Idag ble det en kort men intens løperunde på en av våre lokale “trimturer”. Turen er 2km lang, give or take, og jeg brukte 14min og 10sekund! Den gamle tiden min er nesten på 16 minutter, så å slå tiden min med nesten 2 minutter var stort!
Mens jeg løp, nesten hele vegen etter første minuttet, så følte jeg meg ødelagt. Jeg var sikker jeg ble nødt å gi opp mange ganger, enten fordi jeg ikke klarte å puste eller fordi syren i beina ble for vond. Heldigvis var Frank der og han lar meg aldri gi opp. aldri.
Det minner meg om ordtaket “It doesn’t get easier, you just get better.”
Jeg har vert så sliten som jeg var idag tidligere, men jeg har aldri løpt denne distansen så raskt. Eneste forklaringen er at det kommer aldri til å bli mindre smertefullt, jeg vil bare gjøre det jeg skal bedre.
Det vil aldri bli mindre vondt å løpe 3km. Det vil aldri bli mindre vondt for meg å maxe på backsquat eller markløft, men hver gang vil jeg løpe litt raskere eller løfte litt tyngre.
Alt i alt, så ble denne 30minutters turen vi løp en oppvekker. Jeg kommer aldri til å føle meg noe spesielt sterkere, men med tall kan jeg se fremgang.
Jeg er sterkere, raskere og i bedre form enn noen gang før, og selv om skuldra er betent så kan ikke det stoppe meg fra løping eller beintrening.
Jeg må bare tenke positivt!
Så flinke 😀
Takk 🙂