Oh Yeah baby, I’ve got it!

Det var vel ‘på tide’ at det skjedde, det er ikke akkurat noe nytt å få det rundt denne tiden, men helt ærlig? Det går greit. Jeg har blitt såpass voksen og godt kjent med meg selv at jeg vet forskjellen på når noe er galt, eller når hormonene og hjernen min krangler med hverandre. Det hjelper jo ikke en ting når det står på, men det går veldig i bølger og jeg vil nesten gå så langt som å kalle det “anfall”.

Jeg hadde ett på jobb her om dagen, og jeg måtte bare gå meg en tur og snakke med Andreas på telefonen, etter et par timer sendte han noe så enkelt som en søt GIF til meg, og det var over. Det skjedde også i gårkveld og det var så rart fordi hodet begynte å rase og jeg så for meg utrolig mange grusomme scenarioer hvor bare alt gikk mot meg – og det er jo nada grusomt som har skjedd med meg så hvor det kom fra aner jeg virkelig ikke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De vanligste tankene som dukker opp er (Og dette er dødsmorsomt nå som jeg har en opptur) “Jeg fortjener ikke å leve fordi ingen liker meg”, dyster much? “Andreas har funnet noen andre” tja, på de 2-3 minuttene det tar å kjøre fra jobb og hjem da eller? “De jeg jobber med hater meg” What? Hvor kommer den fra egentlig? og selvfølgelig den standard “Jeg kommer aldri til å føle meg lykkelig igjen”.

Nå vil jeg bare presisere en gang for alle, jeg er lykkelig, jeg har få men særdeles gode venner, jeg og Andreas har det kjempebra sammen og jeg trives godt med de på jobb – og jeg tror de trives med meg. Alle kan ikke like alle like mye, da har vi ikke hatt bruk for ord som “bekjent”, men jeg går ikke rundt (til vanlig) og tror at folk har noe mot meg for jeg tror genuint ikke jeg er så fæl mot noen.

Det jeg prøver å komme fram til er jeg også får vinterdepresjon, og jeg har det akkurat nå. Det er både en “Heads up” til de som er nær meg om at jeg fra tid til annen kommer til å være nedfor, sur, grinete og direkte sårbar. Det er også en slags “Hey, jeg veit hva du går gjennom og det suger, men vi kommer oss gjennom det sammen” til de der ute som kanskje går rundt med dette uten å ville si noe om det, og spesielt de som tror de er helt alene om det i verden.

Vinterdepresjon er helt normalt, og skulle jeg gitt deg som kanskje sitter og føler deg skikkelig deprimert så ville jeg sagt; Fortell det til noen du stoler på, noen med empati, eller kanskje noen du vet kan få opp humøret ditt. Å gå å bære på sånn hjelper ingen, og spesielt ikke deg. 

Look at me, skriver blogg som om jeg har tusenvis av lesere som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Anyways, jeg følte for å dele det, for i mitt hode kommer ingenting godt ut av å gå bære på sorgen alene. Husk også at de mest sannsynlig ikke er ekte sorg, men en kjemisk ubalanse i kropp og hjerne som får deg til å tro at alt er like grått og trist som været i Norge for tiden.