Jeg er ingen fotball-entusiaist, men noe har jeg fått med meg. Suarez biter. Messi og Ronaldo er guder. Balotelli er gal, men har likevel et motto jeg kan forstå.
Why always me?
Jeg tror på at det finnes en lov i verden. Den loven sier at hvis man har vert utrolig høyt oppe, så må man bli slått hardt ned igjen. Jeg var i skyene. Alt begynte å rette seg opp for meg og jeg var overlykkelig. Energien og den fysiske formen min var på topp, og jeg smilte og lo på meg smilehull, rett og slett. Så kom nedturene. Dag for dag ble jeg slått lengre og lengre ned, men jeg klarte å holde meg flytende. Helt til idag.
Monunkulose er en sykdom som gjør deg slapp, energiløs og hoven i halsen. Ved fysisk aktivitet kan milten sprekke, og man kan da hverken trene mens man er syk, eller de kommende 2-4ukene etter man er blitt frisk. Dette fikk jeg da bekreftelse på at jeg har idag.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å forbli syk, men jeg kan regne med å måtte holde meg fullstendig treningsfri i 1.5mnd (fra hva jeg har opplevd av de rundt meg), i tillegg til ytterlige to uker før jeg kan trene så hardt som jeg ønsker. Dette er det desidert verste som kunne skje meg nå. Jeg kjenner jeg både er sint og direkte deprimert.
Farvel alkohol. Farvel Kettlebell. Farvel drømmer om NM. Farvel tabata og crossfit. Farvel fjellturer og joggeturer. Farvel alt som gjør meg lykkelig.
Signing out. Fml.
