Dagen idag har vert veldig fin, egentlig! Jeg voknet av smerter optil flere ganger i natt, men var så trøtt at jeg sovnet til igjen. Redningen er virkelig smertestillende, uansett hvor hardt det er for lever og mage!
Frokosten var kald og flytende, men jeg har også spist en boks potetmos, en Milky Way og risgrøt!
Har tilbrakt 90% av dagen på sofaen foran tv’n, men har også vert og kastet frisbee med Neo!
Jeg har også tatt noen bilder av halsen, og det ser helt forferdelig kvalmt ut! Velger å ikke legge de ut, da det kan føre til brekninger, men det ser ut som halsen er dekt av vaniljesaus (lol).
I morgen skal jeg passe på Neo, og slappe av med SOA sammen med mamma. Jeg skal ikke på skolen før tidligs neste uke, så jeg må bare innom skolen og levere “sykemeldingen” imorgen, og hente noen av skolebøkene mine.
Blir litt tørre innlegg framover siden jeg nå da har tid til å blogge, men ingenting å blogge om.
Det var sykt godt å bli kvitt dette monsteret fra hånden, selv om selve fjerningen var litt ekkel (mest på grunn av teipen som satt) Jeg har også spist masse idag! Biola, tomatsuppe, blomkålsuppe, sjokomelk, milkshake, saft-is og nudler! Blir jo ikke direkte mett av sånnt, men jeg går ikke rundt sulten ihvertfall!
Nå har jeg bygd opp ryggstøtte ut av dyner og puter, så jeg sitter nesten mer enn jeg ligger! Satser på at jeg ikke vokner av smerter i natt som i går! Har heldigvis lettere tilgang på smertestillende nå da.
Håper alle får en fin lørdagskveld og kanskje en sen Halloween-feiring? 😉
Hele greia var utrolig spesiell. Jeg ble ført inn i operasjonsstuen hvor jeg la meg på ei smal seng. Det ble satt veneflon i venstre hånd hvor de “spylte inn” vann og mineraler (tror jeg).
Deretter kom legen inn og forklarte hva som ville skje. Han sa at jeg fikk bedøvelse (noe jeg brått kjente), holdt en maske over ansiktet mitt og ba meg puste som normalt. Deretter sa han at de ga meg narkose og at jeg skulle trekke pusten dypt fem ganger. Jeg pustet inn tre ganger så voknet jeg opp i et annet rom, lettere beruset.
Nå ligger jeg på et dobbeltrom sammen med ei annen jente som også har fjernet mandlene. Hun hadde tydeligvis ikke vert helt heldig da dette er andre natten hennes her på grunn av blødning. Synes det var utrolig gøy da kjæresten hennes begynte å sutre over at han hadde vondt i munnen fordi han hadde ei blemme. Ikke riktig rom å søke medlidenhet for noe slik! Haha.
Det er for øyeblikket ikke smertefult, men jeg er litt hoven, så det er litt ekkelt å prate/spise/drikke. Dessuten har legen som klipte vekk (ja du leste rett, de klipper ut mandlene med en saks) mandlene klart å brenne tungen min, så den er litt “funky”.
Skulle gjerne lagt ut bilde av hvordan det hele ser ut bak der, men det er ganske stygt, selv på halloween.
Alt i alt har jeg det ganske greit, bortsettfra et og annet ufrivillig grynt på grunn av ei tunge som absolutt skal legge seg feil.
Håper alle har en fin halloween-feiring videre, og at dere spiser masse godteri! Nå skal jeg smiske om å få meg en vaniljestang! 😀
Kommende fredag (31 oktober) har jeg fått innkalling til Øre – nese – hals avdelingen ved Molde sykehus. Da skal jeg endelig bli kvitt de plagsomme mandlene mine.
Siden jeg allerede har skeiet voldsomt ut i matveien, blir den kommende uken brukt til å spise all den maten jeg ønsker og ikke kan spise de to neste ukene.
Jeg gleder meg selvfølgelig til å bli kvitt “mandelproblemene” eller hva jeg skal kalle det, men det er litt skremmende å skulle legges i narkose for første gang. Dessuten frykter jeg smerten når jeg vokner igjen. Hva om jeg blir missbrukt når jeg ligger der neddopet? (Neida, SÅ nevrotisk er selv ikke jeg) men det er jo litt skremmende å skulle ha null kontroll. Noe som er litt ironisk med tanke på hvor lite kontroll jeg har hvis jeg drikker alkohol.
To uker uten trening. To uker med saftis, vannmelon og grøt. Det sykeste er at dette nesten høres deilig ut. To uker med late dager på sofaen og SOA. Jeg tror faktisk kroppen vil ha godt av det, og det blir deilig å ikke alltid frykte neste halsbetennelse eller abcest.
Q: Har noen der ute fjernet mandlene? Er det vondt? Hva spiste du?
Den siste tiden har vert full av usikkerhet og spørsmål. “Hvorfor skjedde dette meg?”, “Når blir jeg frisk igjen?”, “Er jeg frisk nå?”, “Når kan jeg trene igjen?”, “Sprakk nettopp milten min?”..
Idag fikk jeg svar på et av spørsmålene, og svaret var som musikk for mine ører; Jeg kan trene igjen, effective immediately!
Leveren min er litt forstørret, men så lenge som jeg holder meg unna Rugby, fotball, håndball, taekwondo, ju jitsu eller bilkræsjing så skal det gå helt fint å gjøre alt som normalt igjen!
I morgen blir min første kettlebell og tabata time på noe som føles en evighet, og jeg gleder meg så mye at jeg er nesten på gråten!
Lykken min har endelig snudd (Med mindre jeg jinxer nå da) og jeg er så sykt klar for å starte igjen!
Jeg er så lei av smerte nå. Det er enkelt for andre å tenke at det bare ligger i mandlene mine, og i all hovedsak er det jo der smerten sitter. Dessverre så er det ikke bare det. Alt der oppe er jo i kontakt med hverandre, så hodepine og øreverk er jo selvfølgelig med. I tillegg er kroppen så tom for energi fordi jeg ikke får i meg mat. I går drakk jeg en proteinshake, spiste vel fem bitt av en vannmelon og helt på slutten av kvelden kvelte jeg ned en porsjon med fiskeboller i hvit saus. Hele kroppen verker etter næring, og jeg klarer ikke å tilføre den akkurat det fordi jeg er ei pingle når det kommer til smerte.
Jeg er så sykt klar for å bli frisk. For ei halv uke siden ville jeg bare bli frisk for å kunne trene igjen, nå er det fordi jeg ikke takler mer smerte.
Nå skal jeg dra på butikken og kjøpe inn en stor pose med isbiter. Det er den letteste måten for meg å få i meg vann, i tillegg til at jeg får kjølt ned mandlene nok til at jeg kan presse ned en proteinshake eller en porsjon havregrøt.
Jeg er ingen fotball-entusiaist, men noe har jeg fått med meg. Suarez biter. Messi og Ronaldo er guder. Balotelli er gal, men har likevel et motto jeg kan forstå.
Why always me?
Jeg tror på at det finnes en lov i verden. Den loven sier at hvis man har vert utrolig høyt oppe, så må man bli slått hardt ned igjen. Jeg var i skyene. Alt begynte å rette seg opp for meg og jeg var overlykkelig. Energien og den fysiske formen min var på topp, og jeg smilte og lo på meg smilehull, rett og slett. Så kom nedturene. Dag for dag ble jeg slått lengre og lengre ned, men jeg klarte å holde meg flytende. Helt til idag.
Monunkulose er en sykdom som gjør deg slapp, energiløs og hoven i halsen. Ved fysisk aktivitet kan milten sprekke, og man kan da hverken trene mens man er syk, eller de kommende 2-4ukene etter man er blitt frisk. Dette fikk jeg da bekreftelse på at jeg har idag.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å forbli syk, men jeg kan regne med å måtte holde meg fullstendig treningsfri i 1.5mnd (fra hva jeg har opplevd av de rundt meg), i tillegg til ytterlige to uker før jeg kan trene så hardt som jeg ønsker. Dette er det desidert verste som kunne skje meg nå. Jeg kjenner jeg både er sint og direkte deprimert.
Farvel alkohol. Farvel Kettlebell. Farvel drømmer om NM. Farvel tabata og crossfit. Farvel fjellturer og joggeturer. Farvel alt som gjør meg lykkelig.
På fredag rundt 12tiden begynte jeg å få litt feber. Som vanlig ignorerte jeg det da jeg vet at stress kan utløse svettetokter og lignende, så jeg dro på innflyttningsfest. Dagen derpå kjørte jeg igang med Tabata og løping før jeg havnet på fest igjen. På søndagen kjentes det ut som noen hadde slått meg under ribbeina med et balltre hver gang jeg trakk pusten. Fra mandag til nå har jeg vert på og av i formen, men da jeg sto opp idag føltes det som jeg hadde en taggete golfball der mandelen min skulle vert.
Da jeg dro til legen fikk jeg den nydelige nyheten; Infeksjon. Overalt. Hele veien fra mandlene til nedre del av lungene har infeksjon, så da blir det antibiotika hele første halvdel av ferien. Nedtur.
Så nå ligger jeg og bytter mellom snus, ricola og kjærlighet på pinne.
Idag skulle jeg egentlig vert på Tabata-gruppetime. Jeg hadde ‘endelig’ en unnskyldning til å ligge og dra meg i senga og droppe trening, men hva gjør jeg? Joda, jeg klipper hekken. Jeg klarer ikke være lat lengre. Jeg kjenner allerede etter en dag at jeg er frustrert på grunn av treningsfri. For meg er jo dette et godt tegn, men det blir moro å se hvor mange av de 7 opprinnelige dagene jeg skulle hatt treningsfri, som faktisk blir det. Jeg tipper to.
