Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å bli voksen. At den barnlige usikkerheten min alltid ville være der, og selv de mest trivielle “Voksen-oppgaver” ville være skremmende. I tillegg til å sky “voksen oppgaver” så var jeg direkte folkestygg før. Noe så enkelt som å ringe og bestille take-out, eller ringe for å sjekke bussruta var skremmende, og tok meg mange minutter med opp-psyking før jeg fikk til. Nå går slike ting betraktelig bedre.

På jobb hender det seg at noen av ‘fadderne’ er på do, eller ute å sjekker noe i fabrikken, og da må jeg kvittere alarmer eller ta telefoner. Før ville jeg blitt så nervøs hvis noe skjedde at jeg ikke har tort å reagere på det, men nå klarer jeg å vurdere situasjonene og ta tiltak. Skulle det skje at jeg gjør noe galt, så får vi rette på det når de kommer tilbake. Jeg stoler også på at jeg klarer å ta riktige valg uten å måtte dobbeltsjekke med de rundt meg. 

Kanskje det har mer med selvsikkerhet å gjøre enn voksenhet, men jeg føler meg ihvertfall mer voksen med den ekstra selvtilitten!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I tillegg til at ting går bedre i jobbsammenheng så klarer jeg å fikse og holde avtaler i motsetning til før. Avtale legetimer, akkupunktur, massasje eller fysioterapi går som en lek, og jeg blir ikke så stresset av å møte folk ute som jeg kanskje helst ikke har et behov for å møte. Jeg kunne nesten gå inn i sjokktilstand hvis jeg møtte feil person på butikken før, men sånn har jeg ikke følt på lenge!

Jeg tror på en måte at balanse i kroppen har mye å si. Jeg tror jeg må ha vert i hormonell ubalanse store deler av de siste årene, for jeg var så lettbevegelig i tilegg til den generelle folkstyggheta og at jeg ikke stolte på at jeg kunne gjøre noe som helst riktig.

Jeg finner til og med stor glede i det å være en “home-maker”. Det å rydde, vaske og støvsuge (som var min store fiende før) har blitt en glede, for jeg får det så godt med meg selv. Det er så godt å sette seg ned og bare se på alt man har gjort og føle seg virkelig hjemme! Selv om det er rart å føle glede over husarbeid, så er det ikke noe som er bedre! Hvis man klarer å finne glede i slike små hverdagslige ting vil man aldri være trist!

Jeg har skrevet om det opptil flere ganger, men jeg er så tilfreds med slik jeg har det, og selv om jeg gleder meg til tiden og årene fremover, så kunne jeg også tenkt meg at tiden sto stille.

For 9 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor lykkelig jeg er med tilværelsen, og som oftest når jeg gjør noe slik, at jeg publiserer min egen glede; Så snur det seg.

Normalt ville jeg etter et slikt innlegg innen nå vert singel, arbeidsledig og skadet; men tvert imot. Ting blir egentlig bare bedre. Jeg har hatt min første akkupunktur-time, og føler egentlig at noe av stølheten jeg hadde mellom skulder og nakke har løsnet. Selv om økonomien har “tanket” fullstendig, så har jeg ikke noe mot det fordi jeg vet hvor pengene går. Julegaver, interiør, akkupunktur og andre ting jeg har stor glede av.  

Jeg har forholdsvis god kontroll på julegavene. Mange er kjøpt/laget, og de som ikke er ordnet enda er “under produksjon” eller i det minste planlagt. Jeg tror kanskje den store skyen jeg har hatt rundt meg har lettet litt, hvor det alltid var et problem rett rundt hjørnet er det nå en løsning i hvert hjørne. Jeg tror nok ikke det egentlig er mindre motgang, men hodet mitt er mer forberedt på hva enn livet kaster mot meg, og da takler jeg det på en bedre måte. Livet er endelig i balanse, MEN;

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I morgen er det Fredag den 13, og jeg har nattskift.

Det kan tenkes at dette skjer; Jeg forsover meg (Som i seg selv skal godt gjøres da jeg starter 18:00), jeg finner ikke bilnøklene, pengbok, mobil eller adgangskort. Hvis jeg til slutt kommer meg på jobb pungterer sykkelen min, jeg kommer frem svett og det første som skjer er at det blir blackout på hele verket. Etter det er fikset må alle datamaskiner rebootes/oppdateres og alle maskiner renskes og startes på nytt. Det blåser opp til storm og taket flyver av massefabrikken. Et russisk jagerfly styrter inn på kontrollrommet og alle dør.

Det eskalerte litt vel mye, men det er greit å være forberedt på alt!

Har du dårlig erfaring med fredag den 13?

Den siste tiden har jeg følt meg veldig glad. Jeg har hatt stor nedtur grunnet skulderen min som da er og forblir betent (Og har vert det i nermere et halvår) men til tross for dette har jeg det veldig bra. Jeg koser meg på jobb, jeg har fantastisk gode venner, en hærlig kjæreste og det virker som om familien min har det bra eller ihvertfall er på “bedringens vei” da mamma endelig har fått flytte hjem igjen etter noen måneder med opptrening etter beinbrudd.

Det har virket som jeg egentlig i 8 år alltid har slitt med et eller annet. Enten har mine forhold vert dårlige, med for eksempel venner som ikke har ønsket det beste for meg eller at de har løyet til meg (Som er det verste jeg vet), sykdom (veeeldig mye sykdom) eller generelt følt meg litt fortapt fordi jeg ikke har vert tilfreds med meg selv. De siste ukene har en etter en ting falt på plass, som jobbsituasjonen min. Jeg føler jeg får bare bedre og bedre kontroll på de oppgavene vi har, jeg skjønner programmene og hvorfor vi gjør de ulike tingene i fabrikken. Jeg vet også at de jeg jobber med stoler på meg. De kan gi meg en ordre og sende meg ivei uten å føle de må følge meg for å se at jeg gjør det riktig. Det er utrolig tilfredstillende å ikke føle at jeg er konstant stressa i jobbsammenheng.

I tillegg til fulltidsjobben føler jeg at mye har begynt å falle på plass når det gjelder gruppetimene mine. Selv om jeg har fått hørt at jeg har ganske harde timer så er de fleste fornøyde med at de virkelig får mye ut av disse timene. Jeg skjønner bedre hva de ønsker å gjøre på timene, og hvilke øvelser de helst vil slippe unna. På denne måten har de timene jeg setter opp blitt forbedret, og så lenge de er fornøyde, så er jeg fornøyd!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjenner også at alle mine forhold er sterkere og bedre enn på lenge. Jeg vet hvilke venner som er der for meg, som bryr seg og som ønsker å være i livet mitt, og de er så sinnsykt viktige for meg. Kjæresten er helt fantastisk, og han har aldri gjort noe annet enn å stille opp for meg “trough sickness and health”, sant? Jeg føler også at jeg er flinkere til å ta kontakt med familien enn jeg har vert på lenge. Når livet blir kaotisk glemmer man fort slike ting. Bare det å ringe og spørre “hvordan går det?” føles enklere nå, og jeg er veldig glad jeg har fått mer kontakt med familien enn jeg hadde for f.eks 2 år siden.

I treningssammenheng står jeg kanskje litt stille. Skuldra vil liksom ikke bli helt god, så da er jeg redusert til å kunne trene bare halvparten av alt jeg ønsker å trene. Når såppas mange timer i uka går bort til gruppetreninger som jeg faktisk ikke kan delta på nettop på grunn av skuldra, så blir det litt lite tid til å trene ting jeg kan være med på. Dette er jo likevel ingen unnskyldning. Jeg vet jeg bare trenger å planlegge litt bedre, for en joggetur trenger ikke ta lengre enn 30-40minutter for å være veldig effektiv! Jeg ser likevel at vekta sakte men sikkert går ned på grunn av små justeringer i kosthold. Baby steps!

Alt i alt er jeg veldig glad for den situasjonen jeg er i nå, og jeg måtte bare få det ut. Å dele gleder er noe jeg sjeldent gjør, så det var på høy tid med et glad-innlegg!

Et bilde av de som var hos oss på Halloweenfeiringen i helgen! Noen av de beste folka jeg kjenner, og en av grunnene til at jeg er så lykkelig nå!

<3

Idag tok jeg meg en type hviledag. Da jeg i går kveld lå to timer og nermest vred meg i smerte fordi jeg var så sliten i rygg og skuldre, så tenkte jeg at en hviledag sikkert gikk bra. 

Idag har jeg da støvsugd gulv, malt listverk og ryddet hele kjøkkenet! Jeg har også hengt opp den superkule gaven jeg fikk av Frank & Marianne på bursdagen min; 

Det er da en samling av mange av mine sjarmerende selfies fra 2014 som han har screenshottet, i tillegg til flere turbilder!

Synes selv jeg har vert flink med tanke på hvor vond ryggen min var, og at jeg egentlig aller helst skulle ha sovet hele dagen! Det er jo tross alt litt aktivt å drasse rundt på støvsugeren og vaskebøtta! I morgen håper jeg at skuldrene har kommet over det at de liksom er så støle, og at jeg kan ta ei kettlebell-økt igjen! Alt for lenge siden sist nå!

