som er nær meg om at jeg fra tid til annen kommer til å være nedfor, sur, grinete og direkte sårbar. Det er også en slags “Hey, jeg veit hva du går gjennom og det suger, men vi kommer oss gjennom det sammen” til de der ute som kanskje går rundt med dette uten å ville si noe om det, og spesielt de som tror de er helt alene om det i verden.

Vinterdepresjon er helt normalt, og skulle jeg gitt deg som kanskje sitter og føler deg skikkelig deprimert så ville jeg sagt; Fortell det til noen du stoler på, noen med empati, eller kanskje noen du vet kan få opp humøret ditt. Å gå å bære på sånn hjelper ingen, og spesielt ikke deg. 

Look at me, skriver blogg som om jeg har tusenvis av lesere som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Anyways, jeg følte for å dele det, for i mitt hode kommer ingenting godt ut av å gå bære på sorgen alene. Husk også at de mest sannsynlig ikke er ekte sorg, men en kjemisk ubalanse i kropp og hjerne som får deg til å tro at alt er like grått og trist som været i Norge for tiden.

Kristiansund!

I dag dro jeg og Ona til Kristiansund, og jeg veit ikke helt hvorfor jeg fant ut at jeg skulle slenge kameraet inn i bilen før vi dro, men oh boy er jeg glad for at jeg gjorde det! Jeg fikk tidenes vakreste soloppgang og noe forbedra bilder av høylandsoksene på Gyl (Som jeg tok bilde av for en mnd siden uten spesielt mye hell)

Tenker jeg ikke skal skrive så mye, og heller la bildene tale for seg selv.


Tok jo mange flere men gidder ikke gjenta samme motivene så sykt mange ganger.

Disse bildene er jo helt ubehandla, så er jo ikke sånn veldig “wow” faktor, men de har masse potensiale! Elsker fotografering bare mer og mer, kjenner jeg! Dette er (utenom) trening den hobbyen jeg har vert så lidenskapelig om så lenge, faktisk! Jeg elsker jo tegning og alt sånn, men som oftest er det mer som et kick på en måned.

Anyways var bare innom for å vise disse, håper på å kanskje få til å lage en vlog ila helgen! Hadde vert gøy om jeg fikk det til!

Min første vlog!

I dag brukte jeg et par timer på å få til en vlog. Jeg har utsatt det så lenge i frykt for å lage noe krisedårlig og fullstendig uinteressant.

I dag bestemte jeg meg for at skal jeg bare få det gjort slik at den første videoen er ut av veien! Den ble helt sikkert både krisedårlig og fullstendig uinteressant, men jeg måtte komme i gang siden jeg hadde ett par timer for meg selv for første gang siden jeg ble ferdig med frusterte fruer (all min alenetid de siste månedene har gått med på enten fotografi eller den serien).

Jeg håper jeg etter hvert klarer å bli komfortabel rundt et kamera, slik at jeg mer eller mindre kan kutte ut bloggingen helt til fordel for vlogging.

Så her kommer i hvert fall min første vlog! Den er klein, den er dårlig, og det får bare skure å gå frem til jeg lærer mer!

https://youtu.be/yirFWT5kKJw

Seeya!

Typisk meg.

Det er ikke uten grunn at jeg til slutt måtte lage en egen kategori på bloggen som heter “skader og sjukdom”, for surprise, jeg er skadet igjen.

På mandag var jeg jo på jobb som normalt, og hadde et særdeles unikt uhell. Jeg skulle dytte på plass et deksel (enkelt forklart ei stor stålplate) da det reiv i albuen. Det var ikke veldig tungt eller en dum vinkel, bare veldig typisk meg. Jeg tok heldigvis til fornuften og dro til bedriftshelsetjenesten som sendte meg rett til legen. Han kom frem til at jeg hadde ei sene/leddbånd i albuen som var delvis avrevet. Jeg måtte jo egentlig bare se på det positive; den var ikke helt avrevet. 

Nå må jeg da bruke armen minimalt de neste ti dagene, minimum. Jeg har laget putefort i sofaen for å avlaste når jeg ser på TV, bruker støttebandasje hele tiden utenom når jeg sover, og har fått oppgaver på jobb med pc, så jeg styrer egentlig bare datamusa med høyre armen.

Det er håpløst å bruke mobilen noe særlig siden alt jeg gjør må gjøres med venstre hånd, noe som jeg ikke er vant med. Hele greia ender sikkert med at skulderbetennelsen kommer tilbake siden jeg må bruke venstre arm til absolutt alt. 

Alternativt kan jeg bli bedre til å bruke venstre hånd til vanlig. Kanskje styrken jevnes ut litt mer, og skuldra blir bedre av å brukes mer, men jeg tviler sterkt. Så heldig er jeg jo ikke.

Men jeg gidder ikke ha en pity-party, livet byr på mye rart og en av de tingene er jo skader og vondter. Jeg skal fortsette å trene de tingene som jeg kan uten at det går utover armen, som beinøvelser uten vekt og tur.