Menssmerter føles som et “donkey punch” i livmora.

Menssmerter føles som når man sager i et tre, hadde treet vert en eggstokk.

Menssmerter føles som å sniffe hornsalt, hadde man sniffet hornsalt med dåsa.

Menssmerter føles som et pinse-bål på bekkenet.

Menssmerter føles som et brekt ribbein som punkterer en lunge, hadde lungen vert 20cm lengre ned.

Menssmerter føles som 1000markløft.

menssmerter føles som å ta en epidural hvis man bommer med nåla og treffer benet.

Menssmerter føles som dette;

som dere kanskje klarer å gjette så har jeg litt menssmerter, som alltid er like gøy på 12timers nattskift. For øyeblikket ligger jeg med beina høyt og ber til gud om at smertene skal bli mindre uutholdelige etter hvert.

Det er merkelig at så mange kvinner skylder på menssmerter når de PMS’er, men jeg får aldri (eller svært sjeldent) aggresjon samtidig med smertene. Jeg var sint på Søndag og tirsdag, mens idag har jeg vert i strålende humør til tross for at det føles som at jeg har en dinosaur sittende fast “down under” – eller eventuelt et pinnsvin.

Det er derimot ikke til å spøke med når jeg har skikkelig pms. Jeg har mye indre aggresjon i utgangspunktet, noe som sjeldent bobler over når folk er til stede ( og takk gud for det), men jeg har fått bedre kontroll på hvordan jeg skal takke sinne, og velger heller å skrike ut av full hals enn å risikere å ødelegge noe (som briller, telefon eller kjoler hvor glidelåsen sitter fast).   Meh, hvem er det jeg prøver å lure, det hender seg den dag idag og jeg hater meg selv like mye hver gang det skjer. Men sinnekontroll er vanskelig og det tar tid å beherske. Baby steps!