Idag hadde jeg praktisk og muntlig eksamen i hovedfaget på skolen! Dagen startet (For min del) klokka 04:20. Da hadde jeg allerede voknet klokka 01:50 og 03:38, så nå orket jeg rett og slett ikke flere panikkanfall hvor jeg var overbevist om at jeg kom til å forsove meg. 

Jeg spiste og kom meg ivei til eksamensstedet til klokka var 05:15, skiftet til “uniform” og dro opp til operatørsenteret med lærer/sensor og tre andre som skulle ha eksamen. I starten gikk det bra, og da vi ble med ut for å se det vi skulle lære oss å gjøre og forklare gikk også det bra, de første par timene. I hallene hvor arbeidet utføres er det nærmere 40 grader, i tillegg til at jobben i seg selv er ganske fysisk krevende. Etter ei stund følte jeg meg dehydrert, svimmel, trett og sliten. I tillegg begynte nervene å komme, og det er aldri bra. 

Nervøsiteten har nemlig en fantastisk plagsom effekt på meg, hvor jeg blir helt fullstendig ubrukelig. Det første beviset på dette var da jeg skulle drikke vann, men jeg hadde tydeligvis glemt hvordan man gjør dette på normalt vis, så jeg inhalerte det og ble stående og hoste. Det er jo ingen krise å hoste, men jeg får utrolig stygg hoste, i tillegg til at jeg drar inn masse luft og begynner å rape i tillegg til hostingen..

Det neste som skjedde var at jeg bestemte meg for å “Rygge unna” da det kom et kjøretøy i hallene. Dette resulterte i at jeg snublet i en trepalle og falt inn i en stålboks og slo albuen min. Jeg begynte selvfølgelig å le, og dette var bare starten på overtrøttheten som kom sigende. Hver gang jeg så en bekjent begynte jeg å le, og jeg gikk rundt og “Soset” og var egentlig helt i min egen verden.

Innen denne tiden hadde jeg også allerede drukket to-tre ganger av drikkefontenen, og da jeg skulle legge på et deksel på en ovn så begynte vann som hadde samlet seg i masken min å fosse ut (Jeg drar bare gassmasken ned under haken hvis jeg skal prate eller drikke, så hadde det rent vann ned i den). De av dere som leser bloggen min vet nok ikke hva en elektrolyseovn er, men det er der aluminium blir produsert. Ikke bare er ovnen utrolig varm, men den er full av flytende aluminium og “Bad” (Som er etsende). Kommer det vann ned i ovnen vil det føre til at vannet fordamper i et så raskt tempo at det blir som en eksplosjon (Aluminiumet og badet kommer sprutende opp sammen med dampen). Heldigvis rann vannet ut av masken og rett ned på dekselet jeg skulle plassere, men det var likevel utrolig skremmende siden jeg vet hvor ille det kunne gått. 

Uansett var det så dramatisk som det ble. Etter den nesten-hendelsen tok det ikke lang tid før vi var ferdig med forberedelsene og fikk gå inn og ta pause. Etter en lang pause med nervøs kaffe-drikking på “samlingsrommet” ble jeg bedt om å dra ut i hallen og møte sensoren for den offisielle prøven. Da måtte jeg gjøre noen forholdsvis enkle oppgaver og svare på noen spørsmål. Alt i alt gikk det overraskende greit, til tross for at jeg sleit med et par av spørsmålene. Jeg kan nesten garantere at det gikk bedre enn eksamen jeg tok da jeg gikk industri mekanikk, for da begynte jeg å grine fordi jeg var redd for ene verktøyet (Ikke mobb, det var flammer og gass og slik).  

Det var en rein befrielse å bli ferdig med dette, og nå er alt som står igjen å gjøre å levere bøkene, få vitnemål og ta sommerferie! amen!

Det ordet beskriver egentlig hele uka mi, for det er nettopp den følelsen som har dominert. Jeg har rett og slett panikk for alt og ingenting for tiden. Livredd for fremtiden, livredd for det jeg føler, livredd for å ikke bli “frisk” i venstrearmen igjen, livredd for å stryke praksis eksamen på skolen, livredd for å ikke ha tid til alt jeg ønsker å gjøre og livredd for å gjøre en feil som jeg ikke kan rette opp. Listen blir bare lengre for hver dag..

