Dette er et innlegg jeg har gruet meg litt til. Jeg har kun fortalt èn person om dette, og det er med tungt hjerte å si at jeg slutter med kettlebell.
De to siste årene har vert de beste i mitt liv. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker, vert med på konkurranser, presset meg selv forbi det punktet jeg trodde var mulig og alt takket være Kettlebell.
Februar 2014 startet det med min første Kettlebell-time som Marion dro meg med på. Jeg ble forelsket i treningsmetoden. Jeg ble sakte men sikkert sterkere og sterkere, var med på oppvisninger og konkurranser og møtte mange av de folkene jeg ikke kunne vert uten den dag idag. Jeg sier ikke jeg møtte alle på Kettlebell, men det var som en kjedereaksjon som startet med gruppetimene.
Jeg har gått fra å stå bakerst, stille, sjenert og med sosial angst, til å føre mine egne gruppetimer med roping, kjefting og selvfølgelig mye latter. Kettlebell forandret livet mitt til det bedre.
Bildet er fra en utendørs KB-time i Mai 2014
Likevel er det på tide å skjønne at det ikke kan fortsette. Skuldren er langt fra bra enda, og jeg må nok jobbe lenge med den før den blir som den var. Det er snakk om mange timer fysioterapi for å styrke musklene nok til at den ‘holder seg i leddet’, og da kan jeg ikke gå og føle på det at jeg faller bak. Målet mitt var enkelt; Være den sterkeste jenta i Kettlebell på Sunndal. Jeg var det en stund, men iveren tok over og jeg skadet meg. Nå er jeg falt så langt bak at jeg ser ikke mål på å komme meg opp igjen. Ihvertfall ikke enda.
Derfor legger jeg alt av aspirasjoner om Kettlebell på hylla. Jeg vil fremdeles føre gruppetimer fordi det gir så mye glede, men ellers skal jeg på ingen måte fokusere på kettlebell. Er det konkurranser vil jeg delta som amatør, med lett kule bare for å være med, men det vil kun være ‘for show’. Jeg har ingen mål innen kettlebell, og når det kommer til trenings-mål fremover (som jeg lager eget innlegg om) så skal det omhandle mye godt å bli så mobil og stabil/stødig som mulig. Jeg har ingen mål om å kjøre LC eller snatch i 2016. Kanskje jeg kan begynne forsiktig å leke med kulene igjen om et halvår, eller et år, men jeg klarer ikke flere nederlag fordi jeg kjører på for tidlig. Å få håp om at det går bra, bare for at skuldren skal blusse opp værre enn før, det klarer jeg ikke flere ganger.
Så takk for nå Kettlebell. En dag møtes vi igjen! *knusthjerte*
Lykke til med skulderen 🙂 Trening skal jo i hovedsak være gøy og helsefremmende!
Emilie: Helt riktig, så da må man bare luke ut de treningsmetodene som ikke er bra for min kropp 🙂