Forkjølelse og foto.

Da har jeg vel rundt min tredje forkjølelse denne sesongen. Det kan riktig nok hende jeg også har hatt influensa, det jeg har nå kan også for den del være influensa, jeg vet helt ærlig ikke forskjellen. Det jeg vet er at jeg er for svimmel til å stå oppreist lenge, har mista smakssansen og får akutte perioder hvor jeg sliter med å puste fordi jeg blir tett. Jeg har selvfølgelig tatt hurtigtester sånn i tilfelle, og de har vært negative.

Jeg tåler svært dårlig store temperaturforandringer, og jeg tror ikke det hjalp å sitte på knær i snøen og fotografere nattehimmelen.

Slik som med alle mine hobbyer så er fotografering en hobby som kommer og går litt med sesongene. Fotografering er absolutt hyggeligere om sommeren, når det er varmt og tørt. Likevel kan man få noen eksepsjonelle bilder om vinteren som ikke er mulig om sommeren.

Nå kan ikke disse to bildene gå under kategorien “eksepsjonelle bilder”, men dere skjønner nok helt sikkert hva jeg prøver å si her. Om sommeren er det aldri mørkt nok til å få bilder av stjernene, det var vanskelig nok denne kvelden fordi månen var så kraftig.

Jeg er jo ingen fan av fyrverkeri, både på grunn av opplevelser rundt de skadene som kan forekomme og at Neo er livredd for alt som smeller. Jeg vil likevel påstå at å stå på trygg og god avstand fra der det smeller og fotografere kan gi mye glede.

Nyttårsaften ble for oss tilbragt i bil, ikledd turklær. I bilen er Neo trygg, og hvis det er det som må til så stiller vi som hundeforeldre selvfølgelig opp på roadtrip.

Neo har nå for sju dager siden fjernet sju tenner. I ettertid har jeg hatt mareritt om at han dør på nok så groteske måter. Å miste en hund er min største frykt. At han skulle måtte bo ett annet sted er èn ting og ille nok i seg selv, men at han skal dø? Jeg vet ikke om jeg hadde taklet det. En dyster tanke å ha tidlig på morgenen, men dessverre noe disse drømmene tvinger meg til å tenke over. “Hva om, hvis at?”.

Jeg føler dette innlegget som egentlig skulle handle om fotografering tok en brå og utrivelig vending, hodet henger ikke helt med når jeg er syk og da kan man risikere at sånn skjer, dessverre. Poenget er at interessen min for fotografering er på tur tilbake, og at jeg ser frem til å ta masse bilder mot våren og sommeren. Jeg må likevel si at den kjærligheten jeg har fått for å sy kanskje overgår alle andre hobbyer jeg har hatt, så vi får se hvordan ting utvikler seg.

For et liv

Ja da var man her igjen. *Ler ondskapsfullt*

Etter å scrolla litt igjennom denne gamle bloggen blir jeg både pinlig berørt men også litt glad. Det er gøy å se hva som betydde mest av alt ‘back in the days’ som kanskje ikke nå er så viktig. Jeg har jo ikke endret meg mye de to siste årene føler jeg selv, men tydeligvis nok til at det føles litt som å lese noen andre sin blogg.

Det siste/nyeste innlegget handler om stress og kroppslige plager på grunn av stresset. Bitch, what stress? Jeg tror nok jeg absolutt følte på stress, men det var jo bare småtterier sammenligna med hva coviden (Ikke selve covid men alt i rundt) har påført både meg og samboer de siste 18 månedene, og de 10 foregående for den del.

Så hva har skjedd i livet de siste 28 månedene, siden sist innlegg? Mye. Veldig mye. Jeg hverken ønsker eller kommer til å gå noe særlig i dybden, da ikke alt er min historie å fortelle eller at jeg gidder å starte med 13 A4 sider som første innlegg.

Det jeg kan si er at jeg har byttet avdeling, som en tur/retur i en periode på et år før jeg havnet tilbake i min gamle stilling. Dette fikk meg til å innse at jeg kanskje aller helst kunne tenkt meg å være i en annen avdeling enn der jeg ‘hører til’ akkurat nå. Jeg har faktisk søkt meg over på den andre avdelingen, og venter bare på intervju, og håper jeg kommer meg inn!

I februar kjøpte jeg meg valp, og den stakkars gutten har på ingen måte hatt en enkel start på livet. Litt høysensitiv på grunn av gen og rase, og meg som til tross for at jeg er en forholdsvis erfaren hundeeier så har jeg aldri hatt valp (Disse to er vidt forskjellige ting). Han er hærlig, nydelig, morsom og har gitt meg ekstremt mye glede de syv siste månedene, men han har også (uten å mene det selv) knust hjertet mitt utallige ganger. Historien om Leon kommer nok snikende, men skriver ikke mer om han akkurat i dette innlegget.

23 August dro jeg og Bodil på grunnkurs i sivilforsvaret. Dette fikk vi innkalling til rundt september i 2020 (her går vi litt frem og tilbake i tid, så det er sagt). Jeg gledet meg veldig til dette kurset fordi jeg er over snittet interessert i alt og ingenting, men jeg var ikke forberedt på hvor mye dette kurset ville gjøre for meg. Dette fortjener også ett eget innlegg, da man ikke kan komprimere de 3 ukene til å passe inn her.

Jeg har begynt med ihvertfall 3 ulike nye hobbyer siden sist jeg skrev her inne, og jeg er faktisk ganske sikker på at det ene innlegget jeg skrev her, hvor jeg hadde mulighet til å endre livet drastisk eller noe sånn morsomt og teit, faktisk handlet om ene hobbyen jeg hadde startet med (Og i ettertid da slutta med, heheehehehe). Hobbyene mine føler jeg at hadde en stor del i blogghverdagen min før, så disse vil nok dukke opp igjen.

Så, hvorfor begynne å blogge igjen, etter 28 måneder? Jeg synes det er digg å skrive, og jeg ser at min konstante ‘plapring’ på sosiale media som enten er engelsk eller på dialekt har ødelagt mitt “korrekte” norsk-språk. Jeg trenger faktisk å øve, en del, på riktig punktsetting, rettskriving og forskjellen på å og og (Eh, what?). Ja nettop det.

Så; Du som nå finner dette innlegget, hva kan du risikere å lese om fremover? Hvorfor skal nettopp du følge meg? Hobby (DIY, tegning, heklemønster, syoppskrift m.m), fotografering, hund og en dønn ærlig presentasjon av min kanskje noe uvanlige livsstil. Vi får se.

XoXo TG

Den rare kroppen.

I dag var jeg igjen hos fysioterapaut. Nakke og øvre del av ryggen er hva man på Sønndals dialekt kaller “Ett reint jævla hællvette”. Han spør de samme gamle spørsmålene, og jeg gir de samme svarene. Ja jeg er stresset. Ja jeg tenker masse. Nei jeg sover ikke godt. “Så hvorfor har du vondt?”

Svaret veit jeg jo godt. Hvis jeg er stressa går jeg med skuldrene oppe ved ørene. Muskulaturen blir så vandt med å være der at den ikke slipper taket før jeg sovner. Sovne gjør jeg helst midt på dagen i ei idiotisk stilling på sofaen eller ikke i det heletatt, og jeg hater hviledager generelt og synes korte høyintensitets treninger er det som er mest gøy. Så når får skuldrene mine hvile? De to gangene jeg i året er på ferie.

For andre gang får jeg opplæring i hvordan jeg skal slappe av. Enn at jeg, i en alder av 26år, ennå ikke har lært meg å stresse ned? Eller å puste normalt for den del. Både jeg og Andreas har ofte lurt på hvorfor jeg sukker så intenst flere ganger daglig, men svaret er vel at kroppen bare må få henta luft. Siden jeg tydeligvis ikke klarer å levere nok oksygen med min “normale” pust, så får hjernen min meg til å gjespe, sukke og andre ting som gjør at jeg må ta et skikkelig magadrag om jeg vil eller ikke.

Hva om de fleste av mine kroppslige problemer stammer fra stress? Hva om jeg nå på en eller annen fantastisk måte klarer å slutte å stresse, og som et resultat blir kvitt alle “vondtene”? Det høres alt for bra ut til å være sant, men jeg er villig til å gi det en sjanse. Bare det å gå roligere, puste bedre og ta gode pauser på trening. Tenke mindre på unødvendige ting, og gjøre nødvendige ting med en gang istedenfor å gå og tenke på de. Er det i det heletatt gjennomførbart? Jeg tror det er det, men det krever trolig mer trening enn noen annen øvelse..

Kypros var en drøm!

Jeg kunne langet ut på en tusen-ords fortelling om hvordan å feriere i Kypros var, men siden jeg fikk farang kort tid etter hjemkomsten og jeg nå prøver å kjempe vekk influensa-tendenser tenker jeg at jeg skal la videoen jeg laget fra turen snakke for seg selv!

Snart avreise!

Nå er det gnøyaktig 5 dager og 6 timer til flyet vårt letter (minus den tiden jeg bruker på å skrive resten av innlegget).

Jeg sitter innpakket i ett pledd nede i stua fordi jeg ikke får til å sove. Søvnproblem har jeg alltid hatt så det burde ikke komme som en overraskelse.

Greia er at jeg er sjukt trøtt, sånn egentlig, men hodet kverner.

Alt jeg må ordne før turen. Spesielt de tingene som tar litt tid eller må skje til et spesielt tidspunkt er veldig plagsomme for meg nå. Siden det ikke ble Vippe-extensions på meg så er jeg nødt å farge vippene sorte. Jeg har kjøpt farge men (IDAG) men tror dere jeg husker hvor jeg la den? I tillegg er jeg ikke helt fornøyd med bininien min, så jeg bestilte en ny en idag sammen med en kjole jeg faktisk måpte av (den var NYDELIG). En kjole jeg absolutt kunne sett for meg i GG.

To problemer oppstår så med kjolen; hvis den er for liten har jeg null mulighet å få bytta den i tide til turen (som forøvrig også stemmer med bikinien), og det andre er kløfta som går nesten helt ned til navlen. Det er ingen måte å skjule en bh der for å si det sånn, så idag var det leteaksjon etter boobtape og nipple-covers med mer. Alt dette er jo da bortkastet hvis kjolen ikke kommer eller ikke passer.

Jeg veit så godt at å tenke meg smågal på alle disse tingene ikke vil gjøre noe positivt for meg, men jeg klarer ikke å stoppe hodet fra å planlegge ned i den minste detalj hvordan pakkingen og andre forberedelser skal foregå.

Det er så utrolig mange små detaljer, alt fra hva jeg trenger, hva jeg muligens trenger til lading av kamera og trådlls høytaler.

I tillegg fikk vi vite at stikk-kontaktene på Aiya Napa er annerledes enn EU-kontaktene så vi må ha minimum én adapter per person, og så har vi da kameraet mitt som ikke kan lades med USB-kontakt som jeh må finne en eller annen spesial adapter til.

Ugh ja tankene spinner, og jeg frykter det ender i år som i fjor; at jeg blir syk av stresset.

Kanskje jeg burde prøve å kvele tankene og bare få ei god natts søvn.

Notre Dame.

Notre Dame er kanskje slukket, men resten av verden står i brann.

Nå har jeg ikke lagt så mye av sjela mi i denne saken før i dag.

Et landemerke brenner? Ok,.. var det noen som brann inne? Ingen? Så bra!

