Dette går ut til alle, både de som spiller og ikke spiller Pokemon GO.

Ja spillet er fullstendig avhengighetsskapende, men alt kommer helt an på spillerne. At folk går rundt og kaller det for en landeplage eller hjernevasking blir for dumt. Det er et jævla spill. 

Til de som går med nesa så langt nede i telefonen at dere ikke ser hvor dere går; Skjerp dere. Hvis det dukker opp Pokemon i nærheten av deg så vibrerer faktisk telefonen. Dere kan faktisk se dere for og følge med på hvor dere befinner dere uten å “gå glipp av” en sjelden Pokemon.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Til dere som hater alle som spiller Pokemon, og helst skulle bannlyst spillet; chill out. Ja det er mange som lever på kanten fordi de er alt for oppslukt av spillet og ikke følger med på hvor de går for eksempel – men det er ingen grunn til å hate spillet eller spillerne.

Som jeg skrev over så er det utrolig avhengighetsskapende, men det vil dabbe av etterhvert. Vær litt ekstra oppmerksom i trafikken. Lær deg å le av de som går med nesa i telefonen og vandrer rett i lyktestolpen istedenfor å irritere deg over de.  

Noen synes spillet er det beste som har skjedd i den teknologiske verden siden DVD, andre synes spillet er drit teit og missliker alle som liker det. Sånn som jeg har opplevd det er det bortimot 50/50 mellom de som spiller og de som ikke spiller. Når jeg forteller at jeg spiller det til folk som ikke spiller det så er det enten at de ikke tørr/gidder å innstallere det, eller så får jeg et snøft og “herregud noe så teit”.

Jeg mener at folk må få nesa ut av telefonen. Ikke nødvendigvis å slutte med spillet men få blikket opp og enten ha på lyd eller vibrasjon slik at man faktisk får opplevd det som skjer rundt seg i tillegg til å fange Pokemon’s.

Jeg tror nemlig at hvis spillet blir “brukt riktig” – så kan det ha en kjempebra innvirkning på folk. Jeg ser stadig vekk folk som er ute og går, folk jeg aldri så før fordi de heller satt hjemme foran datamaskinen. De snakker med hverandre, sitter på benker rundt pokestops og pokegyms og prater og spiller med hverandre. Selv har jeg hatt godt over 10.000 skritt daglig etter jeg innstallerte spillet rett og slett fordi det føles mer givende å ut og gå når man går ‘for en grunn’ (bare at det er sol er grunn nok for meg til vanlig, men andre trenger kanskje det ekstra puffet for å orke å gå en tur).

Folk må slutte å se kun det negative med de “nye og skumle greiene” som kommer, og heller tenke på det positive. Det kan være sosialt, man har en grunn til å ut å gå eller sykle og det er (tro det eller ei) ganske gøy! Spesielt for meg som vokste opp med pokemon, og hadde både leker og pokemon kostymer.

For en eller annen merkelig grunn så har det blomstret en slags barnslig glede i meg etter jeg begynte å spille. Kall det gjerne nostalgi, men jeg kjenner jeg blir ganske flirfull og glad når jeg ser alle de som går rundt mellom Pokestops’a her på Sunndal. Jeg har følt meg utrolig fresh de siste dagene også fordi jeg har fått mye bedre start på dagen når det første jeg gjør er å ut og gå en liten tur. Jeg syklet jo faktisk ned til sentrum og kjøpte meg frokost. Det har jeg nok aldri gjort før!

Ja jeg er helt enig i at det har tatt litt av. Jeg ser jo hvor kaotisk det er i enkelte byer, men tro meg, det vil roe seg naturlig etterhvert. Spillet er såppas ferskt enda, og med mindre det kommer noen fancy oppdateringer så vil det definitivt dabbe av og ikke være så intenst som det er nå.

Mine tips til de som spiller; Følg med på hvor dere går/sykler. Bruk hodet, ikke gå inn i folk sine hager og for eksempel sykehus for å skulle jakte pokemon. Bruk spillet til det positive, kom dere ut og gå. Prat med andre som spiller. Ikke spill og kjør bil eller moped! Ikke la det ta over livet ditt, men ha det gøy!
Mine tips til de som ikke spiller; Vær ekstra oppmerksom i trafikken. Smør deg med tålmodighet. Observer de som spiller og le for deg selv. Vær hyggelig med folk selv om du ikke har samme interesse som de. <- denne gjelder ikke bare pokemon!!

Alt i alt er det viktigste at det ikke skjer noen skader på grunn av spillet. Man skal alltid være oppmerksom i trafikken og derfor er det ekstra viktig at absolutt alle følger med nå som dette spillet er på sin “peak” i popularitet. Det er ingen som tjener noe på at folk blir påkjørt eller kjører ut. Happy gaming!

#pokemonGO

Hodet mitt er helt skrudd. Hvordan jeg ser på kropp, både min egen og andres, er rett og slett avskyelig. Jeg trodde det var bare dumme tenåringen som ble påvirket av modeller med perfekte retusjerte kropper, men nei, jeg har blitt det jeg også.

Selv om jeg er mye mer tilfreds nå enn jeg var for et år siden så er jeg ikke på langt nær fornøyd med kroppen. Jeg finner alltids noe å “ta tak i” som ikke skulle vert der. Jeg kan også garantere at hvis jeg ender opp med en veldig lav fettprosent slik at jeg ikke kan ‘ta tak’ i noe, så kommer jeg til å hate arrene mine, strekkmerker, føflekker, hvordan musklene mine ser ut eller noe som helst (Tro meg jeg kommer alltid til å finne noe feil).

Håret mitt som har vokst langt bort i 20cm er fremdeles for kort. Nesen min som jeg aldri har hatt problem med før har jeg også fått et problem med nå i det siste. Jeg prøver å tenke på om jeg kommer på noe jeg faktisk er fornøyd med, og det eneste jeg kan komme på er tennene mine. Ikke smilet, men tennene i seg selv fordi de er rette og relativt hvite.

Jeg frykter at jeg aldri vil bli fornøyd med meg selv, og det er vondt å leve med. Jeg kan ikke fordra jenter som tror de er guds gave til verden, men jeg er litt sjalu på hvor tilfreds de er med sitt eget utseende og selvtilitten deres.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å bli ‘mer glad’ i meg selv, men jeg vet jeg trenger det. Jeg må klare å finne ting å like med meg selv slik at jeg ikke ender opp sånn jeg var i vinter, konstant deprimert og helt uten motivasjon til å gjøre noe med de tingene jeg hatet med meg selv. Jeg skal aldri tilbake dit.

Er det fler enn meg som alltid finner feil med seg selv (og andre) som burde være helt ubetydelige? og hvordan kan jeg slutte med dette?

Idag havnet jeg helt tilfeldig inne på appen “S Health” fordi jeg fikk beskjed om at det daglige aktivitetsmålet mitt var nådd 50%.

Der inne kan man egentlig legge inn alt. Daglig vanninntak, kosthold, stressnivå også videre. Jeg endret da vekten min siden det var lenge siden sist. Jeg rundet vekten min 77,? til 78 og fikk sjokk – jeg er på grensa til overvektig. Registrerer jeg så mye som at jeg er 78,1kg er jeg overvektig ifølge denne appens utregnelse. 

Jeg ble litt irritert, for jeg føler meg normalvektig for første gang på lenge, ja faktisk på grensa til slank – selv om jeg enda har en håndfull med kjærlighetshåndtak på hver side.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så jeg bestemte meg for å se hvor mye jeg må gå ned før jeg er på grensa til undervektig – og dette var virkelig priceless!

Jeg har ikke veid mindre enn 60kg siden barneskolen. Bare for å sette det i perspektiv; hvis jeg sier at en håndfull fett tilsvarer 0,5kg, så kan jeg fysisk klare å komme meg på 72kg (igjen; for perspektivet sin del – jeg var 74kg på mitt letteste etter 1,5mnd med sykdom). Da har jeg hverken igjen bryster, rumpe eller noe fett på kroppen – og likevel vil jeg ikke nå den såkalte ideal-vekten som tydeligvis er 68kg når man er 178cm høy.

Dette er sinnssykt! Jeg hater det at man skal måtte føle seg utenfor når man er tung fordi det liksom finnes en “fasit” på hva vi skal veie i forhold til høyde.

Samme med at jeg aldri i hellvete kan kunne klare å komme meg under “tungvekter”-klassen på kettlebell fordi “68kg+” er den tyngste klassen. Vekt har alltid vert et sårt tema, og når man til og med må slite med det etter man er voksen – da sier det seg selv at det et problem med vårt samfunn – ikke kroppene våre!

