Idag var jeg til legen, igjen. Jeg har brukt å vært der inne støtt og stadig skal jeg være helt ærlig, og 2015 er det første året på tre år hvor jeg ikke har fått frikort.

Jeg la frem mine plager. Blodtrykksfall, tidvis kvalme, svimmelhet og manglende matlyst. Han konkluderte med at jeg var gravid, jeg konkluderte med at han tok feil. Jeg er faktisk ikke gravid – så han tok noen prøver. Jeg måtte reise meg, sette meg, reise meg igjen. Ligge på benken, reise meg og deretter ta 3 knebøy. Underlig, joda, men jeg ble faktisk ikke det minste svimmel. Typisk at når man skal vise frem hva som er problemet, så er man friskere enn noen gang. Selv tannpina var borte da jeg var på lege-kontoret.

Han sa det ikke direkte, men som en underliggende beskjed at jeg kanskje er bittelitt hypokonder. Jeg? Jeg som ikke kan fordra folk som syter og klager over egen situasjon, fysisk og psykisk. Jeg som er motstander av tabletter med mindre jeg har så vondt at jeg hverken hører, ser eller orker å prate. Er jeg hypokonder? Kanskje litt. Men si meg dette, ville ikke du vert det?

De siste årene har jeg blitt sendt til Ålesund i hui og hast etter den fjerde legen jeg besøkte over 2mnd fant ut at jeg hadde en abcest i halsen. Jeg har hatt knekt fot, kyssesyke, fler influensaer og forkjølelser enn man kan telle, beinhinnebetennelser i fleng, betennelse i underarm to ganger, betennelse under visdomstann og ei skulder ingen helt klarte å finne ut som feiler (Men som jeg selv fant ut at faktisk er ‘løs’).

Hver gang jeg har følt noe har vert galt, så har det faktisk vert noe, og i de fleste tilfeller har det blitt bagatellisert av leger. Jeg er da ganske sta, så når jeg faktisk har kjent at det har vert problemer har jeg ikke gitt meg på det. Arcoxia og apocillin kan ikke fikse alle problemer, så da har jeg dratt til andre leger og til slutt fått svar.

Kanskje jeg er litt hypokonder, og har litt lett for å besøke fastlegen, men da jeg snøt meg ista holdt jeg på å gå i gulvet fordi jeg var så svimmel. Ei nattvakt på jobb reiste jeg meg fra stolen, ble svimmel, så ble det svart og jeg ‘våknet’ ved do-døra som er seks meter unna stolen. Poenget er at jeg har ikke tenkt å en dag sitte hos en lege og få beskjeden “Har du bare kommet til oss tidligere…”

(U)Heldigvis mente han også at å bli så svimmel at det svartner er ganske alvorlig, spesielt i så ung alder i tillegg til mitt aktivitetsnivå. Jeg tok tre blodprøver og iløpet av de ti neste dagene får jeg innkalling til MR av hodet for å se om det er noen merkelige aktiviteter der oppe. Jeg kan garantere at det er ganske mye rart som foregår i mitt hode, men håper det ikke er mer alvorlig enn at jeg tenker for mye. Kanskje det bare er kostholdsforandringer, kanskje jeg bare er så høy at lufta brått blir for tynn når jeg reiser meg, men jeg kommer til å sove mye bedre når jeg vet om jeg er frisk.