Jeg vet helt sikkert innerst inne hvem du er, og hva du heter, men i et litt småstresset øyeblikk så jeg deg knapt nok, og ihvertfall ikke nok til å plassere deg. Jeg fikk heller ikke vist hvor stor takknemmelighet jeg følte for det du gjorde for meg. En liten sak føler du sikkert selv, men det gjorde mer for meg enn du kanskje kan forstå.
Jeg ranet bare sparebøssa for å kunne løpe inn på butikken og kjøpe energidrikke og lipsyl før nattskiftet. Jeg plukket raskt opp de to tingene og småjogget til kassa. Der sto det to foran meg, en som sto klar for å betale og ei dame med ei full korg. Da skjer dette; Hun med korga snur seg mot meg, søker øyenkontakt etter å sett de to tingene jeg bar i ei hånd, og ba meg om å gå foran henne i køen. Jeg smilte og sa tusen takk men føler egentlig ikke det var nok, for det hadde så sinnsykt mye å si for meg på en dag som dette.
Selv om jeg var kort da jeg takket deg, og var rask til å ta plassen du ga, så betød det veldig mye for meg. Det var ikke bare en kø-plass, men et håp. Et håp om at det fremdeles finnes mennesker som så enkelt kan gi noe uten å forvente noe tilbake. Så tusen takk dama-foran-meg-i-køa på Bunnpris for at du viste meg at det fremdeles er mennesker der ute som er kapable til å utføre slike små godheter til en fremmed, bare fordi man føler for det.
