For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg om at jeg var utrolig blind jeg var i sommer da jeg så bedre ut enn jeg klarte å innse på den tiden. I dag fikk jeg en motsatt opplevelse.

Jeg skulle egentlig prøve å sortere bildene mine fra den eksterne harddisken, men som vanlig endte det opp med at jeg bare bladde gjennom bilder, helt til jeg kom over noen jeg ikke hadde sett siden de ble tatt.

Bildene jeg fant var fra Juli 2015, da vi var på kurs innen Olympisk Vektløfting (OLY). Bare for å ha det helt klart, jeg er ikke akkurat i min beste form for tiden på grunn av lavere aktivitetsnivå og at jeg ikke har begynt med kostholdsplanen, men likevel er forskjellen fra da til nå skremmende;

Jeg måtte bare ta på meg samme klær for å se forskjellen. Jeg prøvde å stille meg opp sånn ca likt som på det første bildet, men ser jo nå at det faktisk ikke spiller noen rolle, forskjellen – uansett stilling – er alt for tydelig.

Det jævligste er at jeg husker at jeg kommenterte at det var vanskelig å dra stanga opp og legge den på skuldra fordi magen min var i veien, likevel innså jeg ikke at det ville gått bra, hadde bare ikke magen min vert et jævla fjell. ALTSÅ HALLO!! Når du ikke lengre ser tærne i dusjen så burde man faktisk ta et hint. PS: Gilde ringte, de ville ha tilbake pølseskinnet sitt. Jeg prøvde å veie meg en gang, men baderomsvekta løp sin vei da den så meg. OH! bare èn til; Hva er forskjellen på Gunnhild i 2015 og ei gjødselbille? Gjødselbilla spiser mindre dritt.
Sånn. Nå er jeg ferdig.

Fra spøk til alvor, jeg kan ikke huske at jeg var så ‘stor’. Jeg husker ikke å ha følt meg overvektig, eller at jeg skjønte at jeg hadde lagt på meg så mye. Dessverre, det jeg husker alt for godt, er hvordan jeg kunne begynne å gråte av mitt eget speilbilde, men forsto ikke hvorfor jeg hatet det så mye. Jeg trodde jeg bare var hormonell.

Jeg burde egentlig innsett at jeg begynte å bli stor da vi skulle på klubbmesterskap i kettlebell. Dette var i starten av August, omtrent to uker etter kurset. Jeg husker at jeg var gråtkvalt da jeg måtte veie meg inn og alle kunne se hva som sto på vekta. Det var en grusom følelse, når man ikke veit hva man veier, og tror man ikke har lagt på seg særlig mye, for så å få et tall større enn de verste forventningene slått i trynet. Likevel så var jo dette ‘bare et tall’, kanskje jeg trodde det var vannvekt, eller muskelmasse. Jeg skjønte i hvert fall ikke at jeg faktisk var på grensa til overvektig enda. OG JEG VAR FAKTISK DET. For å regne ut med BMI (som naturligvis ikke er en fasit, men likevel en liten pekepinn) så var jeg overvektig (BMI på 28), og 5-7kg unna å være kandidat for slankeoperasjon (gastric binding).

Jeg mener ikke det er korrekt på noen måte fordi jeg er fremdeles overvektig ifølge den kalkulatoren (BMI på 25), men dere skjønner tegninga.

Jeg husker også veldig godt en annen hendelse, dette var to uker etter klubbmesterskapet. Vi skulle i et større familieselskap og jeg hadde bestilt meg flere nye kjoler for anledningen. Problemet var bare at jeg bestilte i min gamle størrelse. Som sagt var jeg aldri klar over at jeg hadde blitt så stor. Det var en kamp, rett og slett. Jeg prøvde på en etter en av disse nydelige kjolene – I “min” størrelse – og de passet naturligvis ikke. Det endte faktisk med at den siste jeg prøvde (Da jeg var svett, sliten og på gråten), satt seg fast. Jeg rev i stykker glidelåsen for å få den av meg og satt meg ned på badegulvet og hylgrein. Det var en forjævlig følelse, rett og slett.

Jeg tror det var da jeg skjønte det. Jeg hadde jo så lyst til å skylde på nettbutikken for at de produserte alt for små kjoler i forhold til størrelsene. Det er jo alltid enkelt å skylde på alle andre enn seg selv – men innerst inne viste jeg vel at noe måtte gjøres. Jeg ser jo på bloggen at det skjedde ting i perioden etter dette, jeg fant også et formbilde fra oktober, så jeg tipper jeg hadde begynt så smått å skjerpe inn og ville ha bilder for å følge prosessen.

Jeg veit at fra klubbmesterskapet i August til Mars så hadde jeg gått ned 8kg på egenhånd, etter dette kjøpte jeg jo kostholdsplan og gikk ned fem ytterligere kilo før Juni da jeg var på mitt desidert letteste. Per dags dato er jeg ganske lik sånn jeg var i Mars i fjor når det kommer til vekt, men noe ‘strammere’ ifølge kroppsmål.

Egentlig er det jeg ville frem til med innlegget at fysisk form og utseende har alt å si for det psykiske velbehag – uansett om man innser det eller ikke. I sommeren 2015 var jeg deprimert og uvel uten å være klar over at jeg hadde blitt lettere overvektig, men i sommeren 2016 var jeg utrolig lykkelig og selvsikker – uten å se hvor bra jeg så ut i forhold til året før. Akkurat nå er jeg på mellomstadiet. Jeg veit jeg har ei ganske sunn vekt og at jeg ikke ser ut som, vel, “Gunnhild2015”, men jeg veit også at jeg klarer bedre. Jeg gikk ned TRETTEN KILO, og de første 8 helt på egen hånd, uten kostholdsplan eller måltidserstatninger.

Jeg veit jo fra i fjor at jeg har minst fem kilo på kroppen jeg ikke trenger, sikkert enda mer også siden målet er å lure frem noen mageruter. Etter å ha sett disse bildene veit jeg også hvor jeg kan ende hvis jeg ikke begynner å ta kostholdet mer seriøst igjen, så jeg føler meg endelig klar. Jeg ønsker å satse på kostholdsplanen, så da får jeg heller gå glipp av kosekveldene med potetgull og brus. Jeg vet jo at “Nothing tastes as good as fit feels” er et ganske stygt ordtak, men det er mye sannhet i det også, og jeg vil heller føle meg som jeg gjorde i fjorsommer, enn i 2015…