Jo mer jeg tenker på det, jo mer usikker blir jeg på dette spørsmålet.
Jeg har samboer, jeg er deleier av et hus, jeg har innen februar er over to fagbrev og forhåpentligvis fast jobb. Jeg er voksen, og jeg må begynne å vurdere spørsmålet om å få barn. Det er en tanke jeg har ‘lekt med’ flere ganger, men kommer aldri til et fast, bestemt og sikkert svar.
Hvorfor skulle jeg ønske barn? For å ha noen å dulle og leke med? Noen å le av når de begynner å prate og sier mye rart? En arving? Noen til å ta seg av meg når jeg blir gammel og grå? Fordi foreldre og svigerforeldre har lyst på barnebarn?
Er dette gode grunner? Finnes det andre grunner til å få barn som jeg ikke ser?
På andre siden finner man en liste over grunner til å ikke få barn. Den er betraktelig lengre enn listen over, og inneholder blandt annet; Kroppen blir ‘ødelagt’ av en fødsel, man >kan< rett og slett ødelegge seg selv og ‘understellet’. Å bli foreldre er en livslang forpliktelse, man kan ikke levere tilbake barnet om det viser seg at du ikke liker å være en forelder. Ni-jævla-måneder. Et år uten arbeid. Trassalderen. Tenårene. Barn er svindyre. Man får ikke tilbake friheten sin før barna er gamle nok til å ta seg av seg selv (8-10år?).
Hvis dette er listefordelingen min, hvis dette er “Pro’s and con’s” for å få barn eller ikke, er jeg ikke da fullstendig uskikket til å bli mor? Kan det forandre seg i fremtiden når det ikke har gjort det til nå?
Det er så vanskelig, for “alle” har barn. Hvor mange godt voksne mennesker kjenner du som ikke har barn? Det er ikke mange. Alle får barn, det er liksom en del av livs sirkel. Man blir født, man får barn, man dør. Men må jeg få barn for å være et velfungerende menneske? Kommer jeg til å sitte og angre meg som 40åring om jeg dropper barnegreia og heller kjøper meg en hund?
Jeg hater dette temaet og tror nok jeg aldri vil være sikker på hva jeg mener om saken, og da burde jeg heller ikke vurdere eller planlegge å få barn.
Hvis du har barn eller er gravid; viste du at du ønsket å få barn før ‘det skjedde’?
Hvis du ikke har barn eller er gravid; Ønsker du barn eller ikke, og er du helt sikker?
Litt i samme greia selv. Veeeeldig usikker på om jeg “orker” en unge i livet mitt. Det å få barn er som å få seg en bikkje eller katt bare værre. Du kan ikke reise på ferie uten barnevakt eller bikkjepass, en fest er ofte uteluket uten barnepass, man må planlegge alt ned til minste detalj før ferier ol. For la oss være ærlige, hvor gøy er det å være på storbyferie i feks New York eller Hong Kong med en skrikende og bleieskitende på slep? Hvor mye setter ungen pris på det eller 14 dager i Tyrkia eller 3 uker i Thailand? Og evt… Hvem orker å passe noen andres unge eller bikkje i 14 dager/3 uker? Min kjæreste kunne tenkt seg unge, jeg er usikker. :/
Vi hadde pratet om navn til barna allerede første sydenturen vår (heh,hele 5 måneder inn i forholdet!), men det var først for ett år siden at vi bestemte oss for å begynne prøvingen. Vi gleder oss utrolig mye til å bli foreldre, for graviditeten har ført oss tettere sammen og det å vite at vi sammen har laget et lite menneske er jo i seg selv en gave! Satt senest i dag å drømte meg bort til varmere strøk med vesla for første gang med sånn søt badedrakt med “skjørt”, hvis du skjønner hva jeg mener? Haha..
Men så fort som vesla er ute, så skal jeg begynne med prevensjon igjen, for nå trenger jeg et opphold fra det å være gravid!
Det viktigste å tenke over (dersom man ikke blir gravid med et uhell) er jo om man føler seg klar eller ikke, for det er jo som du sier ikke noen vei tilbake etterpå akkurat 🙂
schegg.no: Takk for ærligheten, og det er litt det samme jeg sliter med også. Jeg går ut fra at storbyferier (eller ferier generelt) ikke kommer til å være så sykt viktig om la oss si 10 år, men akkurat nå er den friheten en stor del av den jeg er, og samboeren min også for den del. Vi reiser mye, både dagsturer og weekend-turer, men vi er så heldige som har noen til å passe hunden når vi drar bort, men det er ikke like enkelt å “sende bort” en unge heller. Det er ganske viktig å være helt 100% klar for det føler jeg.. Vanskelig situasjon, spesielt når den ene i forholdet har lyst på og den andre er usikker..
Tuva Kristin: Haha ja vi har jo hatt disse “Uoffisielle” samtalene om barnenavn og oppdragelse osv, på samme måte som vi har diskutert bryllup og alt sånn selv om vi ikke er forlovet engang 😛
Skjønner veldig godt hva du mener! Det der er jo en del av den sjarmen jeg ser, søte klær – et produkt av deg og den du er sammen med, men så ser jeg også den andre delen av å ha barn.. Sånn f.eks når man tar med barnet til syden. Det med badebleie, å sole seg med et øye åpent i tilfelle barnet vandrer avgårde, når du faktisk ikke følger med i tre sekunder og du hører et “plopp” i bassenget og må stupe uti og få opp barnet (Snakker av erfaring, bare at det var jeg som ploppa uti og pappa som kom hoppende etter).
Jeg føler at hvis jeg faktisk var klar og virkelig ønsket dette nå, så ville jeg klart å se vekk fra alt dette og kun fantasere om det koslige med å ha barn. Når man er klar for det, så er man klar for det og da burde det vel egentlig ikke være noen tvil?
Heldigvis er jeg ung enda, og har mange år å skulle finne ut hva jeg ønsker på, men sånn som situasjonen min er per dags dato og hvilke drømmer som jeg har klart foran meg, så passer bare ikke et barn inn, for når jeg tenker på en eventuell graviditet ser jeg bare 9++ måneder hvor jeg ikke får trent så hardt som jeg ønsker eller konkurrert, og bare det burde i seg selv være svar på spørsmålene jeg har rundt temaet..
Barn: nei takk. Barnefritt liv 🙂
Ja er helt sikker på at det ikke er for alle! Hadde bare vert greit å vite det sikkert.. en da er det faktisk for seint å ombestemme seg.
Propecia Testomonials Reviews cialis Cephalexin Stability Cialis In Spanien