Jeg er litt rar sånn. Jeg verdsetter liv ovenfor bygninger og gjenstander, uansett hvor historiske de er. Det er jo i grunn litt godt gjort, at bare èn person ble skadet, og ingen døde i en så stor brann.

Selv om det selvfølgelig er et sjokk for verden at en av verdens mest kjente katedraler står i fyr og flamme, så var jeg egentlig ferdig med hele saken idet brannen var slukket. Vel, helt til jeg så hvor mye penger som hadde blitt donert for å redde Notre Dame.

Så langt er 950millioner dollar samlet inn for gjenoppbyggingen. 8.06855726 milliarder Norske kroner (Kilde: The New York Times). Hvor jævla sjukt er ikke det!?

Dette er penger store selskaper og rike privatpersoner har gitt for å redde ei bygning i Frankrike. Uansett hvor mye man vil kalle det et historisk landemerke så er det fremdeles bare en bygning.

Jeg satt og lekte litt med matematikk, for det er overraskende nok noe jeg synes er litt gøy i disse situasjonene. Hvis hvert eneste menneske i Norge, fra nyfødte til de som ligger for døden, hadde gitt 114,- hver mnd – så ville det tatt et år for oss å komme opp i den summen.

Et annet morsomt regnestykke (for meg) er at disse pengene kunne holdt 231 481 voksne nordmenn (fra 18-60år) med mat i ett helt år. 3858 personer ville hatt mat i 60år med disse pengene. Dette er regna ut ifra Klikk.no sitt matbudsjett så det er jo regna fra Norske priser, og bare akkurat de pengene som trengs for å leve et mett liv, men det er uansett mye mer enn veldig mange får.

Ifølge Redd Barna dør ett barn hvert fjerde sekund som kunne vert reddet hvis midlene var der. Nå veit ikke jeg hva medisiner og mat koster for å holde liv i et spedbarn, men jeg tror de kunne kommet ganske langt med 8milliarder kroner.

Å redde ett og ett liv er jo for øvrig et kortsiktig mål (Missforstå meg riktig her, man kan ikke sette en prislapp på et liv) men hvis miljøkrisa er så alvorlig som den virker så er det ikke poeng i å redde liv, hvis vi ikke redder jorden først.

Jeg er et naturmenneske. Ikke ‘et sove i telt når det snør’- type naturmenneske. Ikke et teltmenneske i det heletatt, egentlig, men jeg elsker naturen og trives med å ha valget om å bevege seg inn i naturen. En frisk natur.

Så la oss ta et siste regnestykke. For 20 dollar fjerner 4ocean ett pund med søppel fra havet, ca en halvkilo. Med disse pengene kan da 47millioner pound med søppel, ca 23 millioner kilo. Nå veit ikke jeg hvor mye søppel som finnes i havet men det skal nok være ganske så rent om man får fjernet disse mengdene.

Dette er jo bare teoretiske ca ish omtrentlige utregninger gjort av noen med litt for mye tid foran pc’n en onsdagskveld, men jeg ville egentlig bare gjøre det klart hvor mye godt disse pengene kunne gjort i riktige hender, med et noe mer langsiktig mål enn å redde ‘et gammelt bygg’.

Styggen på ryggen.

Jeg har siden tenåra prøvd mitt beste å være ærlig. Jeg har jobba mye for å ikke lyve, og å alltid si ting som de er. Dessverre blir ikke all ærlighet mottatt like positivt.

Jeg som de fleste andre jenter opplevde depresjon i tenårene. Der er vel ingen hemmelighet at presset fra venner, foreldre og lærere kan tære på ei usikker tenåringssjel. Grunnen til depresjonen man får i de “vanskelige åra” er et virrvarr av hormoner, følelser og et ønske om å prestere over evne, om det er i en sport, på skolen eller blant venner. Jeg klarte alltid å komprimere det ned til at det kun var hormoner som utløste det, for ekte depresjon var tabu og skambelagt, og snakket aldri med noen om hva jeg følte.

Selv om depresjon er svært vanlig i tenåra, så kan depresjonen komme løpende frem igjen i voksen alder. Jeg er 26år nå, og kan ikke lengre gi hormoner skylden. Jeg har ikke lengre presset fra foreldre med store forhåpninger, for jeg veit de er stolte over hvor jeg er idag. Det eneste vennene mine ønsker er at jeg skal være lykkelig, så hvorfor får jeg det ikke helt til?

All logikk tilsier at jeg skal ha det bra og burde være lykkelig, så hvorfor sitter styggen på skuldra mi og hvisker?

Han sier jeg er naiv som tror noen bryr seg om meg. “Alle ler bak ryggen din, og de ønsker å se deg feile”.

Han forteller over og over historiene mine. Alle de pinlige, dumme, teite tingene jeg har sagt eller gjort. Han sitter alltid klar til å fortelle hvor udugelig jeg har vert, og alltid vil være.

Hvis noe som blir sagt kan tydes på mer enn én måte, vil det overanalyseres og bety noe helt annet enn det som var ment.

“Ta ut av oppvaskmaskinen” betyr “du gjør aldri en dritt for å hjelpe til”

“Så fin du ser ut idag” betyr “Oi, du ser mindre stygg ut enn vanlig”

“Flytt deg” betyr “Kom deg ut av livet mitt”

Gud forby at noen avblåser en avtale med deg, for alle veit vel hva det betyr; “Jeg fant noe bedre å gjøre på”

Det er ikke bare ord som får en ny mening når Styggen er på besøk. Hvis noen kjefter betyr det at de hater deg og ønsker at du skal dø, ikke sant? Styggen er ihvertfall enig, og han kan være ganske overbevisende.

Jeg kan sitte her og lese dette, og le litt av meg selv. Normale folk snakker ikke i koder, og det som blir sagt betyr akkurat det som blir sagt, ikke mer eller mindre. Litt kjefting eller oppildet diskusjon betyr ikke mer enn at personen som kjefter/diskuterer føler sterkt om temaet og vil få det frem, eller at man ønsker å bli hørt.

Likevel er følelsen der. Følelsen av at det er du mot verden. Følelsen av å være dårlig likt, missforstått og at ingen setter pris på deg, og den følelsen blir man ikke så enkelt kvitt.

Styggen har vert på besøk nå, på og av i 11 måneder. Han er dårlig på å annonsere sin egen velkomst og kjenner ikke sin besøkstid.

Problemet er egentlig ikke å ha han på besøk, men å skulle forklare noen hva han gjør her, og hvordan han påvirker meg.

Hvordan kan man forklare en person som aldri har møtt styggen hvordan det føles, og hva det gjør med hodet?

“Slutt å tenk så mye” får man som svar. De ønsker å bytte tema så raskt som mulig, for å snakke med noen som har et godt liv men likevel er deprimert, er jo irriterende. “Slutt å tenk, og smil istedenfor”. Vi jenter er jo penere når vi smiler, ikke sant? Det er jo deprimerende å tilbringe tid med noen som er deprimert. Det er jo bare logisk, så da avslutter man samtalen så raskt som mulig, eller unngår å svare. Som et resultat sitter man igjen med en bekreftelse på at man faktisk er alene mot resten av verden, jeg og Styggen.

Ja, jeg har et godt liv. Jeg har en god jobb et godt hjem og gode venner. Jeg har alt jeg trenger.

Jeg har et godt liv, men jeg har også noen på skuldra mi som prøver å overbevise meg om noe annet. Vis litt forståelse, eller i det minste lat som om du gjør det.

Ny diett.

Folk spør til stadighet hvorfor jeg gidder å gå på diett. “hvorfor kan du ikke spise normalt?”. Vel for å si det sånn er ‘normalt’ subjektivt, og for meg funker ikke et såkalt normalt kosthold når jeg vil ned i vekt. Det handler mindre om at jeg må få noen andre til å lage ei plan til meg, og mer om at jeg trenger psykisk støtte fra en Coach som kan verbalt skjelle meg ut når jeg går utenfor plana.

Jeg er egentlig godt i gang med den nye dietten og liker den godt, til tross for cravings ut av ville helvete. Neida, det er faktisk ikke ille, men jeg har en tendens til å komme opp med unnskyldninger til å unne meg ting som smaker godt. Sånn som at jeg bare skal ha rent og magert kjøtt, men lurte i meg pølser til middag fordi “Det var jo ganske bra kjøttinnhold”.

I går orket jeg ikke å spise kveldsmat, så i dag brukte jeg melk i frokostshaken min og drakk en kaffelatte (og jeg skal ikke ha meieriprodukt). Nå gidder jeg ikke gå inn på hvorfor jeg ikke skal ha meieriprodukt for selv jeg er ikke helt overbevist om hvorfor eller om det er en reell grunn (Noe med laktose), men jeg tenkte “hey, jeg gikk godt i minus på kcal i går, da koser jeg meg ekstra i dag”. Slik lurer jeg da meg selv, og da er det greit å ha en Coach hvor jeg bevisst sender snap til slik at han kan si “Det der er IKKE en del av planen”.

Jeg har til og med bedt han være ekstra streng med meg denne gangen, for jeg har “konsentrasjonsproblemer”, så jeg har lett for å gi meg selv tillatelse til å spise utenfor planen eller unne meg ting jeg egentlig ikke trenger eller bør få i meg.

Første uka nå har jeg gått ned omtrent en kilo (vekta hopper jo opp og ned) men jeg skal ikke fokusere for mye på kroppsvekten etter de 10 første dagene. Nå i starten er det bare for å kunne fastslå at dietten fungerer for meg, etter det skal jeg prøve å ikke bruke vekten så mye for å måle fremgang.

Målet er å få tilbake ca samme kroppsfasong som jeg hadde i slutten av dietten min i 2017, men jeg kan ikke forvente å veie det samme som da. Jeg har jo mest sannsynlig (ganske garantert) økt muskelmassen en del på 1.5år, så skal jobbe hardt med huet for å godta at jeg ikke kommer til å bli så lett som jeg egentlig forventer.

Over til hvorfor jeg vil ned i vekt. Jeg føler jeg forklare dette etter “bra nok” bevegelsen startet og etter oppstyret rundt Sophie Elises kroppshysteri, for det er jo nesten ikke lov å si at man ønsker å endre fysikken sin lengre. Jeg vil ned i vekt fordi jeg er blitt så tung at alt jeg gjør er slitsomt. Som mekaniker på en stor fabrikk må man over, under rundt om kring, opp og ned trapper med mer. Etter jeg la på meg drøye 15-20kg er hver eneste dag et jævla slit, og det er heller ikke greit å måtte bestille ny arbeidsuniform fordi den bokstavlig talt revner i sømmene rundt låra mine.

Dette speiler seg også over i den mer personlige grunnen; Jeg følte meg fresh. Jeg hadde god selvtillit og følte jeg kunne kle meg omtrent akkurat som jeg ville uten at det var sjenerende for verken meg eller andre. Nå synes dere kanskje jeg er en dømmende dritt, men det ser faktisk ikke like bra ut når “muffin-topen” henger utenfor buksekanten.

Akkurat dette bildet er jo kjent, og litt ekstremt siden shortsen er 14 størrelser for liten, men et poeng skal poengteres her. Som sagt, de som leser dette synes nok jeg er en dømmende dritt, men ingen kan si annet enn at hun har bomma litt på dette antrekket, for det finnes mange flotte og fyldige damer som virkelig kan å kle seg etter kroppsformen. Jeg har bare ikke lyst å være en av de. Jeg har ikke lyst å måtte grave etter størrelse XL når jeg er på butikker som f.eks New Yorker som er litt små i størrelsene (og har xl som største størrelse, forresten). Jeg har ikke lyst til å ikke finne størrelsen jeg ønsker meg i den perfekte kjolen/buksa. Jeg har ikke lyst å finne DEN lekre overdelen som jeg rett og slett ikke føler jeg kan bruke fordi da henger magen ut.

Mange damer ser mye bedre ut når de er fyldige, jeg er ikke en av de. Kanskje det er huet mitt det er noe feil med, men det får være mitt problem. Jeg unner ingen ei unnskyldning for hvorfor jeg går på diett, eller hvorfor jeg har lyst å bli slankere, men er her den. Jeg ønsker å se bra ut i mine egne øyne. Det gjør jeg ikke nå.

Stay Humble.

Da har bloggen blitt flytta fra èn plattform til den neste, og det er ingenting annet jeg heller kunne tenkt meg å skrive som første innlegg.

Når livet omhandler trening i så stor grad som det gjør i mitt liv (Forklaring; Jeg trener, tenker på trening, prater om trening, leser om trening, skriver om trening og ser filmer om trening) så opplever man utrolig mange ulike personligheter, om det er treningsbloggere, noen på gymmet eller for den del noen på Instagram. Du har de sykt spreke, ekstremt sterke eller de som bare er flinke til alt eller ser fantastisk ut, og jeg lar meg imponere av alle.

Vel, helt til mange av de åpner kjeften sin privat eller klyser seg til på DM’s. Uansett hvor fit du ser ut har du ingen rett til å stå å le av hun overvektige jenta som jobber ræva av seg på spinningssykkelen. Uansett hvor sprek du er finnes det ingen unnskyldning for å himle med øya til han som holder på å dø når han løper 3k på 25minutter. Uansett hvor sterk du er, så er det ondsinnet å le av han som gir alt for å få opp den vekta du varmet opp med.

Du veit ikke en dritt om livssituasjonen til den personen du hetser for at hun eller han er “dårligere” enn deg på den respektive treningsformen. Han som løper “sakte” kan ha astma, hun overvektige på spinningssykkelen kan ha problemer med stoffskiftet og han som ikke klarer å løfte oppvarmingsvekta di kan ha kne/skulder/ryggplager – eller kanskje de nylig har begynt å trene og rett og slett ikke får til å prestere på det nivået som du tydeligvis forventer at alle burde prestere.

Det finnes ingen unnskyldning du kan komme med som rettferdiggjør det å hetse andre fordi de er tykkere, tregere eller svakere enn deg.

Jeg er så sykt takknemlig for alle de plagene jeg har hatt etter jeg begynte å trene. De har ødelagt muligheten min til å bli skikkelig god i noe som helst. Etter jeg har sett hva som skjer med oppførselen til enkelte av de som faktisk gjør det utrolig bra i sin spesifikke treningsform, så foretrekker jeg faktisk å være middels grei på alt.

Det verste jeg veit er faktisk når folk prøver å rettferdiggjøre de unødvendige kommentarene de kommer med. “Jamen han har jo trent masse, han burde jo være sterkere”. Well fuck you and that horse you rode in on, jeg er også en av de som har trent masse men fremdeles er halvfeit, løper treigt og ikke får til ting som pull-up (for det er tydeligvis noe alle får til.)

Jeg tror alle har godt av å bli “gruset” av andre av og til for å faktisk få jekket ned egoet. Å ha selvtillit er en fin ting jeg gjerne skulle hatt litt mer av, men ikke la det gå på bekostning av andre folk som presterer litt “dårligere” enn deg.

Jeg skal ikke sitte her å late som jeg aldri har rakket ned på noen i hele mitt liv jeg heller, det har jeg så absolutt, men noen folk må jo faktisk vokse opp – og jeg har faktisk fått endra mentaliteten min til det bedre på denne biten og det synes jeg absolutt alle andre burde også.