På fredag skrev Stig et innlegg på sin blogg, “Trening, bra for mental helse”. I innlegget skriver han;
“Et annet eksempel er min gode venn, treningspartner og coach Gunnhild, når hun begynte med kettlebell så var det omogjort og stå så langt bak som mulig, se ned i gulvet og gjøre det som skulle gjøres for så og komme seg hjem igjen. Idag, holder hun egene kettlbell og tabata timer, er med og arrangere bootcamps, stå fremst under oppvisningen i amfishowet, deltatt på NM i kettlebell sport osv osv. Selvtilitten har vokst, og det vises godt. På alle måter. Nå er hun tilogmed leder i Lockout Kettlebell Club. Og alt dette kommer ifra trening, og mestringsfølelsen som har blitt skapt der.”
Dette hadde jeg da ikke tenkt noe spesielt over før han skrev det, hvor “Fælt” jeg egentlig hadde det med meg selv. Før jeg begynte å trene klarte jeg ikke ringe til den lokale pizzasjappa og bestille mat, fordi jeg var for folkestygg og sjenert. De grå joggebuksene fra Cubus i størrelse XL var mine beste venner, og egentlig de eneste klærne jeg orket å ta på om morgenen (Tragisk nok mine eneste venner også..). På butikken gikk jeg gjerne og stirret på beina mine, i håp om å unngå å få øyekontakt med kjentfolk.
Dagene besto av jobb, dra på bunnpris eller expressen og kjøpe den feiteste maten som var og finne og gomle den i meg før det ble 5 timer sofasliting med filmer, serier eller fotball (Ikke mitt valg). Jeg hadde fremdeles venner som inviterte meg til å finne på ting, men jeg orket ikke. Hadde liksom ingen interesse av å finne på noe som helst med noen andre enn daværende samboer. Energinivået var lavt og temperamentet høyt (PMS kunne vert mellomnavnet mitt).
Jeg prøvde etter ei stund å være litt aktiv. Det ble en og annen fjelltur, og etter Marion dro meg med på Kettlebell så begynte jeg der også to ganger i uka. Da jeg først begynte med kettlebell sto jeg helt bakerst. De gangene jeg kom litt sent og måtte stå en annen plass fikk jeg hjerteklapp og ble småkvalm. Men jeg var sta, så å være der selv når Marion ikke kunne, eller jeg måtte stå bak, var et must. Etter ei stund ble jeg flyttet lengre og lengre frem av Stig. Deretter ba han meg om å være med på oppvisning i senteret. Jeg ville absolutt ikke, men jeg ville heller ikke skuffe han så jeg sa ja. Ikke lenge etter ba han meg med på konkurranse i Trondheim (IKFF open), og jeg sa at så fremt jeg ikke svimte av i senteret; Så skulle jeg bli med. Jeg svimte ikke av, og måtte begynne å forberede meg til konkurransen.
På denne tiden var jeg også med på flere og flere “Privat-treninger” i garasjen til Stig, som var favoritt-treningene mine. Jeg trivdes så utrolig godt sammen med den gjengen. Dessverre da det begynte å nærme seg slo panikken inn, og jeg løy på meg skulder-plager fordi jeg ville lure meg unna konkurransen, og jeg begynte å skippe flere og flere gruppetimer for å få det til å virke troverdig.
Uten å gå for mye inn på detaljer så forandret alt seg på ei helg. Ei helg hvor jeg gjorde noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre, hvor jeg tok en sjangse og hoppet langt ut av min lille trygge boble. Etter det ble ting bare bedre og bedre. Først ble jeg med på konkurransen hvor jeg fikk amatør-rank med 8kg kule, deretter bootcamp i trondheim, Kaptein Dreyers minneløp (12km), Vettafjellet, vikfjellet, “Bokturnè” på sykkel (5mil), og så Norgesmesterskapet i kettlebell sport.
Sommeren 2014 besto av massevis av fjellturer, jogging, deltagelse og arrangering av bootcamps (Og dette i tillegg til at jeg hadde kyssesjuka). Nå idag tørr jeg påstå at de som jeg har trent med ikke bare er treningsvenner, men ekte venner. Jeg holder også egne timer med sirkeltrening, tabata eller kettlebell. Jeg går fremdeles inn i hver time med klump i magen og klamme hender, men det er også utrolig morsomt når jeg først er i gang!
Livet mitt har blitt helt snudd på hodet på et år, med ny jobb, nye hobbyer og ny vennekrets. Selv om jeg har vert igjennom mye vondt og tungt det siste året, så er det verdt det. Det jeg vil si til alle der ute som er bare middels tilfredstilt med livet; Ta en sjangse. Bryt dere ut av vanen og gjør noe du ellers ikke ville gjort. Ikke minst; Begynn å trene, og finn ditt eget “treningscrew”. For ingen venner er bedre enn de som er sterke nok til å holde deg oppe (Bokstavlig talt).
