Vektreduksjon var livssviktig.

Alle som har lest et blogginnlegg om trening, vektreduksjon og kostholdsregulering har nok kommet over den lille ‘talen’ i slutten av innlegget. Ja selv jeg har skrevet den lille talen opptil flere ganger. Den går ca slik; “Vekta er ikke så viktig så lenge man er aktiv og frisk.” “Litt fett på kroppen er bare sunt!” “Muskler veier mer enn fett, så det er normalt å legge på seg når man trener!”. Dere skjønner regla. Dessverre kan ikke disse fornuftige kommentarene tilføres alle tilfeller. Ihvertfall ikke i mitt.

Dette er meg for ganske nøyaktig et år siden.

Jeg smiler og har en ‘tommel-opp’, men er på ingen måte lykkelig her. Få timer tidligere sto jeg gråtkvalt på innveiingen, og så at jeg var like tung som min nesten 10cm høyere kjæreste. Å veie det samme som kjæresten, eller noen andre for den saks skyld var ikke det som var mest skremmelde, det var tallet som skremte meg. Et år før dette hadde jeg sverget på å aldri bli tyngre enn 80kg igjen. Desember året før var jeg 80 blankt på innveing før NM i kettlebell, og her var jeg nesten 88kg tung. Si hva faen dere vil om at vekt er bare et tall, og ikke spiller noen rolle, men det var ikke 8kg muskler som hadde lagt seg på hoftene for å si det sånn!

Etter dette gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort mot kroppen min de foregående 8 månedene. Alt jeg jobbet så utrolig hardt for i 2014 var ‘ruinert’, og jeg betalte prisen for vektøkningen.

Omtrent 20 dager etter dette skulle vi i et selskap, og jeg hadde kjøpt inn mange kjoler i det jeg trodde var min klesstørrelse. Vi var tosammen om å prøve å få de på, men vi hadde ikke sjangs. Jeg var for tjukk til samtlige av kjolene mine, både nye og gamle. Jeg satt i en haug av for små kjoler og hylgrein, rett og slett. Jeg var knust.

Dette var heller ikke siste gang noe lignende skjedde. Andreas var så heldig som til stadighet  fant meg foran speilet, hvor jeg sto og grein og studerte alle mine feil. Jeg var helt ødelagt, både fysisk og psykisk. Jeg hadde latt meg selv forfalle så mye at jeg ikke så mål på hvor jeg skulle begynne å reparere skadene.

Hvordan jeg gjorde det er egentlig irellevant til historien her, men å gå ned i vekt var omtrent livsviktig for meg. Jeg er per dags dato ti kilo lettere enn på bildet over. Jeg er langt fra fornøyd og vil alltid komme til å jobbe med kroppen, men jeg er lykkelig. Jeg gråter ikke foran speilet lengre heller, så er det sagt. Istedenfor å se på meg selv med forakt, så ser jeg på meg selv med nysgjerrighet nå. “Akkurat her kommer det til å dukke opp en muskel hvis jeg blir litt slankere” er en favoritt. Jeg vet at det går an. At vektreduksjon ikke er en myte, og jeg har faktisk alt jeg trenger for å kunne gå ned mer i vekt, og selvfølgelig å holde meg nede.

Jeg har sluppet tøylene veldig mye i det siste. Jeg har slappet mer av og er ikke så strukturert eller nøye når det kommer til mat, men jeg er klar igjen. Etter dette bildet dukket opp på profilen har en glød sprunget frem i meg. Jeg må holde koken. Jeg må skjerpe inn før alt sklir ut slik det gjorde året før. Jeg kan bare ikke havne i den situasjonen hvor jeg blir uvel av eget utseende.

Å gå ned i vekt er ikke noe vi gjør for å gjøre andre fornøyde skjønner dere. Jeg slanker meg ikke for at folk rundt meg skal si “Wow du ser bra ut!” eller at kjæresten skal synes jeg ser bedre ut. Jeg ønsker å gå ned i vekt og holde meg nede for å ikke måtte havne i en situasjon som den jeg var i for et år siden, hvor jeg hatet alt med meg selv, og var deprimert. Jeg vil ikke måtte begynne på nytt, og jeg vil aldri, aldri se ut som jeg gjorde på dette bildet.

2 kommentarer
    1. Traff den her! E e største jojo slanker’n sjøl, og dritlei av d! E e der du va for et år sia no på koss e ser på me sjøl…veit e ska kom me tebake igjen og at d e litt pga en graviditet, men kjipt e d lell!!

    2. Marita Lervik: En graviditet må være den ene skikkelig gode grunn til å faktisk legge på seg da, og som du selv skriver vet du at du klarer det! Men naturligvis er det ikke akkurat gøy å sitte og vite at man har en stor jobb foran seg, men man må bare finne glede I den ‘reisen’ for å komme seg dit man ønsker å komme. Jeg vet du klarer det, og det gjør nok du også! Masse lykke til, og husk og ikke vær så streng mot deg selv (som er enklere sagt enn gjort, I know..)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg