Kjære helsenorge, jeg har vondt. Skuldra mi har vert betent, hatt en rift i muskelen, hatt stram muskulatur eller vert delvis ute av ledd i 7måneder, alt etter hvem jeg har spurt.

Legen gir meg Arcoxia, fysioterapauten gir treningsøvelser og akkupunktøren løser muskelknutene mine. Ingen av de er enige om hva som egentlig er problemet, men alle har  løsninger på det. Dessuten forandrer jo forklaringen på hva som er problemet seg for hver gang. Betennelse og muskelrift er to konklusjoner fra samme lege med et par ukers mellomrom.

Jeg kjenner også 3 andre som har hatt skulderproblemer, og de gikk gjennom akkurat det samme som meg. Fler forskjellige leger, fysioterapi, akkupunktør og til slutt kiropraktor (som jeg enda ikke har besøkt, men vurderer å ty til).

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det virker som de eneste tingene som faktisk funker er akkupunktør (det hjalp for meg) og kiropraktor som hjalp en av de 3 andre. Begge disse tar alt fra 3-600,- for 30-50minutter behandling, og da begynner jeg å lure på hvorfor vi har velferdsordningen. Hvorfor ha gratis legehjelp hvor feil diagnoser blir stilt, når vi kan betale for å få hjelp? For å si det slik ville jeg gledelig betalt ‘fullpris’ den første legetimen, hadde jeg fått riktig diagnose og blitt henvist til den som faktisk kan gi meg hjelp. Selv om jeg nesten tror det eneste som kan fikse skuldra mi er en eksorsist..

Jeg skal ikke sitte og være for negativ mot de norske legene. Hadde det ikke vert for ene legen den ene gangen ville jeg voknet midt på natten første juledag fordi jeg ikke hadde klart og puste, og i verste fall blitt kvelt av min egen hals. Det at denne legen var den fjerde legen som sjekket meg, og den første til å se hva som faktisk var galt burde ikke ha noe å si, vel? Det var sikkert nødvendig at jeg levde en hel måned på flytende pencilin, kraftig smertestillende og melk. Det var vel nødvendig at jeg gikk på pencilin i over to måneder og en dag voknet av smerte og ikke klarte å prate lengre, før noen tenkte “her er noe galt”.

Det er sikkert tilfeldig at jeg ble sendt hjem fra sykehuset med forstuet fot med bare en støttesandal og krykker til hjelp. Det gikk vel to dager før jeg ble oppringt og fortalt at beinet faktisk var knekt, og at jeg måtte gipses. Første legen fortalte at jeg hadde et knekt bein i foten. Neste lege så to. På tredje sjekken var det brått hele tre knekte bein og en bristet knokkel. Men dette er vel irellevant, et knekt bein eller tre, prosedyren er jo den samme uansett, ikke sant?

Sommeren 2014 fikk jeg også tre ulike diagnoser på omtrent 1mnd. Første lege mente jeg hadde lungebetennelse. Neste så jo helt klart det var en halsbetennelse. Tredje lege ga riktig diagnose. Kyssesyken. Da jeg til slutt ble sendt til sykehuset fikk jeg vite at det hadde spredt seg til stemmebåndet mitt som igjen gjorde jeg ikke klarte å prate. Hun som foretok undersøkelsen sa hun aldri har sett et så voldsomt tilfelle. Jeg fikk de kraftigste antibiotikaene som de hadde og ble frisk iløpet av kort tid.

Nå har jeg vert til lege, på mr og tilbake til lege for å finne ut hvorfor det svartnet for meg og jeg voknet på gulvet utenfor toalettet på jobb. Det var jo ikke alvorlig, for jeg kjente at det kom og fikk tak i dørhåndtaket før jeg datt sammen. Første legesjekk var alt normalt. Blodprøvene fikk jeg som svar var fine. Neste legesjekk etter MR var tatt fikk jeg vite at alt var normalt, men nå var plutselig blodtrykket mitt lavt? Vel det kan vel skje det, blodtrykket forandrer seg vel hele tiden, eller hva?

Jeg vet det finnes gode og dårlige leger. Du har de som elsker jobben og virkelig gjør det lille ekstra for sine pasienter, men også de som kun ser på det som en jobb. Noe man må gjøre for å ha mat på bordet og tak over hodet. Jeg vet også at legesenter rundt om i Norge, og sikkert hele resten av verden kryr med hypokondere. Folk som drar til legen fordi de nøs to ganger forrige tirsdag, eller de som tror de har betente muskler hver gang de er støle. Dette betyr ikke at man kan slutte å ta jobben sin seriøst. En lege har faktisk kunnskapen til å forbedre folk sin livskvalitet, uansett om det betyr å gjøre ekstra forskning på menneskekroppen eller bare forsikre en hypokonder om at de er friske.

1 av 100 gidder kanskje å lese alt dette, og ingen av de kan gjøre en ting for å fikse skulderen min, men det måtte bare ut. Jeg har hatt smerter av ulik grad i 1/4 (for å ta hardt i) av mitt “halv-voksne” liv og mye kunne vert forhindret hadde jeg fått riktig diagnose ved første legebesøk..

Jeg vil også legge til helt til slutt at dette ikke er min måte å si at legene i Norge er ubrukelige, eller at velferdsordningen bør avskaffes. Jeg vet veldig godt at det finnes fantastiske leger, og at vi er heldige som har krav på hjelp! Folk blir kurert for kreft, får gipset brukne bein og lærer å gå igjen takket være helsenorge. Men på den andre siden av skalaen har man de som ikke får hjelp, ender opp med varige men og til og med dør på grunn av feil legene gjør. Det er ikke svarthvitt og det finnes alltid to sider av en sak, men av egen erfaring så skulle jeg ønske noen tok tak, og ryddet opp i de som skal sørge for at alle får riktig hjelp når vi trenger det..