Den lyse siden.

Jeg er en ekspert på å finne det negative i det meste. Jeg er også veldig flink å tenke på hvor mye bedre ting kunne vert hvis jeg bare hadde gjort èn ting annerledes.

“Hadde jeg bare begynt å trene styrke tidligere…”
“Hadde jeg bare vert mer tålmodig med kulene…”
“Hadde jeg bare holdt meg unna snatch etter den første skaden..”
“Hadde jeg bare oppsøkt kiropraktor tidligere..” (Vel, jeg gjorde på en måte det, men han var udugelig)
“Hadde jeg bare droppa seminaret i Trondheim..”

Det er veldig enkelt å tenke “Hvis at om jeg bare hadde…” men så har det seg jo slik at det ikke er tilfellet. Jeg hadde ingen interesse for trening før jeg var tjue år. Jeg var (og er) utålmodig når det kommer til fremgang, selv om jeg har blitt flinkere til å lytte på kroppen. Jeg viste ikke at en kiro kunne mer om kroppen enn en lege, og stolte alt for mye på leger generelt. Jeg dro på seminaret og fikk masse god info der, og ville nok ikke droppa det uansett om jeg viste hva det kom til å gjøre med skuldra. Eller, jeg hadde nok ikke vert med på den kettlebell-økta hadde jeg vist at det var dråpen som fikk begeret til å renne over (I form av at det fikk skuldra til å bli betent igjen).

Tingen er likevel at jeg hadde fått så utrolig smaken for å trene overkropp, slik at jeg trente litt for mye armer i utgangspunktet. Så jeg hadde mest sannsynlig endt opp med å få betennelse, uavhengig av akkurat den økta. Den bare fremskyndet prosessen.

Det jeg skal bli flinkere til nå er å se på det positive. Jeg har jo allerede egentlig resonert frem at jeg mest sannsynlig ville overarbeidet skuldra uansett, så jeg vet at når jeg er kvitt betennelsen, låsningene og muskelknutene – så må jeg være mer forsiktig.

Jeg vet at jeg bør begynne med ren styrke på støttemusklaturen og ha stor fokus på restutisjon mellom øktene. Dvs. at jeg har tilegnet meg nødvendig kunskap for å forhindre at dette skjer igjen.

Jeg har også fått bekreftet at snatch ikke funker for meg. Det er en øvelse som jeg (ihvertfall per dags dato) ikke er sterk og stabil nok i skuldra til å utføre.

Nå som jeg ikke har kunne trent armer har jeg kunne fokusert på andre ting! Jeg har trent utrolig mye mage, og det beginner å vises på kroppsholdningen min som normalt ser ut som en “S”.

Jeg har også blitt 10 ganger bedre til å hoppe med hoppetau. Hadde jeg ikke skadet meg ville jeg garantert ikke brukt like mye tid på å trene opp teknikken min som jeg har gjort, så det er en stor bonus.

Denne helga har jeg vert på to helt fantastiske fjellturer, og hadde jeg kunne trent som vanlig er det en ganske stor sjanse for at ihvertfall en av de hadde blitt droppet til fordel for styrke eller oly-trening.

Det er mange positive ting som har kommet ut av denne negative tingen, og selv om jeg aldri ville velgt å bli skadd, så er det godt for psyken å vite at det har ført noe godt med seg! Hvis jeg bare klarer å se det positive i de negative tingene så vil det ha mye å si for psyken. Jeg håper bare jeg klarer å se det positive mens jeg venter på at skuldra blir bra igjen!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg