Idag opplevde jeg noe av det mest psykisk og faktisk fysisk største ubehaget noen gang. Jeg er fremdeles småkvalm og har en krampelignende følelse i magen, i tillegg til at jeg klapser til meg selv hver gang det kiler, stikker eller klør på kroppen (noe som ikke var uvanlig for meg å gjøre før idag heller).
Så hva skjedde egentlig? Jeg satt hjemme hos Frank og Marianne, og drakk kaffe og skravlet med de og Ane. Som en gammel uvane stryker jeg meg ofte i nakke/skulderområdet når jeg ikke holder på med andre ting som f.eks mobil. Da kjenner jeg DEN klemmeklare kvisa på skuldra, så jeg snur mer for å se hvor sprekkeferdig den er, men blir møtt av en grå prikk med sprellende bein. En flott. Jeg ‘ropte ut’ “E har faenme fått flott!!” Eller noe lignende, helt ærlig var hele seansen blurry for dette er noe jeg har fryktet lenge. Jeg ble svimmel, kvalm og var på gråten fra jeg så den og frem til Marianne hadde plukket den av med pinsett. Det er vaskelig å beskrive hvor ubehagelig det var for meg, men en ting er helt sikkert og det er at jeg ikke ønsker noen å føle d sånn. Jeg må bare få sagt at jeg kunne ikke vert på et bedre sted da jeg fant den, for hadde jeg vert hjemme alene, eller hos noen som har fått like mye panikk som meg, så hadde jeg med sikkerhet besvimt.
Etter flåtten var av og frem til nå som er tre timer omtrent, så har jeg gått og sjekket meg i speil og med hendene. Da jeg snakket med kjæresten på telefonen strøk jeg meg tilfeldigvis over en sår-rur på ankelen og skvatt til. Da fikk jeg klar beskjed "ikke bli paranoid nå da..", og det er noe jeg reagerte litt på. Det er ikke et problem at han sier det, og kanskje frykter at jeg skal få skrekk mot å gå fjelltur. Men det hjelper fryktelig lite å si slik.
Jeg har blitt omtrent kjeftet på av folk (alt fra venner til besteforeldre) og fått klar beskjed om å roe meg ned når jeg tar i springfart og løper en halv kilometer når det svermer en kveks rundt meg, eller at jeg hyler og får noe som sikkert ser ut som epelepsianfall hvis jeg har en edderkopp på meg, men da spør jeg dere dette; Som jeg forklarte så blir jeg kvalm, svimmel, og får skjelvinger. Jeg blir kroppslig uvel i flere timer etter en slik hendelse, selv om hverken bittet eller fjerningen av flåtten kjentes i d heletatt. Hvorfor skulle jeg velge dette ubehaget frivillig? Hvis jeg kunne kontrollert skrekken når jeg ser en flått/edderkopp/kveks, tror dere virkelig jeg har valgt å bli så sykt redd?
Å ta en "flåttsjekk" hver pause vi har på fjelltur, og det å tømme en hel boks "radar insektsspray" på plasser hvor jeg finner edderkopper (levende eller døde) er mine såkalte ritualer for å klare å slappe av og fungere normalt. For ikke å snakke om for å klare å sove godt om natten.
Ingen velger å ha skrekk og paranoia mot slike ting, på samme måte som at folk ikke velger depresjon eller sosial angst.
Jeg synes heller ikke at å ha litt frykt når det kommer til flått er ulogisk, for de av dere som kjenner min historie skjønner at den dagen jeg velger å ikke ta flåttsjekk før sengetid er dagen det setter seg en på meg. Og da kan du ta deg faen på at jeg ikke merker den før den har kost seg der i flere dager, og jeg har blitt smittet av Boreliose.
Så la meg være redd, og la meg takle frykten på min egen måte. For er det noe som funker dårlig på generell basis, så er det å be meg om noe som helst, minst av alt å be meg slappe av! 😉