Tiden går i det minste raskt når jeg sitter og tenker hele tiden, men det gjør meg så absolutt ikke godt. Jeg drømmer også. Masse og intenst. Drømmene gir aldri mening, men er alltid veldig tydelige og “ekte”. Av og til er det vanskelig å skille mellom drøm og virkelighet, fordi det er alltid ekte folk i drømmene som sier og gjør ting som ikke er helt usannsynelige.

Jeg kunne bare tenkt meg fri fra alt. Bare i ei uke. Dra vekk og koble helt ut. Drite i fortid, fremtid og bare leve akkurat nå. Herregud jeg høres ut som en emosjonell 15åring, men jeg må bare få det ut! 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg vet disse tyngre periodene kommer og går, men det virker som de kommer oftere og oftere og det liker jeg absolutt ikke. Noen som har tips til hvordan jeg skal få vekk panikken og få tilbake nattesøvnen slik den en gang var..? 

Jeg vet jeg har sklidd litt ut på matfronten de siste månedene, men jeg er ikke den eneste! Jeg kjenner omtrent to by FlexibleShopper” href=”#”> personer (som jeg omgås) som spiser sunnere enn meg, men likevel nesten ingen som ser verre ut enn meg. 

Jeg trener hard, ofte, får i meg nok vitaminer og søvn, men likevel øker jeg bare i vekt. På samme tid har jeg venner og bekjente som ikke spiser noe med mindre det er fritert og dyppet i dressing, og det mest aktive de gjør er å holde opp telefonen sin mens de scroller gjennom facebook, og disse er slanke! Det føles bare så urettferdig å måtte jobbe så hardt for noe som andre har, uten å løfte en finger, eller engang sette pris på det.  

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Begge foreldrene mine er (var) i sin ungdom slanke, det samme med mine besteforeldre. Selv om kraftig matlyst ligger i nær slekt, så gjør ikke overvekt det, så det gir ikke mening at jeg skal slite med å komme meg ned i vekt.  Selv om jeg var kjempetynn på hele kroppen da jeg var yngre, så hadde jeg alltid “Tjukk” mage. Mamma sa jeg ikke skulle begynne å trene den bort hver gang jeg klagde, “Det er valpe-fett, det forsvinner når du blir eldre.” men nå er jeg tross alt 22, og jeg har fremdeles dette “valpefettet” og jeg føler jeg aldri vil bli kvitt det. Jeg har vel egentlig ingen rett til å klage på dette nå, for jeg har vert på en “Feit-og-usunn-mat-bender” ganske lenge, men det er så tungt å skulle begynne når jeg vet hvor sykt mye jeg må gi opp for å få by FlexibleShopper” href=”#”> resultater.. 

Forrige gang jeg gikk ned nok i vekt (og omkrets) til at jeg følte meg komfortabel i min egen kropp hadde jeg først vert så syk at jeg ikke spiste stort annet enn vannmelon 1mnd, trente så mye at jeg nesten møtte veggen og var så sliten at jeg nærmest sovnet på flekken hver gang jeg hadde trent. Det er ikke meningen at jeg skal måtte leve slik for å få resultatene jeg ønsker vel? 

Det er ikke bare vekten jeg sliter med heller, men generelt at jeg aldri er frisk. Jeg har følt meg småforkjølt i sikkert 2-3uker, også er det den skuldra som aldri vil bli heeelt frisk. I går da vi gikk tur låste leggen min seg helt, og jeg følte meg utmattet hele turen. Det er så urettferdig at når jeg prøver å snu om livet så møter jeg bare motgang..

Jeg begynner å bli “Lettere overvektig” eller hva jeg skal kalle det. Dessverre sliter jeg som F med å skulle spise sunt. Jeg vet hva jeg burde spise, og mye av det er godt, men når jeg må så vil jeg ikke. Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat. Enten spiser jeg for mye og for usunt eller for lite og “for sunt” som da vil si at jeg ikke har fått i meg det jeg har behov for å få i meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal prøve på for å klare å holde vekta nede uten å gå rundt sulten eller sugen etter noe godt hele tiden.

Akkurat nå kjenner jeg et sterkt “behov” etter is. Jeg vet jeg må bare være streng, men det er så sinnsykt vanskelig. Det er nesten verre enn å slutte med sigaretter eller snus. Det eneste jeg ønsker er å kunne gå rundt i korte shortser og løse topper, uten å føle meg som dette;

Hvordan skal jeg klare å si NEI til nydelig mat og JA til tørr og fæl sunn mat (Som jeg sikkert har kommet til å elske har jeg ikke vist den var sunn)? Hvis noen har tips til hvordan jeg skal klare å vri hodet i riktig retning så er jeg mer enn villig til å høre, for nå er jeg lei av å få brekninger av mitt eget speilbilde.

