Idag har jeg virkelig vert i tenkeboksen. Når arbeidskaoset var ferdig og skuldrene senket begynte tankene å svirre. Det var heller ikke rent lite av de.

En jeg jobber med nevnte at han så i avisen at en rundt min alder har fått barn. Det er ofte kvinner på min alder får barn, men oftest er faren eldre. Dette fikk meg til å tenke på når man egentlig er klar for barn, og er det forskjell på når menn og kvinner blir klare for det?

I mitt hode er man ikke klar før man er ferdig med utdanning og er i et stabilt og godt forhold. Det er min definisjon, men det er langt fra de eneste faktorene. Man ser samlivsbrudd til stadighet med barn det blir kranglet over. “Hvem får ungen?” liksom. For det første missliker jeg det at mødre nesten alltid vinner foreldreretten, det er faktisk ikke alltid det er de som er best skikket til å ha barnet! Jeg skal ikke utbrodere det så mye da, siden det er så mange forskjellige meninger der, men når er man klar?

Et barn er ikke som et jobbskifte eller kjøp av en bil. Hvis man underveis finner ut at man egentlig ikke var klar, eller skikket for det, så får man ikke byttet eller levere den tilbake!

Det er ikke så enkelt som et kjøp av en hund/katt. Hvis man er allergisk kan man finne et nytt hjem til den, men man kan ikke bare legge ut et barn på finn.no!

Det er heller ingen prøveperiode. Man kan ikke “Få barnet hjem i en måned, behold det hvis du er fornøyd!” sånn som med støvsugere og treningsapparat fra “Tvins”.

Å være en forelder er den viktigste jobben man noen gang har, og det største valget som forandrer mest! Innerst inne vet jeg at det er ingen måte å være sikker på. Man kan være klar for et spedbarn man har kontakt med via venner, men hva med de 9mnd og tiden etter fødsel? Depresjoner, hormoner og en liten en som krever all din oppmerksomhet til enhver tid. Man blir isolert fra omverdenen i en stor periode og hvis man er vant til å jobbe er det ikke alle som takler det å være arbeidsledig/permittert over lengre tid.

Jeg hater at jeg tenker så mye på slike ting, og bekymrer meg, men det er bare 1år til jeg ved all sannsynlighet står med et fagbrev til og kanskje fast jobb. Da er jeg per min egen definisjon klar, og DET er jeg faktisk ikke klar for. Jeg vet så absolutt ikke om jeg er skikket til å få barn. Jeg drømmer om reising, se verden, trene, bli sterk og kanskje en dag til og med delta på NM og få pallplass. Dette er hva jeg drømmer om. Økonomisk trygghet, fint hus og lange sommere.

Jeg drømmer om å en dag valse bort til speilet og se kroppen min og tenke “Shit FOR ei reim!” (Som da er en positiv ting).

Oppi alle disse drømmene, hvor kommer et barn inn? Jeg begynner å skjønne mens jeg skriver at jeg definitivt ikke er klar nå. Ikke at det var spørsmål akkurat nå heller, men hva om dette ikke forandrer seg?

Jeg har alltid følt at jeg relaterer meg til Bridget Jones mer enn jeg burde. En smågal hel-klabb-peppermø som liksom aldri finner ut av noe eller klarer å gjøre gode valg, men jeg trodde dette kom til å forandre seg etter jeg ble eldre. Kanskje ikke.

Kanskje jeg alltid vil være 16år og “young wild and free” i hodet. Kanskje jeg bare aldri vil være klar og ende opp alene og barnløs. Jeg sier ikke at jeg tror det er et dårlig liv, men man har bare en sjanse. Enten så får man barn og “holder ut” med det valget, eller så utsetter man det til det er for sent og kanskje angrer hele livet på at man aldri tok det steget.

Nei ikke vet jeg. Jeg tenker kanskje alt for mye, men det er mange der ute som kunne hatt godt av å tenkt litt før de tok valget sitt. Det er faktisk en 18års kontrakt dere inngår, og på denne finnes ingen smutthull.