Ikke for å høres kynisk og negativ ut – men det er ikke ofte i livet jeg har følt meg lykkelig. De siste årene har det likevell forekommet oftere og oftere – ikke minst over lengre perioder.

Jeg er lettere, mer smilende og positiv! Jeg jobber hele tiden med å prøve å huske å være dette, selv om det å være negativt mot alt egentlig er en stor del av personligheten min. Jeg er negativ til det motsatte er bevist da, for å si det sånn. Poenget er likevell det, at selv om jeg støtt og stadig høres veldig negativ ut, klager eller kjefter, så er jeg lykkelig på innsiden!

Jeg føler meg varm på innsiden. Glad i sjela, glad i tilværelsen, og glad i de folka jeg deler tiden min med!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg tror det er noen faktorer som spiller inn på min lykke. For det første så har jeg og samboeren det veldig bra for tiden. Sommeren kommer sakte men sikkert krypende. Jeg trives godt i mine venners selskap, og jeg stoler på de (For det meste). Til tross for at venstre arm er i ganske bedriten form så går det bra på treningsfronten, og jeg har fått tilbake motivasjonen når det kommer til kosthold!

Selv om jeg vet at jeg alltids kommer til å føle meg tom og trist igjen (Med eller uten grunn) så er jeg bare så utrolig glad fordi jeg føler meg glad! Det er deilig å slippe triste og negative tanker! Det er deilig å leve!

Jeg er ikke akkurat en religiøs person. Jeg tror ikke på gud, allah eller buddah, og skulle jeg velge å bli religiøs ville jeg gått for Norrøn Mytologi. Det er av den enkle grunn at gudene er rå, og historiene om disse gudene er interessante nok til at de er verdt å lese.

Jeg tror ikke på mirakler, eller det å ha en “Guardian angel” som redder livet ditt skulle noe skje. Jeg tror på medisinske fremskritt. Forskning. Jeg tror på det at kroppene våre er ulikt bygd og at enkelte kan overleve de mest utrolige ting.

Jeg tror på de ting som man kan ta på eller se. Ting som er fysisk rundt oss. Jeg er en ganske logisk styrt person, for å si det enkelt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel er det èn ting som jeg har fått for meg nå de siste årene. Jeg har naturligvis ikke en dato på når jeg begynte å tro på det, men akkurat nå er jeg helt sikker på at skjebnen finnes.

Skal jeg se tibake 3-4år og sammenligne med hvordan livet er nå, så finnes det få konstanter. Det er nesten ingenting som er slik det brukte å være da. Ny boplass, partner, venner, hobby og et nytt meg. Jeg har opplevd mye trist på disse årene. Mye vondt har skjedd både innad i familie, kjærlighetsliv, ikke minst det å miste eller skli vekk fra venner, og det er nok nettop derfor jeg har begynt å tro på skjebnen.

Når jeg har hatt det vondt, eller måtte ta vanskelige valg så har det hjulpet utrolig masse å tro på at alt er skjebnebestemt uansett. Jeg har jo i grove trekk fortalt om da jeg i 2014 tok kanskje det viktigste og vanskeligste valget noen gang. Det valget som veltet om hele livet mitt og fullstendig forandret meg som person. Det valget utløste en kjedereaksjon av ting som snudde livet mitt på hodet, og som til slutt førte meg dit jeg er den dag idag. Det var noen ganger mens hele omveltingen var i full aksjon at jeg måtte stoppe opp og tenke “var det rett valg? eller vil dette fucke opp hele livet mitt?”, etterhvert ble det mere klart for meg at det var helt riktig valg, og da innså jeg at det var skjebnebestemt.

Jeg vet ikke hvor jeg ville vert hvis jeg hadde gått andre veien. Hvis jeg har tatt et annet valg enn det jeg tok. Jeg har egentlig aldri brukt mye tid på å tenke over det heller, siden det i mitt hode er et “ikke tema”. Jeg var aldri ment å ta et annet valg, for meningen var at jeg skulle sitte her idag.

Jeg vet det vil høres merkelig ut, at jeg kan sitte her som en overlogisk ateist som ikke tror på noe jeg ikke kan se eller ta på – og påstå at skjebnen finnes. Det gir kanskje ikke mening, men det gir meg trygghet. For hver gang jeg møter et valg jeg ikke ønsker å ta, så kan jeg knote så mye jeg vil med å velge – men likevel vite at jeg kommer til å velge riktig. Jeg trenger ikke bekymre meg for fremtiden, for den blir akkurat sånn den skal bli. Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil – når jeg vil – for det jeg gjør påvirker uansett ikke mitt liv eller fremtid. Det som skjer det skjer – og det er ikke en ting jeg kan gjøre for å forhindre det.

Norge trenger nye leger og nye legesentre. Jeg sitter her nå, 45min eller timen min. Jeg hadde på denne tiden som jeg kaster vekk på venting vaska hele huset.

Forsinkelser forekommer, men for i hellvete når de VET det er sykdom og mangel av leger synes jeg for faen de kunne gitt beskjed. Jeg kaster vekk verdifull tid her. Legene må uansett være på jobb, det er tross alt jobben deres – men hva med alle som er syke, og trenger hjelp? Hvis dette er den nye standarden så skjønner ikke jeg hva vi betaler skatt for.

Hvorfor skal jeg betale skatt for dårlig behandling og timevis med venting på et varmt og klamt venterom. Jeg rekker jo å bli gammel og få gikt før jeg kommer inn til legen. Jeg rekker å bli syk mange flere ganger før jeg kommer inn. For i hellvete, jeg rekker å bli frisk før jeg kommer inn til timen min.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg er dritforbanna!!

Det er så sykt mange der ute som egentlig er veldig flinke, men de kommer opp med så mye teite unnskyldninger som gjør at de aldri kommer seg videre med treningen (blir ikke sterkere, raskere, mer utholden eller slankere/mer markert).

Dette innlegget er ment for folk er seriøs når det kommer til trening men ikke får fremgang, ikke folk som trener litt for energien eller humøret sin skyld.

1. Jeg vil ikke bli muskuløs så jeg løfter bare lette vekter.
Oh hon. Du er en kvinne, du vil aldri bli  muskuløs. du blir ikke seende ut som Katrin Tanja eller Dana Linn Bailey hvis du kjører tung styrke noen ganger i uka. Press deg selv og resultatene vil bli verdt det! De fleste vil uansett bli fascinert og stolt når dw første musklene titter frem.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

2. ‘Nå har jeg trent så jeg fortjener en treat‘
Nei. En normal trening forbrenner vel normalt 300kcal ved liten innsats, 5-600 ved middels innsats og opp mot 1000kcal på en intens og hard økt. En pose potetgull inneholder ca 1600kcal. Ei sjokoladeplate 600kcal. Et eple inneholder bortimot 200kcal.

Hvis du skal ned i vekt må du kjøre vanlig kosthold de dagene du trener for å gå ned. Finn ut hvor mye din kropp forbrenner daglig uten noe ekstra – og spis litt under den mengden hver dag uavhengig av om du trener eller ikke – hvis ikke vil du ikke gå ned i vekt.

Jeg sier avsolutt ikke at du skal droppe å spise etter trening, men legg inn det du spiser etter trenin som en del av din spiserutine slik at du ikke slenger i deg en protein shake, et eple og en bar som kanskje tilsvarer 600kcal og ikke tenk på det som en del av det totale inntaket ditt den dagen.

3. Jeg er støl så jeg kan ikke trene idag.
Enkelte dager er man fullstendig utslitt og støl, det er helt lov å ta en og annen fridag. Men det er ikke en unnskyldning å være litt støl i en kroppsdel.

Er du støl i armer, tren bein. Er du støl i bein, tren armer. Er du støl i armer og bein, tren mage og rygg. Er du støl i hele kroppen, gå en tur eller jogg for å riste ut litt syre.

4. Du skriver ned alt som trening.
“Idag var jeg i akebakken og lekte med barna” er faktisk ikke det samme som ei treningsøkt. Ja du blir garantert sliten, men skal du droppe trening hver gang du er ute med barna, leker i ballbingen, går/sykler til jobb osv. så får du aldri trent.

Jeg kan bli vel så sliten av å vaske hele huset som å løpe en halvtime, men dette burde man faktisk bare se på som en bonus.

5. Ja men det er jo påske!
Å, dumme meg, jeg viste ikke at kalorier ikke teller i påska.

Det kommer alltid til å være en grunn til å skeie ut, man kan ikke gi etter hver gang.

Du har helg, ferier, påske, jul, pinse, 17mai, bursdager, dåp, bryllupp, noen som går av med pensjon på jobben, og sånn går visa. Det er alltid en grunn til å feire noe – så prøv å gjør det med måte, eller feir med en kopp kaffe og et høffelig “nei takk”. Det går faktisk også an å ta et lite kakestykke istedenfor 5, pluss vafler, pluss sjokolade, pluss brus, plussplusspluss. Personlig foretrekker jeg sjeldne sprekker hvor jeg tar helt av, blir kvalm og ikke føler for godteri eller alkohol på mange måneder. Men hver sin smak.

Jeg vil bare si med en gang at det er lenge siden jeg så dette, men har bare aldri skrevet om det!

Den velkjente plus-size-modellen “Tess Holiday” la ut en video som handlet om at mannlige modeller alltid er ‘fit’ mens kvinner har fått fler og fler “everyday-models” eller hva jeg skal kalle de. Plus size jenter, tynne jenter, modellen med downs syndrom osv. Men dette stemmer jo ikke, ihvertfall ikke i Norge!

Denne plakaten henger i 5x4m format på Dressmann hjemme på Sunndalsøra. Jeg har sett flere plakater også med den vanlige mann på dressmannbutikker, og det er så flott! For vet dere hva? Her har man egentlig hele spekteret! Tynn, eldre men fit, ung og fit, lettere overvektig, chubby, slank og “pappakroppen”, dette er kanskje ikke de ordene nettop du ville brukt for å beskrive de men dere skjønner jo tegninga.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror ingen får mindre lyst å kjøpe klær fordi det bare er en “typisk” modell på dette bildet. Jeg tror heller det fungerer motsatt. Man ser at alle disse ser flotte ut i dette undertøyet uansett kroppsfasong, og tenker “hey, I can pull that off!”.

 Jeg kunne naturligvis tenkt å sett en bodybuilder, eller en strongman der oppe, for ikke alle som trener tungt ender opp med kroppen til nr. 2 og 3. Det er fremdeles en drøss andre kroppsfasonger som ikke er med på bildet her, men vi kan ikke bli grådige heller! 

Jeg ville bare skrive dette fordi jeg synes egentlig dette bildet, og generelt de fleste dressmann-reklamer har fått alt for lite ros over at de velger normale menn i sine reklamer!

Okei, så litt spesi overskrift, la meg forklare; I går så jeg og samboeren en episode av “new girl”. Uten å spoile for mye i tilfelle noen ikke har sett den møter gjengen en mann med perfekt utsende; Men han har micro-penis. Det er altså en eksepsjonelt liten penis (Sånn 1cm lang eller noe). Iløpet av episoden kommer alle med sine egne “micropeniser”, altså, små feil med kroppen sin. Alle har det, ikke begynn å påstå annet enn at akkurat du har en eller annen form for komplekser med ditt utsende. Det er naturlig fordi absolutt ingen er perfekte i egne øyne.

For min del var mitt eneste kompleks i ung alder magen min. Alltid hatt litt mage, mellom en håndfull og kanske bortimot et bøttelass med fett som jeg på en måte aldri har klart å bli kvitt. Ettersom årene går kommer det nye ting. Jeg har et ganske stygt arr på kneet etter bråbrems i bil, poser under øynene sånn som resten av slekten på farsiden har (Av alle ting jeg kunne arvet fra pappa, måtte jeg arve akkurat det),  alltid hatt komplekser med å være for høy, men etterhvert som jeg ble eldre ble det et mindre og mindre problem. Da jeg var rundt 15år begynte lårene å bli større, sikkert en del av puberteten men dette plaget meg også. Håret mitt vokser aldri forbi en viss lengde og øyenbryn og vipper er usynlig med mindre jeg farger de annenhver måned. Jeg har snåle arr og fødselsmerker spredt rundt om kring, kraftig og tildels manndig kroppsholdning, korte og tykke fingre hvor jeg får svære blodårer bare jeg bruker armene litt. Generelt har jeg massevis av ting jeg gjerne skulle endret hvis jeg kunne, men slik er det ikke.

Jeg kunne selvfølgelig tatt plastisk kirurgi for å blitt kvitt posene under øynene (Tragisk nok noe jeg lenge har vurdert). Jeg kunne brukt laser for å bli kvitt både arr og strekkmerker, slanket meg for å bli kvitt mage og lår. Men hvorfor? For å bli “perfekt”? Det er ikke noe som heter perfekt i en verden full av smak og behag. Ofte er det de små feilene man finner så sjarmerende med en person! Som et eksempel; Jeg vet ei som har komplekser med at hun har for små øyne, men de er så utrolig nydelige! Hun har skikkelig dådyrøyne og i min mening er det noe av det vakreste med henne, men dette er da noe hun ikke liker/ikke er fornøyd med selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg trenger ikke komme med alle eksemplene, men jeg vet at det er så mange ting folk missliker med seg selv som jeg synes er vakre. Det er de små ‘feilene’ som gjør oss alle unike og verdt å huske. Derfor jobber jeg hardt for å godta alle mine feil. Lære meg å elske det jeg ikke kan forandre selv med trening og kosthold. “Embrace your micro-penis”, på en måte.

Husk på alle de positive tingene med deg selv. Trekk frem det du selv liker, og glem de små feilene. Ikke gå å tenk på de. Ikke føl på at noen andre ser det, for jeg kan love deg at noe som er så forferdelig tydelig og i din egen mening uattraktivt, kan være den eksakte grunnen til at noen liker akkurat deg.

Jeg hadde en flott Julaften i går, og har veldig lyst å både fortelle om den og vise bilder, men først må jeg bare kjøre på med en utblåsning.

Alkohol i høytiden!
På jobb har tv’n stått på i bakgrunnen siden jeg kom hit og nyhetskanalen har stått på loop siden da. Der nevnte de barn og alkohol i jula. For meg er det utenkelig at foreldre, eller egentlig noen som helst drikker seg fulle på julaften, men det er tydelig at det skjer alt for ofte. Ei pils til maten eller for noen en akevitt gjør jo liten til ingen skade og er nok veldig vanlig, men å ‘ramle på fylla’ før pakkene skal åpnes høres forferdelig ut.

Foreldre er bare mennesker, laget av kjøtt og blod og kan gjøre feil som hvem som helst. En god samtale rundt bordet med mye latter øker naturligvis flaskeføringen, og man kan risikere å bli beruset, men da kan man være såppas at man går over til å drikke vann, og legger seg nedpå en time for å ‘friskne til’. Kanskje til og med barna har lyst å ta seg en “bekk” før pakkene skal åpnes også!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg er faktisk såppass ung enda at jeg husker hvordan det føltes å se en beruset forelder. Ta det med ro, jeg så aldri mine foreldre beruset hverken julaften eller nyttårsaften, men det hendte seg jo en og annen gang på sommer at det ble et par pils for mye på grillfest ol. Ikke ofte! Vil ikke at folk ska tro at foreldrene mine ravet rundt drita hele sommeren. Men å se en forelder endre personlighet, uansett hvor hyggelig personlighet, var skremmende husker jeg. Man er gjerne vant til at en person er ‘sånn og sånn’, og man merker tydelig den minste forandring i hvordan folk ter seg, og barn skjønner ikke at dette er normalt og at man blir seg selv igjen. Mange barn tror gjerne at det er deres feil hvis foreldrene endrer oppførsel, og det er ekkelt for de. Det er mulig at grunnen til at jeg syntes det var ekkelt var nettop fordi det skjedde så sjeldent at jeg aldri ble vant til det, men det er jo generelt ikke kjekt å møte fulle folk. Det synes de ferreste tror jeg. Intimsonen forsvinner, man blir høylytt, brå, slørete i blikket og man prater gjerne uten sammenheng. Det er ekkelt selv for voksne, og desto værre for barn.

Jeg sier ikke at man aldri kan ta seg ei øl eller en dram foran et barn, men vær forsiktig. For de fleste er jula hellig og spesielt for barn. De får gaver, være lenge våken og møte familien. Disse tingene er mye større og viktigere for barn enn voksne, og tiden går mye tregere for barn, så det er lengre mellom hver gang for de. Hvis dere ødelegger ei jul for de så er det faktisk en ganske stor ting dere ødelegger, de opplever tross alt bare 10-12 av disse kveldene mens de er barn, så det er en stor greie.

Det er jo for sent å skulle “inspirere” noen til å holde seg unna alkohol på julaften i år, men nyttårsaften for eksempel. Har dere lyst å ut å drikke, uansett mengde, la noen andre ta seg av barna for kvelden. Besteforeldre, onkler og tanter eller andre. Man har 365 kvelder i året hvor man i teorien kan ta seg en fest, la høytidene være hellige og alkoholfri, for barna og resten av familien sin del!

God jul!