Skoleåret nermer seg slutten, våren er i anmarsj (Sett bort fra at det for øyeblikket snør) og treningen er i full gang. Dagene mine er fyllt opp med utregning av Masse- og energibalanse, trening og jobb. For å være helt ærlig er jeg utslitt.

Det er veldig enkelt å komme med uttalelser som at både jobben og skolen er sittende, hvordan kan jeg bli sliten av noe sånn? Jo, selv om kroppen er i ro kjører hjernen min på “overdrive”. Hadde jeg vert en datamaskin ville jeg nok “gått varm” og streiket, og det er akkurat slik det føles av og til.

Jeg vil likevel ikke klage, for ellers har jeg det ganske så bra! Jeg gjør det jeg elsker å gjøre, ofte sammen med de beste folka å gjøre det sammen med! Jeg begynner å bli tryggere på  meg selv både i jobben og som KB-coach. Dessverre går det utover andre aspekter av livet mitt. Jeg har ikke overskudd til husarbeid, eller til å være en god kjæreste og venn. Det sliter ganske mye på meg, og mange ganger vil jeg bare sove gjennom hele dagen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det vil nok ikke roe seg med det første heller. Til helgen er det bootcamp og helgen etter starter russetiden. Heldigvis er det mange helligdager i Mai, og da har jeg kanskje mulighet til å ta meg inn litt før Juni, juli og august som antagligvis kommer til å være de mest aktive månedene mine!

Jeg har endelig begynt med riktig kosthold igjen nå da, så da er det håp for at jeg har nok energi til alt jeg skal gjøre!

Jeg er et menneske som er utrolig lettbevegelig. Det skal knapt nok noe til for å imponere meg, og idag imponerte jeg meg selv.

Da vi var på Pirbadet var jeg fast bestemt på å teste alt (innenfor rimelighetens grenser), så jeg dro med meg andreas for å teste en av de “store” skliene. Ingen big deal tenkte jeg. Da vi var kommet øverst i trappen husket jeg brått min intense klaustrofobi (og dette var da en lukket rør-sklie for de av dere som ikke har vert der). Forrige gang jeg skulle ta ei slik sklie fikk jeg angstanfall og måtte krype ned igjen fordi jeg feiget ut.

Før jeg viste ordet av det var det min tur, og med 10folk bak i kø måtte jeg bare hoppe i det uten at jeg rakk å tenke meg om. Det gikk mye raskere enn jeg trodde, og idet jeg traff vannet nederst i sklien vrengte mer eller mindre bikinien min seg av. Heldigvis har jeg opplevd lignende nok ganger til at jeg fikk fikset det med en gang (forhåpentligvis før den hårete, halvfeite gamlingen som sto og stirret fikk sett noe interessant).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg var kjempestolt av at jeg tok sklien, men jeg var ganske skremt av den farten og mangelen på kontroll som man har i ei slik sklie, så å skulle ta “storsklien” var på ingen måte noe jeg hadde lyst til; så da måtte jeg jo. Jeg overvant jo frykten for høyder, kanskje jeg kunne overvinne vannsklie-frykten også.

Da jeg gikk opp trappen kjente jeg at pulsen økte for hvert steg, og idet jeg kom på toppen hvor starten på skliene er; så vrengte magen seg. Ikke hjalp det at det var bare to gutter der heller, og begge sto i kø på den andre sklien. Jeg hadde ingen unnskyldning til å somle. Da jeg satte meg på huk foran sklien så jeg at eneste TILLATTE stilling var å ligge flatt med hendene bak hodet (som aldri er et bra tegn), i tillegg så jeg hvor bratt starten på sklien var, og at vanskelighetsgraden var satt til “maks”. Hele kroppen skrek om at jeg skulle gå ned igjen, men heldigvis er jeg så sta at jeg slengte meg ned.

Følelsen var ubeskrivelig. Hjertet banket fortere enn under en sprint, og jeg klemte armene så hardt inntil kroppen at det er rart ingen ribbein bristet; og det hjalp ikke akkurat på at jeg mistet kontrollen i ene svingen og ‘lettet’ i omtrent et nanosekund. Plutselig traff jeg vannet i bunn og jeg skjønte at jeg hadde overlevd (det var touch and go en stund).

Dette var da (however patethic) et stort steg for meg! Å klare å ta en lukket sklie ikke bare en, men to ganger på rad, er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle tore. Nå vet jeg bedre enn noen gang at jeg kan klare alt, for den biten som sier “dette kan du ikke gjøre” eller “det er for farlig” sitter faktisk bare i hodet!

Hvilken frykt skulle du ønske du kunne overkomme?